GJERNINGSMANNEN møter sitt offer. Troels Nørager møter Abraham. Nørager står foran et stort lerret som henger i Dansk Forfatterforenings lokaler på Christianshavn.

Maleriet som er laget av en ukjent kunstner i begynnelsen av 1700-tallet forestiller en scene fra Det gamle testamentet hvor en engel griper inn og stopper Abraham som er i ferd med å myrde sin sønn Isak.

I Første Mosebok kapittel 22 beskrives hendelsen slik:

Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

PÅ MALERIET skulle Isak ha blitt avlivet med en velvoksen slakterkniv som Abraham allerede har løftet i en småtravel sving for å bevise sin tro på Gud. Og selv om han blir stoppet, er det jo tanken som teller.

Nå vil Troels Nørager ta et oppgjør med den knivsvingende Abraham. Han er lektor i teologi og prodekan ved Aarhus Universitetet, og har nylig gitt ut boka «Taking Leave of Abraham» (Avskjed med Abraham). Og dermed må man spørre: Hva er galt med maleriet og hva er galt med fortellingen?

- Det er ikke nødvendigvis noe galt med den. Det er et maleri og en fortelling som kan tolkes på mange forskjellige måter. Jeg har ikke desto mindre valgt å ta det som et symbol på autoritær religion. Abraham-fortellingen er et fortettet eksempel på hvilken type religion som ikke er kompatibel med det demokratiske samfunnet. Målet med boka mi har vært å oppstille et kriterium for religion ut fra ett perspektiv: Hvordan passer religion sammen med demokratiet?

TROELS NØRAGERS BOK har vakt voldsom debatt i Kristeligt Dagblad. Her er det blitt antydet at Nørager er ute etter å fjerne Abrahams ofring fra Det gamle testamentet:

- La oss få slått det fast: Vil du ha Abrahams ofring ut av Bibelen?

- Nei, det vil jeg ikke. Det er jo en absurd tanke. Det er en sentral fortelling i hele vår kultur. To av mine egne helter, Bob Dylan og Leonard Cohen, har skrevet gode sanger ut fra den. Den er over alt.

- Så ikke noe Bibelen Light, fri for både kolesterol og barneofringer?

- Nei, nei, nei. Man kan slett ikke kassere bibeltekster. De vil alltid være der. Det er jo en av de gode tingene ved dem. Men vi har et ansvar for hvordan vi forholder oss til dem.

- Hvorfor vil du ta et oppgjør med Abraham akkurat nå?

- Jeg leser aviser akkurat som alle andre, og vi kan vel være enige om at religion er kommet på dagsorden igjen. I den forbindelse er det viktig å poengtere at religion ikke nødvendigvis er et plussord. For meg er religion et allment begrep som dekker over såvel det mest demoniske som det beste i mennesket. Det er etter min mening et stort behov for å være presis og peke ut hva slags former for religion vi ser i dag.

FORFATTEREN BEGYNTE på fortellingen om Abraham og Isak fordi han i en årrekke underviste i Søren Kirkegaards Frygt og Bæven, som gir en manende utlegning av den gamle fortellingen. I sin bok roser Nørager Kirkegaard fordi han ikke renser eller gjør fortellingen snillere - den står i all sin brutalitet uten å legge vekt på en happy end.

- Frygt og Bæven er helt suveren, men den provoserte meg også. Det går galt når Kirkegaard allikevel er fast bestemt på å lovprise Abraham som troens far. At han dermed skal være et forbilde for hva tro er. Det er etter min mening betenkelig og uheldig. Man kan ikke lese historien uten at Isak er offer. Kirkegaard snakker om at Abraham trer inn i et absolutt gudsforhold...

- Det gjør Isak også.

- Ja, det kan man si. Det er en sak mellom Abraham og Gud, og Isak blir et slags bondeoffer. Det provoserte meg. Samtidig var Kirkegaard midt i et oppgjør med Hegels tanker om det allmenne - det vi i dag kaller demokratiet. Kierkegaard fører en kamp - og det er det han vil bruke Abraham og Isak til: Til å bevise at religion står over det allmenne.

- Ja men, er religion ikke det umedgjørlige, det uhåndterlige? Mens det verdslige er det medgjørlige og håndterlige?

- Man kan si at religion er høyere i den forstand at det har med det åndelige å gjøre. Men når det kommer til stykket vil jeg si: Gudskjelov at det allmenne og det felles utgjør demokratiets spilleregler. Så må religionen finne sin plass i forhold til demokratiet. Ikke omvendt.

TORE NÆRAGERS BOK tar for seg betingelsene for at et pluralistisk samfunn kan fungere. For eksempel at alle parter bruker «den offentlige fornuftens språk» i den løpende samtalen og i utveksling av argumenter.

- Og Abraham-fortellingen med det absolutte gudsforhold står som en hindring for denne handelen og utvekslingen på den offentlige markedsplass?

- Nettopp. Det har vært et utall fortolkninger av teksten, også i løpet av de siste årene, men ingen av dem kan skjule at den gammeltestamentlige teksten er sjokkerende entydig: Abraham adlyder Guds befaling, han er villig til å ofre sønnen sin, og blir belønnet for sin lydighet. Det er ikke til å misforstå. Det er en Gud som paraderer sin allmektighet.

- Du nevner i innledningen din at Mohammad Atta - en av terroristene som i september 2001 gjennomførte terrorangrepet i New York - henviste til Abrahams ofring i sitt testamente.

- Med 9/11 i bakhodet handler det om å formulere en moderne utlegning av kristendommen som viser at kristendommen er kompatibel med demokratiet. Og samtidig ta kritisk avstand til de former for religion som ikke er kompatible med demokratiet.

- Hva skal skje der?

- Jeg vil gjerne lære religiøse mennesker å være glade for sekulariseringen. Å se noe befriende i den historiske utviklingen. Sekulariseringen - når den er best - er en foredlingsprosess hvor uholdbart religiøst slagg blir silet vekk. Så får vi en mer tidstilpasset utgave av religionen.

- Du skriver om en evolusjon i religionen?

- Jeg har festet meg ved at det er en litt lunefull og arkaisk ørkengud over Gud i Det gamle testamentet, han krever blind lydighet av Abraham. Fortellingen avspeiler et samfunn for 3500 år siden hvor religionen som en selvfølge står over moralen - eller snarere: Man har ikke en moral som er atskilt fra religionen. Det er sammenfallende. Derfor kan man i Det gamle testamentet lese forskrifter om renhet og alt i livet. Om du kan sove i samme seng som kona di om hun har menstruasjon. Alt mulig er styrt av påbud og forskrifter.

- Når endrer det seg?

- Vi skal forbløffende langt opp i historien, helt opp til slutten av 1600-tallet, da vi var ferdige med de fryktelige religionskrigene. Deretter oppstår toleransebegrepet, så kommer opplysningstida. Her snus tingene om på fordi moralen utskilles som et selvstendig, verdslig område. Her er det det allmenne, den verdslige moral som får forrang, og så må religionen finne sin plass i forhold til det.

- Og det skjer ikke alltid.

- Nei, det er også derfor jeg har valgt boktittelen «Avskjed med Abraham». For jeg kan godt gå imot den holdningen om at de tre abrahamittiske religionene - altså kristendommen, jødedommen og islam - skal snakke åh-så mye sammen og føre åh-så mye dialog. De er tross alt forskjellige. Ikke minst fordi kristendommen har inkarnasjonen i sentrum - det at Gud blir menneske.

- Du snakker altså om at kristendommen ved å ta avskjed med Abraham kan distansere seg fra for eksempel islam.

- Nå handler ikke boka mi om islam, men indirekte har det spilt en rolle at Abraham med kniven minner oss om noe av det vi er minst begeistret for ved visse utgaver av nåtidig islam. Her er mitt poeng at vi kun har rett til å kritisere «de andre» hvis vi også er villig til å ta et oppgjør med autoritære trekk i vår egen tradisjon. Jeg vil nødig at boka mi oppfattes som enda en omgang med islam-bashing. Men jeg hører da til dem som håper på en moderne fortolkning av islam.

- Sikter du til at religiøse forskrifter har forrang for samfunnsmoral?

- Helt klart. Det er naturligvis førmoderne. Det er også en forskjell at mens Det gamle testamentet er sammensatt med elementer fra fjern og nær, har Koranen den selvforståelse å være diktert ord for ord til profeten Muhammed. Det gjør Koranen så hellig at tekstene ifølge islam selv ikke en gang kan oversettes til et annet språk. Den kan ikke være mer hellig. Det er det ingen som vil si om Det gamle testamentet. Slik er det ikke blitt til. Derfor har de to tekstene ikke samme status. Man kan godt bli bekymret for om Koranens status blir en hindring for moderne fortolkninger av islam.

- Så det er kristendommen som nå skal ta avskjed med Abraham mens de to andre blir hengende i oldtidsideer?

- Kristendommen bærer et stort medansvar for sekulariseringen. Og i og for seg har ikke kristendommen noe problem med å tilpasse seg demokratiet. Det er bare fundamentalister som har problemer med å tilpasse seg.

ANDRE REGISTRERER også økt livskraft i religon. Redaktør John Middlethwaite fra britiske The Economist har nylig gitt ut boka med tittelen «God is back.» Men han konstaterer at det er de mest støyende og ekstreme utgavene som har mest fremdrift: Radikal islam og evangelikalsk kristendom. Hvordan skal det så gå når Nørager vil ta avskjed med Abraham og vi skal ha en slik føyelig samfunnsborgerreligion?

- Det er et poeng der. Slik ser utviklingen ut i store deler av verden. Men hvis man er tvunget til å velge mellom kristendom og humanisme, kristendom og demokrati, så count me out. Høyrefløyskristne i USA og Søren Krarup her hjemme tordner jo mot humanismen. Jeg vil hevde at man kan si kristendom og humanisme. Boka mi er nettopp et forsøk på å forbinde de to. Og i likhet med buddhismen kan kristendommen fint praktiseres i et moderne samfunn uten at man trenger å slå andre i hodet. På den måten er boka en teologs lisens til kristne, slik at de kan stå oppreist og si: Det kan godt være at Abraham en gang ble sett på som et forbilde - men hans tro er i alle fall ikke min tro, og det er slett ikke den troen som predikeres i evangeliene.

- N.F.S. Grundtvig skrev i 1830-årene: «Menneske først, Christen saa». Vil du nå si: Først demokrat, deretter troende?

- Ja, det vil jeg faktisk. Demokrat og samfunnsborger først. Sekulariseringen har gjort Abraham-tankegangen foreldet, og nettopp på den bakgrunnen kan religion spille en positiv rolle. På den andre side skal man heller ikke overvurdere religionens oppblomstring. I hvert fall ikke i velstilte Vesten. I mange tilfeller er religion en livsstil, en måte å «booste» livet sitt på. Det er svært langt fra den gammeldagse fromheten i Indremisjonen som vi kan lese om i Hans Kirks roman «Fiskerne.»

- Det er allikevel kretser som minner om «Fiskerne».

- Ja, men i et moderne samfunn får de noe krampeaktig over seg. De blir nødt til å ta på skylappene. For eksempel i forhold til darwinisme, hvor de høyrereligiøse må komme med sin kreasjonisme og alle mulige krumspring.

- De melder seg ut av den felles samtalen?

- Ja, også blir de den slags troende som krever naturbeskyttelse i et reservat.


Troels Nørager: Taking Leave of Abraham. An Essay on Religion and Democracy. 258 sider. Aarhus Universitetsforlag.

Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.