NÅR RBK om noen uker tar fatt på det nederste trinnet i den splitter nye Europacupen, går det an å tro at de kommer til å klatre noen steg. Ikke fordi trønderne som vanlig har hatt flaks i de internasjonale trekningene sine og starter med svakest mulig motstand fra Færøyene, men fordi de har et lag som er dressert for å mestre et ok nivå.

Det er fullt ut trener Erik Hamrens fortjeneste.

I DENNE vårsesongen har det vært aller lettest å se hva denne RBK-utgaven definitivt ikke er. Hamren har aldri vært opptatt av å skape noen kopi av det tradisjonelle i trøndersk fotballkunst. Den nøye avtalte samhandlingen er ikke hans fotball.

Jeg har vært blant dem som synes dette historiske bruddet har vært litt trist. Norsk fotball har oppnådd alle sine sportslige triumfer gjennom et kollektivt spill. Men samtidig er fotball definitivt en sport med x antall muligheter for suksess.

Og nå snakker vi om suksess for Hamren og RBK.

I NORSK sammenheng holder det å se på tabellen eller følge med på de ulike rekordene som faller etter som RBK spiller kamp etter kamp uten å tape. Kanskje er det rekorder som faller for lett i en svak Tippeliga, men det blir litt stusslig å vurdere trøndernes styrke bare i forhold til manglene hos røkla i norsk toppfotball.

Denne midtsommerkvelden kom Stabæk til Lerkendal med flyt i det offensive spillet sitt. I utgangspunktet skulle det bli en jevn kamp. I stedet ble det RBKs hittil klareste maktdemonstrasjon:

•• Det er ingen som er i nærheten av trønderne i årets Tippeliga.

I beste fall er den suverene serielederen også i stand til å vinne kamper i Europa.

ERIK HAMREN har uansett fått inn den stabiliteten i prestasjonene som han har vært ute etter. Under sesongforberedelsene pratet han stort sett bare om en eneste avgjørende faktor for å komme ut av den berg-og-dal-bane-turen han og spillerne hadde i månedene etter svenskens ankomst til Lerkendal:

- Dette er snakk om attityd, messet Hamren, og han er blitt hørt.

Det er de gode holdningene tvers igjennom kampene som gjør at det går an å tro på RBK som et brukbart lag i Europacupen.

SIST HØST mistet laget flere tilsynelatende sikre seire høyt oppe på banen fordi spillerne ikke klarte å omstille seg kjapt nok til forsvarsarbeidet. Nå er nettopp gjenvinningene på motstanderens halvdel et kjennetegn ved RBK. Mot Stabæk sørget de kvikke føttene til Skjelbred, Tettey og Annan for at gjestene knapt fikk sjansen til en eneste overgang.

Samtidig viser Rade Prica stadig tydeligere at han har gitt laget en ny offensiv dimensjon. Med ham har Steffen Iversen en makker som mye bedre utnytter angrepsveteranens ekstremt høye taktiske nivå.

Dette er avgjørende i et offensivt spill som bygger lite på kollektive mønstre, men desto mer på valgene til enkeltspillere der og da.
Sammen holder Steffen Iversen og Rade Prica  godt europeisk spissnivå.

DA gjenstår usikkerheten i forsvarsfireren. Problemet de siste årene har vært manglende fart i midten de gangene Kris Stadsgaard ikke har vært på plass. Mot Stabæk var han definitivt det og kledde av Daniel Nannskog  på de tidlige forsøkene på å nå svensken i bakrommet.

Likevel framstår midtforsvaret som RBKs svakeste internasjonale ledd. Med to svært offensive sidebacker, er laget ennå sårbart i bakrom. Velger klubbledelsen å følge opp den tunge økonomiske satsingen på seriegullet med en Europacup-ambisjon, er her det må møbleres med ett raskt alternativ til.

For nå er Tippeligaen så godt som vunnet. Da er ikke Europa noen hast, men den uventede muligheten til mer suksess er fristende nær på et maksimalt gunstig tidspunkt for klubben.

RBK-miljøet  har igjen jobbet seg opp til å bli et bra internasjonalt lag. Bare det er flott gjort i en sesong der det meste har bikket nedover for norsk toppfotball.