Da Jon Lech Johansen flyttet til San Francisco i 2005 — etter en nomadetilværelse som hadde ført ham fra hjembyen Lardal i Vestfold til en landsby i Frankrike og til den amerikanske surfebyen San Diego — skrev han en e-post til Apple, hvor han spurte om dataselskapet tilbød omvisningsturer i hovedkvarteret deres i Silicon Valley i Nord-California. Dagen etter ble han invitert til et lunsjmøte med Steve Jobs, grunnleggeren av Apple.

—Det var morsomt og interessant. Vi snakket om alt mulig rart. Men det var også noe som var litt merkelig, sier Jon Lech Johansen.

—En ting var at det bare var jeg som spiste. Steve Jobs hadde bare ei flaske med en sånn grønn helsedrikk som han visstnok er kjent for at han drikker hele tida. En annen ting var at jeg tror han tilbød meg jobb, men uten å si det direkte, for mot slutten sa han noe sånt som «please let me know if there's anything we can do for you». Og en tredje ting var at det jeg hadde gjort med iTunes overhodet ikke ble referert til (han lagde et program som opphevet iTunes-spillerens kopisperre, red.anm.). Han bare spurte: «Now that you're in the US, you're going to be a little bit more careful?»

—Hva svarte du?

—Jeg tror jeg bare smilte, egentlig.

Jon Lech Johansen bor og jobber i SOMA, en anonym bydel i San Francisco sentrum, noen kvartaler bortenfor smått majestetiske Apple Store, hvor datafirmaet hans gjennomførte en overrumplende demonstrasjon for noen uker siden. Fra utsida ser kontoret hans ut som en av byens mange illegale nattklubber — ingen vinduer, gitter foran døra. Det er det da ikke.

Jon Lech Johansen tar imot med en laptop under armen, det har han når han følger meg ut igjen også. Innledningsvis viser han fram «Street Fighter»-

arkadespillet som står avslått på lunsjrommet, inviterer til small talk på sin snedige amerikansk-norsk («er du Mac-bruker?» «Går salget av Blu-ray bra i Norge, or what?»), forteller at SOMA er å regne som en slags lillebror til Silicon Valley. I SOMA holder mange av områdets «startup-selskaper» til, det vil litt forenklet si mindre databedrifter som ennå ikke er kjøpt opp av en eller annen IT-gigant.

—Twitter ligger for eksempel rett over gata her. De har vi en del kontakt med. Vi er ganske like.

—Er ikke de strengt tatt mye større?

—Ikke nødvendigvis... alltid.

Selv er han «chief technologist» for et dataprogram han har kalt Doubletwist, som også er navnet på firmaet han driver. Doubletwist ser litt ut som Itunes-avspilleren til Apple, men kan til forskjell brukes til å spille av så godt som alle typer mediefiler — mobilvideoer så vel som dvd-er så vel som mp3-sanger. I snart tre år har han utviklet programmet, hele tida i samarbeid med sin greske forretningspartner, IT-gründeren Monique Farantzos, som tok kontakt etter å ha lest et portrettintervju med ham i Wall Street Journal, hvor han nevnte at han var i ferd med å flytte til California. Nå er de inne i lanseringsfasen, noe som innebærer både dag-til-dag-rapportering til deres kinesiske investorer («visstnok er jeg veldig kjent i Asia», sier han om hvordan de fikk med seg Hong Kong-milliardæren Li Ka-shing, verdens 16. rikeste mann) og å henge opp en svær banner for Doubletwist ved siden av Apple-bygget, som et kombinert reklamestunt og skremmeskudd.

Det var mer enn hva den internasjonale filmindustrien fikk da han for snart ti år siden, i frustrasjon over å ha kjøpt en film, men ikke kunne se den på dataen, utviklet et program som gjorde det mulig å brenne dvd-plater og omgå sonebegrensningene deres, og utløste en tiltale fra den amerikanske bransjeorganisasjonen MPAA, som endte med blank frifinnelse.

—Det er mer eller mindre det samme jeg har drevet med hele tida, sier Jon Lech Johansen.

—Jeg har alltid jobbet med å gjøre det mulig for forbrukere å faktisk bruke det innholdet de har. Alt er en forlengelse av det. Forskjellen er at det jeg gjorde privat på den tida rundt DVD-saken, var rettet mot andre programutviklere, ikke mot mor og far. Det vi gjør nå, er å gjøre vanskelige ting mulig for vanlige mennesker. Jeg kan vise deg...

Han åpner opp laptopen.

—Det var en mor som hadde en nyfødt unge hun hadde tatt video av med Blackberryen sin, og så skulle hun ha videoen over på Iphonen. Hun fant lenge ikke ut hvordan hun skulle gjøre det, men ved hjelp av vårt program klarte hun det. Så vi har ikke lenger så mange geeks blant våre brukere. Det er på en måte planlagt fra vår side.

—Du frykter ikke at det vil bli oppfattet som en sellout?

—Nei, altså, jeg tror mange geeks også har nytte av programmene våre. Men hvorfor jeg står opp om morgenen, og har jobbet tjue timer i døgnet de siste to åra, det er fordi hun moren, som overførte de filene, fortalte at hun hadde tårer i øynene når hun fikk det til. Det er det som driver oss. Det er derfor jeg elsker det jeg driver med.

—Hva sier Apple til utfordringen?

—Vi har ikke hørt noe fra dem, og i tilfelle vi skulle høre noe, er ikke det et problem, for vi har hele tiden kontakt med advokater som har veiledet oss og sørget for at vi er på rette sida av loven. Mange startup-bedrifter er gjerne i grenseland. Vi er litt mer konservative.

—Men flyttingen til San Francisco var altså ikke bare, som du engang hevdet, «på grunn av jentene der»?

—Både ja og nei. Jeg er faktisk gift. Men i det store og hele så var ikke det bakgrunnen, nei.

—Hvordan er det å kombinere ekteskap med tjuetimersdager, da?

—Det har ikke vært noe problem hittil.

—Er det hun du er gift med, eller?

Utenfor det glassdekkede møterommet står Monique Farantzos. Den britiske avisa The Guardian har beskrevet Doubletwists grunnleggere som «en usannsynlig kobling» av «en notorisk plageånd for medieindustrien og en vakker industriskikkelse», men glemt å nevne at de har akkurat samme klesstil, brilleløsning og konstante Mona Lisa-smil.

—Uhm ... Det har jeg ingen kommentar til, sier Jon Lech Johansen.

Han unnskylder seg, går ut og setter seg foran en kontor-pc. Som i en dørsketsj, kommer Monique Farantzos inn i rommet. Jeg spør hva slags forhåndsinntrykk hun hadde av sin forretningspartner. Hun sier hun «kjente til arbeidet hans».

—Men jeg husker jeg tenkte: «Denne talentfulle fyren kan gjøre mer interessante ting. Han burde ha sitt eget selskap», sier hun.

—For i teknologiverdenen er det mange som gjør noe bare for å gjøre noe. Jeg tror Jon mer har et mål. Han vil oppnå noe, ikke bare teknologi for teknologiens skyld. Hans drøm er ikke software for et par hundre personer, men for millioner eller hundrevis av millioner.

—Dette er kanskje trekk som appellerer til deg?

—Absolutt. Jeg tror det er sjeldent med en som har en miks av teknologisk forståelse og en lidenskap for å lage noe for den jevne bruker. Det er noe han føler sterkt for. Det er derfor jeg tror at en dag ...

Monique Farantzos kikker bort og kniser litt.

—En dag vil han bli den nye Steve Jobs.

—Hun sier det noen ganger, sier Jon Lech Johansen fattet. Han er tilbake.

—Er du enig?

—Vel, han begynte jo også tidlig med ganske kontroversielle ting. Og om jeg ikke er like opptatt av helsekost som ham, så har jeg i det minste glutenallergi.

Han smiler.

—Jeg ser veldig opp til det Steve Jobs har klart å utrette, altså. Apple i dag, sammenliknet med konkurrentene, det er ufattelig hvor langt foran de er. Men vi prøver jo å gjøre noe av det samme. Tilby veldig gode, forbrukervennlige løsninger, men ikke låse kundene til noe system.

—Vurderte du noen gang å ta imot jobbtilbudet hans?

—Nei, det er rett og slett ... jeg tror ikke jeg ville likt å jobbe i en sånn stor bedrift. Det har aldri vært meg.

—Hva med «DVD-Jon», hvor mye føler du deg som ham i dag?

—Tidligere syntes jeg ikke så mye om det navnet, men jeg har lært meg å leve med det, sier han alvorlig.

—Jeg får vel bare si takk og pris for at det ikke ble «Blomster-Finn».