VI FLYR INN I til det brungrønne landskapet og ser de små klyngene med hytter spredd ut over slettene. FN-helikopteret til den indiske kontingenten i UNMIS - FNs fredsstyrke i Sudan - tar oss til Nuba-fjellene i delstaten Sør-Kordofan i Sudan.

Det er et av de aller mest utilgjengelige områdene i Sudan.

Magasinet på nett reiser i følge med Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, rett etter at han har møtt den den krigsforbrytertiltalte guvernøren i delstaten, Ahmed Haroun.

OMRÅDET ER IGJEN I FARE. I henhold til fredsavtalen mellom Nord- og Sør-Sudan har folkene her en form for autonomi og rett til å uttale seg om egen status, men kan ikke velge selvstendighet fra regimet i Khartoum som var deres hovedmotstander under borgerkrigen. I 2011 risikerer de at deres allierte, SPLM i Sør-Sudan, går inn for selvstendighet, mens de selv underlegges sine fiender.

Noen påstår regimet i Khartoum prøver å fremprovosere krig igjen så de skal kunne avlyse det planlagte valget i 2010 og ta all makt selv. Folk her føler seg også sviktet av de tidligere allierte i Sør, som trekker seg ut i henhold til fredsavtalen.

Folkemordet som pågikk i Nubafjellene er nesten ukjent sammenlignet med konflikten som pågår i Darfur, men var ikke mindre brutalt. Totalt mistet nesten 2 millioner mennesker livet i borgerkrigen mellom Sør- og Nord-Sudan.

- VI SKAL TA IGJEN alt vi har tapt de siste årene på 8 måneder, lovet en offensiv Haroun sammen med sin viseguvernør fra Sør-Sudan på møtet med Solheim. Formelt skal Sør-Kordofan styres av Nord-Sudan og Sør-Sudan i fellesskap, men delstaten har i praksis vært uten fungerende myndighet i flere tiår.

Haroun er tiltalt av den internasjonale straffedomsstolen i Haag for krigsforbrytelser i Darfur, men har også deltatt i borgerkrigen før den tid. Han var arkitekten bak «jihad» - den hellige krigen - som ble erklært mot folket i Nuba-fjellene i 1991, hevdet Nuba-forkjemper Justin Ambago Ramba da guvernøren ble utnevnt for få uker siden.

En lokal FN-kommandant i Kadugli hevder overfor Magasinet på nett at befolkningen i Sør-Kordofan er så utslitt av krig at viljen deres til å kjempe er tørket opp fullstendig. Men befolkningen i Nubafjellene stoler ikke på at FN beskytter dem, og det er fremdeles mye våpen i området.

De få ansatte på kontorene til lokale myndigheter har ikke så mye som en penn å arbeide med. De må sitte på med hjelpeorganisasjonene for å komme seg rundt i området, blir vi fortalt.

DET ER USIKKERT, MEN SANNSYNLIGVIS ER NUBAFOLKET i overkant av en million mennesker. Folket består egentlig av mange ulike folkegrupper. Både muslimer, kristne og tilhengere av afrikanske religioner lever i fjellene. De er kjent for toleranse - i sin tid var dette et område folk flyktet til, fra slavehandel og undertrykking. Det finnes mer enn 100 språk blant dem, selv om et flertall også snakker sudansk arabisk. De fleste driver jordbruk og har husdyr.

Nubaene er kjent for å være svært atletiske og for å konkurrere i bryting og flere andre idretter, og etnografer og kulturforskere har lenge vist interesse for området. Flere har avbildet og beskrevet kroppsdekorasjoner og de rike kultur-, musikk- og dansetradisjonene i fjellene.

NETTOPP DE RIKE afrikanske tradisjonene ble etterhvert sett på som mindreverdige av enkelte i de arabiske elitene i Nord-Sudan. Sterke krefter ville utrydde hele kulturen; da den islamistiske vendingen kom i nord skammet man seg for eksempel over bildene av de nakne dekorerte kroppene, hevder Afrika-forskeren Alex de Waal. Han hevder islamistene i nord ofte var åpne om sitt «siviliserende» prosjekt. Jihad-tankegangen utviklet seg i Det islamske rådet i Khartoum under Hassan al-Turabi. Rådet var ansvarlig for internasjonale relasjoner, blant annet huset de Osama bin Laden på 90-tallet, samtidig som de styrte den nasjonale kampen.

Ideen om kulturell og religiøs overlegenhet var en del av motivasjonen. Tidlig på 90-tallet var regimet i nord aller sterkest i sin islamistiske overbevisning, Hardlinere blant National Islamic Front ville skape et nytt islamsk folk, frigjort for hedenske afrikanske tradisjoner.

Den brutale utrydningskrigen som utviklet seg dreide seg også om grådighet, kamp om ressurser og interne stridigheter.

I OKTOBER 1991 stengte myndighetene av hele delstaten Sør-Kordofan. Ingen utlendinger fikk lenger reise til området, ingen organisasjoner fikk vite hva som foregikk der.

En ny fase i den radikale planen til islamistene ble satt i gang: for å flytte hele befolkningen fra Nubafjellene, ta ressursene deres, eliminere nubaenes identitet, og erstatte den med et «islamsk folk» skapt gjennom «jihad» - hellig krig.

I flere år hadde det pågått kamper i fjellene. Militser støttet av regjeringen i nord og regjeringsstyrker slåss mot sørsudanske opprørere fra SPLA og deres lokale støttespillere.

Ifølge de Waal var intensjonen om å utrydde nubafolket enda tydeligere enn tilfellet har vært i Darfur de siste årene. Store folkegrupper ble flyttet til såkalte «fredsleire» som i praksis fungerte som konsentrasjonsleire. Menn og kvinner fikk ikke lov til å gifte seg i leirene. Medlemmer av arabiske stammer hadde på sin side lov til å «gifte seg» med kvinnene for å utrydde Nuba-identiteten, uttalte Khalid Abdel Karim al-Husseini til BBC i 1995. Al-Hussaini var sikkerhetssjef i Sør-Kordofan før han søkte asyl i Europa i 1993.

«Ekteskapene» mellom arabiske menn og Nuba-kvinner var i virkeligheten fripass for militsene til å voldta kvinnene.

Allerede mot slutten av 1992 var over 150 000 mennesker deportert fra Nuba-fjellene. Resten av befolkningen var innesperret og måtte klare seg uten noenting - til slutt hadde de ikke engang klær. All utvikling ble satt tiår tilbake.

- Vi flyktet opp dit, sier vår bekjente og peker opp en av fjellsidene. - Folk dro fra slettene for å unnslippe krigen. Han får et fortvilet drag over ansiktet når vi spør ham om de var trygge der. De var ikke trygge noen steder. Vi angrer på at vi stilte spørsmålet.

Etter 1993 endte folkemordet. Fram til våpenhvilen i 2002 var det krigshandlinger og overgrep i området, men storstilte forsøk på å utrydde nubaene var det i praksis ikke lenger. 

BEFOLKNINGEN I NUBAFJELLENE har i dag ingen offentlige skoler, helsestasjoner, sykehus eller representanter for myndighetene som hjelper dem. De er overlatt til seg selv, bortsett fra nærværet til FN og noen få bistandsorganisasjoner.

Kirkens Nødhjelp driver noen skoler her, finansiert av norske myndigheter. Det lokale markedet er åpnet igjen, og fungerer bortsett fra i regntiden når veien er uframkommelig.

Innbyggerene har lite sans for regimet i Khartoum:

- De har ført sin krig mot oss, og vi kan ikke stole på dem. Dessverre får vi ikke selv bestemme om vi vil løsrive oss fra Nord-Sudan slik de kan i sør i folkeavstemningen i 2011. Og FN-styrken fra Egypt - vi vet at Egypt er støttespillere av regimet i nord. Derfor kan de ikke beskytte oss, sier en av de lokalt ansatte i Kirkens Nødhjelp til oss. Det er praktisk talt ingen kontakt mellom de egyptiske soldatene og sivilbefolkningen.

LENI RIEFENSTAHL, Hitlers propagandafilmmaker under krigen, var en av de utenforstående som lot seg fascinere og dro til Nuba-fjellene på 70-tallet. Hun forsøkte å distansere seg fra nazitiden, og skape seg en ny karriere som fotograf. Hun hevdet selv at hun ble fullstendig betatt av folket. Hun lagde to billedbøker om folkene: The last of the Nuba og The People of Kau. Bøkene viser en rekke stiliserte bilder av gjennomdekorerte, ofte nakne og usedvanlig atletiske og vakre mennesker.

Bøkene hennes gjorde nubaene kjent langt utenfor Sudan, men ble møtt med sterk kritikk: Bildene symboliserer det autentiske, det rene, den sterkes seier over den svake. Det er egentlig en fascistisk estetikk - i praksis det samme Riefenstahl produserte for Hitler, hevdet Susan Sontag i sin kritikk av The Last of the Nuba i New York Review of Books i 1975.

En annen fotograf som dokumenterte folkene i fjellene enda tidligere, var George Rodger.

Selv om noen av disse etnologiske studiene er beskyldt for å være essensialistiske og forenklende, blant annet fordi nubaene i virkeligheten er mange folk, har de bidratt til stolthet og til å styrke identiteten til folk i fjellene. Endel av bildene er blitt ikoner for deres kamp, og brukes fremdeles i bøker, på websider, utstillinger og artikler.

EN KOMBINASJON AV indre stridigheter blant islamistene i nord og vilje til kamp blant folket, gjorde at folkemordet til sist ble stanset, forklarer de Waal. men det var først i 1995 en delegasjon fra BBC og Justice Africa avdekket hva som hadde foregått av uhyrligheter her tidlig på 90-tallet.

NÅ ER RISIKOEN DER på ny for en krig i Nubafjellene. Folket lever under «beskyttelsen» til en FN-styrke som ikke kan hjelpe dem, i et område der den lokale lederen tidligere var deres egen bøddel, og på et sted der praktisk talt ingen noengang retter blikket.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.