«Praktfulle tekster om alkohol er som et osean uten retninger», skriver den amerikanske forfatteren Donald Newlove i boken «Dengang vi kunne drikke». Her påstås det også at alkoholiserte forfattere gjennom tiden har vært et hovedsakelig har vært et amerikansk fenomen, med folk som og som teller navn som Jack London, Raymond Chandler, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og William Faulkner lengst framme ved bardisken polkøa. Og bare så det er sagt: Alle skrev de sine beste bøker i edru tilstand, men likevel: På slutten av sine liv var de ikke lenger i stand til å legge arm med den tørstige muse (?). Blant de åtte amerikanere som til dags dato har mottatt Nobelprisen i litteratur, var fem tungt alkoholiserte.

Det finnes likevel en litteraturhistorie på den andre siden av dette fjell av tomme whiskyflasker. Bedrukne Tørste forfattere er langt fra noen spesifikk nordamerikansk lidelse. Forekomsten av børst/sprit/spiritus på skrivebord , i fylle(!)penner og blekkhus går betydelig lengre tilbake i historien enn forstillingen om Guds eget land. Allerede i bøkenes bok finner vi balladen om Noah. Etter Syndefloden, da sjarken var lagt i opplag satt i tørrdokk, slår den gode kaptein seg nemlig på vinavl/vindruedyrking. Da Noah – som ikke var kjent for å nøye seg med én av hvert slag, men tvert imot var en svoren tilhenger av å ta to – skulle kvalitetssikre varene, gikk det som det måtte. Han havnet på rangel. Eller, som det heter på bibelsk: «Da han drakk av vinen, ble han drukken». Enden på visa balladen ble uansett at Noah tok av seg alle klærne, og måtte få hjelp av sine pinlig berørte sønner for å redde familieæren. Spesielt interesserte kan oppsøke niende kapittel i Første Mosebok for ytterligere detaljer rundt denne festen av bibelske dimensjoner kan du finne i niende kapittel i første Mosebok.

Sikkert og visst er det også at Vinens magi og demoner fant også veien til skriftrullene i den greske antikken. Videre var orientalske diktere i de påfølgende århundrer særdeles bevisst forbindelsen mellom alkohol og kreativitet. La oss ta eksemplet med den persiske dikteren Omar Khayyám. På 1100-tallet lovpriser Omar druenes evne til å «forvandle livets grå metall til gull og å ta bort/fjerne den svarte hær av frykt og sorg, som herjer sjelens land».

At det er blitt drukket tett på forfattersiden tidenes morgen også her på berget, bør vel ikke forbause noen – spesielt med tanke på Det fremgår ikke minst av den nordiske mytologi. Ikke overraskende anser de nordiske guder det for paradisisk å sitte og drikke seg sanseløse skid på i mjød/dritings på mjød. Rusen kunne vare opptil tre dager, og man trodde at den honningbaserte vinen tilførte den berusede overnaturlige evner hva angår sang og fortellerkunst. Et ikke ukjent fenomen også i moderne tid, vil noen kanskje si.

Uansett: Mens de norrøne forfedre ble verdenskjent for å drikke hjernen tom og gå berserk, var det litt mer stil og kultur over grekernes dionysiske utskeielser litt lenger sør i Europa. Platons «Drikkegildet i Athen» (385 f.Kr.) må i den forbindelse betegnes som verdenslitteraturens første intellektuelle fylletur, hvor Sokrates og et par venner – forholdsvis animert av god vin – utfolder sitt intellekt med en talestafett ved, på skift, å holde tale for Eros, hjemme hos dikteren Agathon.

Så saklig og stilfullt går det sjelden for seg når en lang natts ferd mot dag nærmer seg i Carl Michael Bellmans epistler og sanger fra rokokkotidas forlystelsessyke Stockholm. Århundrer før Systembolaget skulle forsyne folket med starköl, synges, spilles, danses og drikkes det hovedstadens 700 kroer og kneiper. Denne undergangskulturen kan oppleves gjennom en av Bellmans figurer, den tidligere urmakeren, Jean Fredman,, som har satt alt over styr i drukkenskap og svir. I epistel nr. 23 er han virkelig nede og skraper bunnen, der finner han seg selv med kraftige abstinenser i rennesteinen utenfor kroen, som er i ferd med å åpne for dagen:



«Føl mine hender, magre og kalde/dirrer ved minste larm [...] jeg er en hedning, hjerte, munn og krefter/dyrker vinens gud./Fattig, fordrukken/i nektar-krukken/er mitt paradis.»



Over alt i visene merker man alkoholens kraft. Dikt og rus er vevd inn i hverandre på en måte som Bellman selv hadde levd – og merket på drankerens kropp og sjel. Bellman døde i 1795, 55 år gammel. Han oppfattet seg selv som en dionysisk dikter til det siste, og like naturlig som det er for en erotisk dikter å gjenkalle sin første kjærlighet, like naturlig var det for Bellman å minnes – og hylle – sin første rusopplevelse. som det var like naturlig for, å minnes og hylle sin første rusopplevelse, som det er for en erotisk dikter å gjenkalle sin første kjærlighet.

På 1700-tallet er det også duket for en dansk drikkekunstner – kan også danskene være med i skildringen av nordisk drikkekultur. Holberg skaper i 1722 misbrukerikonet «Jeppe på Bjerget». I 1722 lar Ludvig Holberg den fattige festbonden fra ute på Lars Tyndskins mark komme ut av barskapet. Jeppe drikker til han segner, enten han har penger i lomma eller kriter enda en dram eller ti. Den dovne og godtroende Jeppe ydmykes døgnet rundt av sin tøffe kone Nille, som ikke bare pryler ham, men også går til sengs med den lidderlige dreng:

–Alle sier at Jeppe drikker, men de sier ikke hvorfor Jeppe drikker, konstaterer hovedpersonen selv i starten av stykket. Spørsmålet stilles stadig i Danmark, og mang en teaterpublikummer har gjennom de siste snart 300 år kjent igjen seg selv i Jeppe, som fortrenger livets problemer med voldsomt drikkeri – og som derfor i stedet forsterker problemene, og ender på dynga.

Søppeldynga, eller rettere sagt rennesteinen, er det erklærte mål for de franske absintdrikkende (og hasjrøykende) diktere fra 1860- og 1870-åra. Anfører er Charles Baudelaire, som i sin banebrytende diktsamling «Syndens blomster» i 1857, påpeker at den kunstner som vil betraktes som «moderne», alltid må være beruset og søke sine hallusinasjoner i det heslige. Til kampropet «Berus dere!» setter mange av datidas unge kunstnere livet på spill for å være så grensesprengende som over hodet mulig – både på papir og i virkelighet.

Prisen «Yngste Og Mest Kompromissløse Misbruker I Verdenslitteraturen» må nødvendigvis gå til Arthur Rimbaud tar prisen som den yngste og mest kompromissløse misbruker i verdenslitteraturen. 17 år gammel sender han i 1871 sitt lange dikt «Det beruste skip Den berusete båt» til den ti år eldre dikter Paul Verlaine. Den ti år eldre dikteren inviterer Rimbaud til Paris, og de to innleder et forhold, både av seksuell og litterær karakter. Forholdet varer til sommeren 1873, da Verlaine i et anfall av sjalusi fyrer av sin revolver mot Rimbaud. Den unge håpefulle slipper unna uskadet, men Verlaine havner i fengsel.

Det stormfulle forholdet, de rastløse reiser og ulike avanserte former for beruselse i sprit, sex og droger, danner bakgrunn for «Årstid i helvete» – . Det kalte den 19-årige Rimbauds 50 sider lange tekst fra 1873. 19-åringens ekstatiske ordrus og rablende fylleprat, hvor hallusinasjonene står i kø, tas til uante høyder når man midt i verbal-onanien støter på uforglemmeligheter som «Oh! Fluen beruset av kroens pissoar forelsker seg i hjulkronen og oppløses av en stråle».

Romantikkens og symbolismens mange diktere, som eksperimenterte med rusgifter i sitt forfatterskap, får rundt århundreskiftet konkurranse fra en ny type litteratur. Denne er noe mer sober i sin form og utførelse, og preget av naturvitenskapens og dens nøkterne syn på mennesket. En periode luftes det sågar ut i saloonene. Danske Johannes V. Jensen kveler sin hang til usunt natteliv med armhevninger og havregrøt, og ute i den store verden peker blant andre Jack London, med selvbiografien «Kong Alkohol» (1913), på alkoholens skadelige innflytelse på samfunnslivet så vel som på kunsten – og kunstnerne. Boka er et forsøk på å drive ut demonen kong Alkohol ved å stille ham i gapestokk under mottoet: «Den, som har brent seg på ilden, må bestandig preke om den.»

Londons sosialrealistiske beskrivelse av sine egne erfaringer om den genetiske og sosiale arv, som ofte henger sammen med alkoholisme – ikke minst i de lavere samfunnsklasser, er både rørende og betakende. Usentimentalt viser London hvor stor del av drukkenskapskulturen som henger sammen med mandighetsbegreper og det sterke kjønns største svakhet: Lengselen etter å være sammen med gutta.

Jack Londons drankermemoarer fikk ham likevel aldri for alvor på vannvogna. For eget vedkommende visste han jo at han aldri ville kunne holde sitt daglige gjennomsnitt på 1000 ord, hvis ikke prosessen underveis ble krydret med en cocktail eller tre. I 1916 begikk han selvmord med en overdose morfin, og fikk altså ikke oppleve at boka «Kong Alkohol» styrket avholdsbevegelsen i USA, og var medvirkende til spritforbudet i 1920. Et forbud som for alvor fikk fart på hjemmebrenningen. på parnasset. Ikke minst blant forfattere. To av USAs mest berømte fyllepenner, Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway, flyktet til og med til Europa for å skrive, drikke og sikkert også mer – langt vekk fra alle puritanerne der hjemme.

Og akkurat dette handler Ernest Hemingways debutroman «Og solen går sin gang» (1926) om. Boka Denne «generasjonsromanens generasjonsroman» kretser rundt en liten koloni av unge, amerikanske journalister og forfattere, anført av den impotente Jake Barnes, som i rotløshetens tiår bedriver tida i det inflasjonsplagede Europa. Det være seg Paris eller Pamplona, her er uansett dollaren høyere enn forfatterne, og Barnes og hans likemenn kan tillate seg å sove ut rusen på formiddagen, dagdrive om ettermiddagen og streife fra vertshus til vertshus på kveld- og nattetid.

Vin fra lærsekker, Funador-brandy, øl, whisky og champagne siler ned over sidene. Men til tross for at persongalleriet drikker imponerende konstant og mekanisk, blir teksten likevel aldri «beruset» i Hemingways lille, slanke og stramt styrte roman, hvor personene drikker imponerende mekanisk og konstant.

Gjennom tidende er det ofte mennene som har vært ute på galeien. , mens bekymrede kvinner har sittet hjemme og sett engstelig ut av vinduet og tenkt med sorg eller sinne på pengene som er på vei ned mannens strupe i flytende form. Men i New York på 20-tallet satt de feirede skribentene Dorothy Parker og Edna St. Vincent Millay på Algonquin Hotel og drakk og festet og skrev i bakrus akkurat som sine mannlige kumpaner. Parker, den mest kjente av de to, skulle slite med alkoholproblemer og selvmordstanker store deler av livet.

Noen år tidligere hadde den norske forfatteren Ragnhild Jølsen gått bort, bare 33 år gammel, etter en overdose sovepiller, og et kort og hektisk liv preget av en rekke kjærlighetsforhold, tungsinn, et høyt alkoholforbruk og avhengighet av morfin.

Marie Takvam er en annen kvinnelig norsk dikter som har fortalt åpent om kriser knyttet til alkohol og tungsinn. Også Inger Hagerup hadde et alkoholforbruk som gikk utover det de nærmeste satte pris på. Sønnen Klaus Hagerup, som står bak bøker og radioprogrammer om moren, husker godt de voldsomme festene, og hvor redd han var når moren hadde fått for mye å drikke.

Av vår tids forfattere er Vigdis Hjorth blant dem som har fortalt åpent om hvordan hun har belønnet seg selv med champagne etter husvasken, at hun trenger å bli full for å slappe av, og om hvordan barna reagerte på at mor drakk så mye. Hjorth har også tatt opp tabuene forbundet med kvinner som drikker i bøkene «Tredje person entall» og i «Hva er det med mor?». Sistnevnte handler om en alkoholisert mor og hennes tenåringsdatter. Da Hjorth en gang fortalte om hva hun skrev, fikk hun spørsmålet:

–Drakk din mor?

–Nei, svarte Hjorth.

–Jeg drikker.

I norsk litteraturhistorie er det likevel flere menn enn kvinner som har fått andre til å heve øyenbrynene med sitt betydelige alkoholforbruk. Johan Herman Wessel var en beryktet ranglefant i 1700-tallets København, og verken Herman Wildenvey eller Olaf Bull spyttet i glasset. Utover i det 20. århundre omtales imidlertid forfatternes forkjærlighet for flasken med stadig mindre lystighet, og både Jens Bjørneboe og forfatterfetteren André Bjerke kunne kalles alkoholikere. Jens Bjørneboe ble lenge holdt i sjakk av konen Lisel og arbeidet ved Steinerskolen, men raste til slutt utfor, mistet jobben på grunn av alkoholmisbruk og ble skilt fra kona. Han tok et oppgjør med alkoholen i diktet «Farvel bror alkohol», men klarte ikke annet enn et midlertidig oppbrudd fra drikkingen. Forfatter Gudmund Vindland , som hadde et forhold til Bjørneboe, har beskrevet sitt forhold til Bjørenboe, der Vinlands rolle var å sørge for at de to til stadighet hadde nok alkohol, og husker det som skremmende hvordan alkoholen styrte livene til de to i perioden de bodde sammen. André Bjerkes datter Vilde har i boka «Du visste om et land» fortalt om hvordan den kjærlige faren var uforutsigbar på grunn av alkoholproblemene, og om hvordan hun ofte var overlatt til seg selv, med en skuespillermor som ofte var på turné og en far som var på byen.

Ingvar Ambjørnsen har fortalt om ferden gjennom en ølkasse og hvilken fordel det gir å være i et «sig» når man skriver, men hevder å ha full kontroll over alkoholen. Kontroll var imidlertid kanskje ikke det mest passende ordet over det Mads Larsen foretok seg da han i fylla i 2007 tok seg inn i leiligheten til en nabokvinne og forskanset seg der mot hennes vilje. Larsen ble etterpå anmeldt for frihetsberøvelse.

–Jeg har jo et slags alkoholproblem, innrømmet han overfor VG i ettertid.

Mellomkrigstidas forfattere både i USA og Europa er storleverandører av «drukkenskapsguder», som de alkoholiserte antihelter kalles i danske Tom Kristensens (1893-1974) ekspressionistiske diktning rundt 1920. Ti år seinere skriver Kristensen «Hærverk» (1930), som får Knut Hamsun til å bøye seg i støvet. Et prosaverk som gjerne ville likne James Joyce' «Ulysses», men som var en helt egen og fenomenal avspeiling av 1920-tallets tidsånd – og som trolig ville endt som en klassiker i verdenslitteraturen om den hadde vært skrevet på et av hovedspråkene. «Hærverk» handler om dikteren og litteraturkritikeren Ola Jastrau som går opp i de mentale sømmene, og flyter med på tidens strøm av jazz og alkohol i det indre København. Sammen med andre desperate livsdyrkere på Bar des Artistes forsøker Jastrau å finne fram til sitt sanne, nakne jeg ved hjelp av kraftig rusinntak megakraftige «Einsteinsjusser». Dette får både tid og rom til å snurre, men koster også Jastrau både ekteskap og jobben i Dagbladet.

Romanen, som var en fiktiv skildring av Kristensens eget bevisste forsøk på å gå til grunne, i hundene, er skrevet i 1929 på kjærlighet og kildevann på Nord-Sjælland, hvor han bodde med en kjæreste langt borte fra den fristende hovedstad. Tidligere hadde Kristensen, sammen med blant andre Aksel Sandemose, dannet avholdsforeningen «Frimennene», hvis muntre motto var «Avhold er energi!» Den evig tørste og gjeldstyngede Sandemose solgte likevel snart sitt avholdsløfte til Tuborgs direktør, mens Kristensen sammenbitt holdt stand til den store romanen var ferdig og han kunne sende to duggfriske eksemplarer til ledende skikkelser i den danske avholdsbevegelsen med ordene: «Vær så god å drikke!»

Selv falt Kristensen pladask av vannvogna i 1931, og drakk stort sett tett fram til sin død i 1974. Han hadde likevel en viss kontroll over inntaket, noe som betydde at han i sine edru timer på dagen fortsatt kunne dikte og skrive litteraturkritikk.

En bok Kristensen omtalte med begeistring, var Malcolm Lowrys drankerroman «Under vulkanen». Hovedpersonen er tidligere konsul Geoffry Firmin lever drankerlivet i de labyrintiske gater under vulkanen i byen Quauhnahuac. Ekskonsulens halvbror og ekskone er nærmeste vitner til hans tiltakende mescaltåkete galskap, en galskap som også kan oppleves gjennom Albert Finneys tolkning av Firmin i John Hustons filmatisering fra 1984. Mens mescal er gudedrikken i Lowrys roman fra 1947, er det whisky, whisky og atter whisky det handler om i Eugene O'Neills skuespill fra samme år, «Måne for livets stebarn». Vi er i forbudstidas USA i 1923, på en gård i Connecticut, hvor man i løpet av en dag og en natt følger tre personer: Bonden Phil Hogan, hans store, bomsterke datter Josie og mannen hun elsker høyt – James Tyrone. Tyrone er en mareridd alkoholiker, som plages av minnet av sin avdøde mor. O'Neills skildring av Tyrone – snart sløv, snart falsk, snart blid, snart voldelig – er mesterlig. Tyrones 20 minutter lange og stjerneberusete enetale i stykkets avslutning, hvor han i måneskinnet kyler i seg whisky mens han gjenforteller sin morbide de tragiske og morbide historie reise tvers over USA med morens lik, (en historie som stammer fra O'Neills egen alkoholplagete familie) kan leses som en arie i misbrukslitteraturen.

Og nå, over til den såkalte beatgenerasjonen. I 1950- og 1960-åra fastholder amerikansk litteratur førsteplassen 1970-tallets avantgardeposisjon i den litt sære sjangeren som kan kalles «alkoholprosa», takket være stormisbrukere som Jack Kerouac, Allen Ginsberg og William Burroughs. Utover 70-tallet peker flasketuten på Charles Bukowski, som med sine bøker om antihelten Hank Chinaski skriver om sitt liv blant alkoholikere og bomser i Los Angeles i 1950-åra.

Den første roman, «Postkontoret» (1971), bæres oppe av vulgær språkbruk og et kvinnesyn som neppe ville innbringe Nordisk Råds litteraturprisen nordmann Riksmålsprisen (?). Men underholdende er det, når Hank midt i sine kroniske tømmermenn og like så kroniske lyst til å knulle (selv om han ikke alltid kan), får et lyst innfall og gir mandehørmen (?) lidt filosofisk lak:





«Hva 'ere som er gæernt med rasshøl, baby? Du har et rasshøl, jeg har et rasshøl. Gå på butikken og kjøp deg ei steik, den har hatt et rasshøl! Rasshøl dekker hele jorda!»

Hva er det som er galt med rumpehullet, skatt? Du har et rumpehull, jeg har et rumpehull. Man går ned på supermarkedet og kjøper en biff, som også har hatt et rumpehull.»

Før vi mønstrer av vår alkoholodyssé gjennom verdenslitteraturen, som likevel har endt med å bli en beretning om «The Alcoholic Republic of United States», runder vi av med en nordisk forfatter som ikke er så kjent her på berget: Finske Pentti Saarikoski og hans «Brev til min hustru». Den lille selvbiografiske bokas assosierende (associativt?) ynglende strøm av ord på 100 sider foregår på en sky av gin i Dublin i 1968, hvor Saarikoski sitter og skriver om og på sin ginrus og lengselen etter kvinnen i sitt liv. Med andre ord enda en mannebok som dyrker forfallet, og som leseren enten elsker eller elsker å hate. Som en særdeles ironisk dansk anmelder skrev tidligere i år, da boka med 40 års forsinkelse utkom på dansk:





«Det er stort å skildre den store nedtur. Tømmermenn er garantien for autentisitet. Ekte menn har det bedritent, men de har det best når de kysser eget oppkast. Og når mannen er trengt opp i en krok, tipper hardcore-attityden og vår helt begynner fleipende å rose den fraværende kvinne eller famle med alle de kvinnelige vesener, som viser seg i de berusete tåker.»•magasinet@dagbladet.no

Ja, slik former en ikke uvesentlig del av verdenslitteraturen seg. Som en flåte av berusete (både?) på et osean uten retninger. Helt fra Bibelen til Baudelaire og Bukowski. Vær så god å drikke!