FILM: Dustin Hoffman er Harvey Shine, en aldrende herre som føler at tida glir fra ham. Han har ikke drag på damene i samme grad som før. Han er ikke lenger reklamebyråets it-boy. Han er over middagshøyden og ensomheten tærer på ham.

På andre siden av Atlanteren, i London, bruker Kate Walker (Emma Thompson) dagene på å småkrangle med sin presenile mor og fordype seg i egen tristesse over å være femti og singel.

Selvfølgelig fører tilfeldighetene dem sammen. Og selvfølgelig blomstrer kjærligheten.

Spar i gamle bed
«Last Chance Harvey» spar i gamle bed på leting etter friske skudd. Den finner få. Filmen slår aldri ut i full blomst og oppleves i stedet som en litt for trygg, litt for oppskriftsmessig affære. Med en bitte liten vri. Den har skuespillere over femti og sytti i de bærende rollene.

Nødvendig sårhet
Problemet er at historien glir for lettvint framover, anført av i overkant for stemningsskapende musikk, og at de virkelige emosjonelle øyeblikkene uteblir. De fineste sekvensene er mellom Harvey og hans datter. Her øyner vi en bit av den type sårhet filmen hadde trengt mer av. At regissør Joel Hopkins ikke fokuserer mer på denne vonde relasjonen, framhever det faktum at han er blindet av målet, å proklamere at i dag snart er i morgen, og at kjærligheten aldri er for sein å oppleve. Selv for dem som har prøvd et ekteskap. Eller tre.

Feil kjemi
Emma Thompson er god i sin rolle. Hun er skjør nok til at vi tror hun er blitt såret noen ganger. Også Hoffman veit å skape såre scener. Problemet oppstår dem imellom. Kjemien stemmer ikke. Det er rett og slett vanskelig å tro på at 50 år gamle Thompson faller for 72 år gamle Hoffman – som er en merkelig cast til denne filmen.

«Last Chance Harvey» byr på lite nytt innenfor sjangeren. Filmen er ikke dårlig, men banal. Og akkurat det skaper ikke drømmer om friske, uventede romanser, dessverre.