• Les også: Første og andre artikkel i denne serien

GJENNOM TO ARTIKLER har vi sett nærmere på fotballhistorien og hvordan taktikk og formasjoner har forandret seg.

Fra «alle mann i angrep»-formasjonen 1-2-7 som ble brukt i den første landskampen i 1872.

Til starten av 1990-tallet, da defensiv trygghet og et strikt system sikret suksess i kjedelige mesterskap.

Kanskje var Drillo-fotballen på nittitallet også kjedelig - for alle andre enn oss nordmenn.

Men i denne siste artikkelen skal vi se på hvordan professoren fra Fredrikstad tok lille Norge til andreplass på FIFAs ranking over verdens beste lag.

Vi skal også kikke på hvordan angrepsfotballen kom tilbake i førersetet på 2000-tallet, og se på eksempler på at verdens beste lag klarer seg helt fint uten den klassiske midtspissen som har figurert på fotballbaner i alle år.

Stikkord: Manchester United.

MEN ALLER FØRST skal vi til rivalene Liverpool, som erobret Europa på 70- og 80-tallet med en velkjent formasjon:

4-4-2



HISTORIEN VISER AT FRAMGANG ofte starter med et nederlag. Det gjaldt også Liverpool. I 1973 tapte de 2-1 hjemme mot Røde Stjerne i kvartfinalen i serievinnercupen.

Dagen etter møttes de etter hvert legendariske trenerne Bill Shankly, Joe Fagan og Bob Paisley og tre andre fra støtteapparatet til rådslagning.

De satte seg ned i rommet hvor spillernes støvler ble oppbevart, et rom dekorert med lagbilder, kasser med øl og kalendere med lettkledde damer.

Dette var et rom som oset klubbfølelse og stolthet. Da Watford-eier og popstjerne Elton John ble invitert inn ved en anledning, ble han tilbudt en drink. «Jeg tar gjerne en pink gin», skal Elton John ha sagt. Han fikk en øl.

Rådslagningen i 1973 fikk trenerne til å innse at Liverpool var sårbare i Europa. De hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før, men tidligere pinlige tap og det ferske nederlaget mot Røde Stjerne vitnet om at laget ikke spilte smart nok.

De beste europeiske lagene spilte ballen ut av eget forsvar effektivt, mente Paisley. Og på samme måte skulle Liverpool begynne å spille seg ut og tenke to-tre trekk framover til enhver tid.

Dermed ble det bestemt at Liverpool fra nå av skulle ha forsvarere som var gode ballspillere. «Vi kan ikke score hver gang vi har ballen», innså Shankly.

Laget skulle holde på ballen og vente på åpninger.

Denne kollektive tenkningen ga stor suksess. Med 4-4-2-formasjonen vant Liverpool fire serievinnercuper mellom 1977 og 1984, og Nottingham Forest tok to titler i Europa med en liknende formel.

Norge under Drillo, 4-5-1 (1990-tallet)



I 1981 VANT SVENSKE IFK Göteborg UEFA-cupen med Sven-Göran Eriksson ved roret. «Svennis» var opptatt av form og formasjon, og gjorde suksess med den engelske 4-4-2-varianten. Likevel var laget tidvis kjedelig å se på.

Samme år begynte en viss Egil «Drillo» Olsen å forelese ved Norges Idrettshøyskole. Han mente at å holde på ballen ikke var noe mål i seg selv.

Poenget var å vinne ballen tilbake i forsvar - og å bruke den til å score mål i angrep. Det ble lagt for lite vekt på gjennombrudd i fotballen, mente Drillo.

Et av hans postulater var at ballens posisjon på banen er viktigere enn ballinnehav i seg selv.

I masteroppgaven sin konkluderte Drillo blant annet med at sjansen for å score faktisk er større når motstanderens keeper har ballen, enn når ditt eget lags keeper har den.

Og som vi alle vet tok Egil Olsen med seg prinsippene sine inn i jobben som norsk landslagstrener fra 1990.

Han brukte en 4-5-1-formasjon, gjerne med en «target-spiller» som Jostein Flo på vingen for å sikre seg en høydefordel mot backen som skulle passe på ham.

Det gjaldt å bryte motstandernes angrep og slå til med raske angrep før de rakk hjem igjen.

«Bakrom» og «å være best uten ball» ble to av begrepene Drillo tilførte fotballverdenen, og han førte lille Norge til VM i 1994 og 1998, for første gang på nesten 60 år.

Vi var i to korte perioder nummer to på FIFAs ranking over verdens beste lag - i oktober 1993 og juli og august 1995.

Men Drillo-fotballen var nok mest populær i Norge. Vi satt hjemme i stua og talte målsjanser og koste oss, men et annet sted i Europa herjet et lag som klarte både å spille fantastisk fin fotball - og vinne.

AC Milan under Sacchi (1987-1991)



DET UTSKJELTE DRILLO og legendariske Arrigo Sacchi hadde til felles, var at begge la stor vekt på hva spillerne uten ball gjorde.

Italienske Sacchi vokste opp med å se på store lag som Brasil, Real Madrid og nederlandske totalfotball-lag, og hentet inspirasjon derfra til sin dynamiske og angrepsvillige fotball.

Han ble manager for storlaget AC Milan i 1987, men møtte noe skepsis siden han ikke hadde vært toppspiller selv. «En god jockey trenger ikke å ha vært født hest», svarte Sacchi.

Og fra dag én pisket han laget i angrep - med et solid forsvar i bånn - med filosofien «skal vi bli historiske, må vi ikke bare vinne, vi må underholde».

Sacchi gikk bort fra den tradisjonelle italienske liberoen bak forsvarslinja, og satset i stedet på et soneforsvar der Milan ga motstanderne lite spillerom.

Milan-laget spilte 4-4-2, men spillerne og tankegangen var viktigere enn formasjonen. Nederlenderne Van Basten, Gullit og Rijkaard briljerte, og laget spilte med kort avstand mellom lagdelene. Det sparte energi, og de angrep med mange mann fra alle deler av banen.

Allerede i sin første sesong vant Sacchis Milan serien, og de tok serievinnercupen i både 1989 og 1990.

Arvtakeren Fabio Capello videreførte suksessen med fire serietitler og en Champions League-seier, men var mer defensiv i stilen.

Derfor er det Sacchis AC Milan som står igjen i historiebøkene som et av de mest suverene som noen gang har spilt. «Fotball skapes i hjernen, ikke i kroppen», mente Sacchi. «Jeg ville ha intelligente spillere. Men ikke soloartister, jeg ville ha et orkester».

Angrepsfotballen slår tilbake (2000-tallet)





SAMMENLIKNER MAN DET TYSKE LAGET som vant EM i 1996 (øverste bilde) med det franske som vant samme turnering fire år senere (nederste bilde), er det lett å bli lykkelig for oss som er glade i angrepsfotball.

Tyskland anno 1996 seiret på kjedelig vis ved hjelp av fem mann i forsvar, beskyttet av en dyp midtbanespiller - og en lite spennende angrepsrekke.

Mens Frankrike vant en fantastisk turnering i 2000 med tre angripende ballspillere bak spissen Henry. Nederland og Portugal spilte også herlig angrepsfotball i EM dette året.

Tyskland og England var for systemdrevne og fysiske, og røk ut tidlig. Bare Italia kom langt med en defensiv innstilling - riktignok helt til finalen.

Men EM 2000 viste at framtidas fotball handlet om angrep.

Den defensive stilen som preget mesterskapene på 90-tallet hadde slått tilbake mot seg selv, nå måtte man kjøre flere i angrep for å «låse opp» de solide forsvarene.

Playmakeren ble igjen viktig - og de beste lagene stilte med mange kreative spillere i angrepsrekka.

I EM 2000 brukte Nederland både Bergkamp, Overmars og Zenden bak Kluivert, Portugal stilte med Figo, Rui Costa og Pinto bak Nuño Gomes.

Men de beste playmakerne måtte være mer enn bare kreative ballbehandlere, de måtte være målfarlige også. I 2000-tallets fotball har direkte spillere som Tevez og Messi blitt mer nyttige enn klassiske playmakere som Riquelme, muligens en døende rase.

Egypt: Hvordan slå afrikanske lag



EGYPT HAR VUNNET DE TO SISTE afrikanske mesterskapene i fotball, og vant også i 1998, til tross for at landet aldri har hatt de største stjernene på kontinentet.

Det er gjerne stjernespisser som Kanu, Drogba, Eto'o og så videre som har gjort det stort utenlands av afrikanske spillere. Så hvorfor er det Egypt som vinner i Afrika, og ikke Nigeria, Elfenbenskysten eller Kamerun?

Et svar kan være at Egypt spiller med bare tre bak. 3-5-2 og andre varianter med tre bak brukes lite i dagens fotball, men Egypt har hatt suksess med det.

De fleste afrikanske lag spiller nemlig 4-4-2 med lite bredde i spillet.

Det kan skyldes måten fotball spilles på blant unge i Afrika.

På små, smale baner med steiner som mål spilles ballen nødvendigvis mest gjennom midten, og ferdighetene utvikles deretter.

Dermed utvikles det gode driblere og midtspisser - kjent for alle som har hørt navnene Drogba og Eto'o - men vingspill og innlegg er det derimot lite av.

Derfor passer Egypts 3-5-2 perfekt mot lag som spiller smalt i 4-4-2.

De tre bak tar seg av de to midtspissene, og på grunn av manglende bredde kan de to kantspillerne på midtbanen komme fram i angrep.

Steve McClaren prøvde noe liknende med England da de møtte Kroatia borte i EM-kvaliken i 2006, men tapte fordi engelskmennene ikke var vant til å spille 3-5-2.

Dessuten spilte kroatene så kjapp fotball at de ikke hang med. Teorien slo ikke til i praksis.

Mourinhos Chelsea, 4-3-3/4-5-1



VI HAR IKKE VÆRT INNOM så mange lag som har spilt 4-3-3 i denne serien, kanskje bortsett fra Brasil i 1958 og -62. Men da Zagallo trakk seg ned for å gi plass til Pelé, lignet Brasil den gangen mer på en skjev 4-2-4.

Den moderne 4-3-3 er mer symmetrisk, men er nok egentlig en modifisert variant av 4-5-1. Se bare på Chelsea under José Mourinho.

Chelsea-laget mellom 2004 og 2007 endte med to seriemesterskap og en cupseier, og viste at lagdelene i moderne fotball ikke er så strengt inndelte som før.

Foran en klassisk forsvarsfirer opererte Makélélé som ryddegutt, med Lampard og Essien som en mellomting mellom midtbanespillere og angripere.

Spissen Drogba ble flankert av Robben og Duff eller Joe Cole - ikke klassiske vinger, ikke helt spisser og ikke midtbanespillere heller.

Formasjonen kunne være både 4-5-1, 4-3-3, 4-1-2-3 og 4-1-4-1.

Det er ikke noe nytt at de tradisjonelle lagdelene forsvar, midtbane og angrep brytes opp - slik var det også i W-M-formasjonen fra 1930-tallet.

Og 4-5-1 passer ikke lenger som betegnelse på én formasjon - det er mer en familie av formasjoner, et samlebegrep som byr på mange varianter.

Også forsvaret har utviklet seg: Få av topplagene spiller i dag med to «stoppere» i midtforsvaret. Minst en av de to midtre forsvarerne må være god til å behandle ballen og kunne ta den med seg framover på banen.

Og som vi skal se i seriens siste eksempel, er også midtspissen i ferd med å dø ut.

Spissen er død - leve angrepet





SPISSEN, MÅLSCOREREN, «TARGET MAN»: Gjennom stort sett hele fotballhistorien har mannen på topp vært i fokus.

Men utviklingen ser ut til å gå mot at den klassiske midtspissen er en døende rase. I stedet fylles angrepsrekka av mer komplette og allsidige spillere.

I dagens fotball blir det stadig færre løse baller i feltet som «the fox in the box» - spissen som lurer i feltet og scorer enkle mål - kan sette inn.

Kanskje er det derfor Michael Owen ikke gjør det så bra lenger, og selv Filippo Inzaghi er blitt nødt til å utvikle seg.

Den store, hodesterke tanksenteren blir nok også for enkel for moderne fotball.

«En spiss må være mer enn en spiss. Han må kunne bevege seg, slå innlegg og bidra både i 4-4-2, 4-3-3 og 3-5-2», har José Mourinho uttalt.

Drogba i Chelsea og Adebayor i Arsenal er store og sterke målgjørere, men har andre kvaliteter i tillegg.

Mens Henry i Barcelona og Villa i Valencia er kjappe i beina og er i stor grad også sjanseskapere for andre. Spillere som Eto'o, Ibrahimovic og Torres ligger et sted imellom disse to angripertypene.

Og selv i den klassiske «nummer 9»-spissens hjemland England spiller de beste lagene ofte med flere allsidige angripere i stedet for én eller to tradisjonelle spisser.

Det beste av dem alle, Manchester United, har vel ikke hatt en klassisk spiss siden Ruud van Nistelrooy dro til Madrid i 2006.

De siste årene har klubben vunnet de gjeveste trofeene med Ronaldo, Rooney, Tevez og Giggs i angrepsrekka - ingen av dem er spisser slik vi kjenner dem fra fotballhistorien.

På samme måte spilte Roma i 2006 og 2007 med Francesco Totti, ingen typisk spiss, på topp. Totti trakk seg gjerne litt dypere på banen, og bakfra kom en angrepsfirer stormende.

I forsvar var det 4-1-4-1, mens i angrep ble det 4-1-5 (eller 4-1-5-0, om man vil).

Når et slikt system fungerer, med allsidige angripere som vet hvor de har hverandre og bytter på å ligge helt i front, skapes det glitrende angrepsfotball.

Se for eksempel på Barcelona, som slo nettopp Manchester United i årets Champions League-finale - heller ikke de har en klassisk spiss, men bruker en rekke med de tre allsidige angrepsspillerne Henry, Eto'o og Messi.

Samtidig må et slikt lag sørge for å balansere angrepene med defensiv trygghet, noe som ofte gjøres ved å holde igjen en defensiv midtbanespiller.

Også denne rollen er i utvikling.

I Chelsea har Makélélé blitt erstattet av en viss John Obi Mikel, som ikke bare gjør den defensive jobben til mannen som ga Makélélé-rollen et navn, men dessuten er en mer komplett midtbanespiller.

Framtidas angrepsfotball ser ut til å ha kvittet seg med begrepene ving, spiss, stopper og playmaker - fra nå av er det de allsidige og komplette spillerne som regjerer.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.