- MYE BRA MUSIKK er blitt laget av folk på heroin, mange gode musikere har sluttet å lage musikk (og puste), fordi de tok heroin, skriver forfatteren R. U. Sirius (som egentlig heter Ken Goffman) i den nye boka «Everybody Must Get Stoned: Rock Stars on Drugs». Det dreier seg om dopens historie i populærkulturen, primært i britisk og amerikansk rock. Keith Richards er gjennomgangsfigur i boka.

Ikke helt overraskende ruser mange rockemusikere seg. Sirus, selv glad i dop og 70-talls-punkrocker, skriver at hele prosjektet hans egentlig er opplagte greier:

- Å prøve å vise frem en sammenheng mellom rockestjerner og dop er som å si at det er en sammenheng mellom munnhulen og tannproblemer- for åpenbart til å bry seg. Likevel er det morsomt.

Han kunne ha skrevet et 20-bindsleksikon, men har nøyd seg meg en tynn lefse med lister over alt fra ekstreme dødsfall på syre, Dylan og dop, mest kjente doprazzia, dop-par og alt om Beatles og dop.

DET VAR JAZZMUSIKERNE som var innovatørene også når det kom til dop, og allerede på 1920-tallet var jazz og marihuana som synonymer å regne, skriver forfatteren som passer på å advare lett mot narkotika i begynnelsen av boka.

Historiene er kanskje advarsler nok i seg selv. Jazzmusikeren Charlie Parker tok heroin på 1940-tallet, og ble ikke mer enn 35 år. Likevel lot andre musikere inspirere av hans narkotikavaner.

50-tallet, da narkotika fortsatt var i vanlig salg og tilsetning i mange reseptfrie medisiner som øyedråper, brakte flere dopede musikere til scenen.

Frankie Lymon var den første rockestjernen som la seg inn på det nå så kjente rehab. Han holdt på med tre damer samtidig, inkludert en prostituert, som alle var med å betale for avrusningen. Det hjalp ikke. Han begynte med dop i tenåra og døde av en heroinoverdose bare 25 år gammel.

Flere turnerende musikere brukte piller på 50-tallet. Jerry Lee Lewis var den merkverdigste av dem alle. Visstnok var det lastebilsjåfører som fikk ham hektet på speed-piller, de kastet dem opp på scenen til ham når han opptrådte. I 1958 giftet han seg med sin 13 år gamle kusine, og karrieren var på mange måter ødelagt. Han ble tatt med dop mange ganger, satte fyr på pianoet sitt og skjøt bassisten sin i brystet.

Fortsatt var det mer unntaket enn regelen at artistene brukte dop. Men i 1965 begynte rockeartister å sende jointer rundt bordet. I årene som fulgte endret alt seg, og i sentrum sto The Beatles.

LIVERPOOL-BANDET kommer man nemlig ikke utenom i dop- og musikkhistorien, og forfatteren mener at når det gjelder dop i artistbransjen så var tiden før Beatles noe helt annet enn tiden etter. Det dreier seg om BB (Before Beatles) og AB (After Beatles).

De fire fabelaktige gutta tok benzedrin tidlig på 1960-tallet. Forfatteren mener de var et punkband, selv om den etiketten ikke eksisterte den gangen.

I 1965 kom «Help», den første låta deres inspirert av marihuana. Bandmedlemmene var hasj-jomfruer helt til 1964, da en overrasket Bob Dylan oppdaget det og introduserte dem for stoffet.

Det var i den psykedeliske perioden rockkulturen virkelig ble en dopkultur. The Beatles ledet an.

I 1965 fikk George Harrison LSD før første gang, av tannlegen sin. I 1965 kom Beatles med låta «Day tripper» og året etter prøvde Paul LSD, som den siste i bandet.

Beatles-medlemmene begynte å ta syre jevnlig. I løpet av 1966 var dop utbredt, i 1967 - The summer of love - var det syre over alt. Beatles ga ut Sgt. Pepper og vurderte seriøst å flytte til Haight-Ashbury i San Francisco.

- De tok med nesten en hel generasjon på en tripp, skriver forfatteren om The Beatles.

Paul var tidlig ute prøvde kokain i 1967. Siden ble det heroin også. Lennon brukte heroin i moderate mengder og annen narkotika resten av livet, heter det i boka.

De andre medlemmene drev også med langt mer enn troskyldige dopeksperimenter. De fikk blant annet god hjelp av LSD-profeten Timothy Leary, forgrunnsfigur i den psykedeliske ungdomskulturen. De laget flere sanger til ham og festet med ham ofte.

Paul og Linda McCartney ble siden tatt for besittelse av narkotika mange ganger på 1970 - og 80-tallet. De arrangerer fester hvor dopet fløt. I 2004 innrømmer Paul overfor magasinet Uncut at han har røykt heroin, men at han var for gammel til å bruke dop nå.

McCartney har inntil nylig flere utspill i mediene hvor han støtter avkriminalisering av hasj.

I 2006 klaget Heather Mills på dopbruket til Paul McCartney i skilsmissepapirene, ifølge avisene. I boka «Pot Culture» av Steve Bloom heter det at Heather forsøkte å få han til å slutte å røyke dop, og at dette var en kilde til konflikt for paret.

OGSÅ JOURNALISTER skjønte tegninga når alt fra bluesband til garasjerockere ga ut psykideliske album laget i syrerus. Dopskandaler ble godt stoff i avisene. Til og med Rolling Stones ble et flower-power band med låta «We Love You.» Bandmedlemmet Keith Richards la ikke fra seg uvanen på 1960-tallet. I 2005 sa han:

- Greia med å feste i ni dager i strekk for å opprettholde myten om Keith Richards er bare tåpelig. Det var Keith Richards den gangen. Nå holder jeg meg bare våken i to eller tre dager.

Jimi Hendrix, også en kjenning i dophistorien, ga sin største hit «Purple Haze» navn etter en type LSD produsert av vennen, kjemikeren Augustus Owsley Stanley, som også var lydmannen til Greatful Dead. Jimi har selvsagt en plassering på bokas liste over topp ti psykideliske rockehelter, sammen med The Beatles. Den første rockelåta om LDS sto imidlertid mer ukjente The Gamblers for i 1962. Tittelen «LSD-25» var en surfinstrumental.

DET GIKK SELVSAGT DÅRLIG for mange av doperne, mange etter kort tids misbruk. Forfatteren - som gladelig setter opp lister - forteller om de verste syretripperne.

Brian Wilson i The Beach Boys for eksempel, ble tvunget av kona til å bo i et uthus ved svømmebassenget i bakgården for at døtrene ikke skulle se ham for ofte. Han møtte dem likevel av og til, men kjente dem ikke igjen og introduserte seg høflig med «Hei, jeg heter Brian Wilson». Wilson drakk døgnet rundt, tok heroin, kokain og skal visstnok ha holdt senga i tre år fordi han var redd Phil Spector skulle skyte ham.

Roky Erikson, som skjelvende besøkte Norge for et par år siden, forteller at han fikk helsa ødelagt av tvangsbehandling med elektrosjokk etter at han ble tatt for hasjbesittelse i 1969. Som forfatteren viser var han nok allerede temmelig langt ute på dop før denne behandlingen. I 1968 viste han tendeser til paranoid schizofreni og ble observert syrebablende rundt om i gatene. Fortsatt i dag bærer han sterkt preg av sin dopfortid, han sliter med å ytre sammenhengende setninger og lider av vrangforestillinger.

EN AV DE VERSTE DOPHISTORIENE står imidertid Iggy Pop for. I 1969-70 bodde han med bandet sitt The Stooges i et hus utenfor Detroit. De var heroinister, og når de satte sprøytene pleide de å sprute ut blod på veggene og i taket. Ron Asheton, det eneste bandmedlemmet som ikke var heroinist, beskrev det slik:

- Mange ganger var det friskt blod. Så tørket det på bordet eller på gulvet. Jeg skulle ønske jeg hadde vært smart nok til å ta et bilde av det. Det ville vært et kunstverk.

Andre historier, for eksempel om Sid Vicious forhold til heroin, er så ekle at de ikke burde fortelles videre. Den morsomste dophistorien handler om Guns n' Roses gitarist Izzy Stradlin som svelgte alt dopet sitt for å unngå trøbbel i den japanske tollen. Han hadde for store mengder til at kroppen kunne oppbevare det, gikk i koma og ble der i 96 timer.

Vennen til Jim Morrison, Ronnie Cutrone, forteller om en typisk kveld på byen med Jim Morrison:

- Jim bestilte åtte screwdrivere, la seks Tuinal på bardisken, drakk to eller tre screwdrivere, tok to Tuinal, så måtte han tisse, men han kunne ikke gå fra de fem drinkene som var igjen, sa han tok ut pikken og pissa, og en eller annen jente kom og sugde ham, så drakk han opp de fem screwdriverne og tok de fire Tuinalene som var igjen, pissa i buksa og Eric Emerson og jeg måtte få han hjem.

ARVEN FRA FLOWER-POWER-artister og opprørsk ungdom ble kraftig dempet på 1980-tallet da Nancy Reagan lyktes med sin «Just say no»-kampanje. Referanser til dop ble oftere utelatt fra populærkulturen. TV og radioshow ble mer dopfrie, og artister fulgte etter. Til og med anerkjente show som Saturday Night Live, visstnok unnfanget i meskalinrus, sluttet å nevne narkotika.

Det var da også mange langt hippere folk enn Nancy som sa nei.

Frank Zappa fikk hippiebandene til å se ut som streitinger, helt uten dop. Han avskydde narkotika, og visste hva han snakket om. Zappa prøvde alt to ganger for være sikker. Om syre sa han at det var ok, men at han bestemte seg for at han hadde bedre fantasi selv. Zappa mente 60-talls-raddisene var dårlige tenkere og at LSD muligens hadde noe med saken å gjøre. Han ville også at musikerne han jobbet med skulle være konsentrerte og forbød dop i studio og på turne.

Han demonstrerte også noe annet viktig, nemlig at det fint gikk an å være superhipp, kritisk til det etablerte og dopmotstander. I en tid da «alle» røykte var han ukonform på dette området også.

En annen dopmotstander var ... Elvis. Han skrev brev til Nixon og tilbød seg å bli narkotikaagent. Samtidig som han puttet i seg enorme mengder dop. Som for eksempel: Placidyl, Valmid, Dalmane, Valium, Mandrax, Hycomine, Kodein, Darvon, Dilaudid, Demerol, Meperidine, Dexdrine, Dexamil, Eskotrol, Ritalin og Amfetamin. Alt dette hadde han i medisinskapet da han døde.

MED OPPBLOMSTRINGEN av indie på begynnelsen av 1990-tallet kom dopet tilbake for fullt. Rappere begynte å trykke bilder av hasjplanter på platecoverne.

Det vekker imidlertid ikke så mye oppsikt lenger at musikere bruker narkotika. De fleste rockestjernene som bruker dop synes antakelig ikke det fenomenet er interessant nok til å nevne i musikken sin. Snoop, Dre, Cypress Hill forteller åpent om å røyke dop, det er ikke særlig hemmelig eller fascinerende lenger.

Men ikke alle er enige:

- Gress er det viktigste elementet i hiphoppen, sier Snoop Dog.

HVEM VAR DE VERSTE? Mange ble blandingsmisbrukere og noen gikk for det hardeste. Forfatteren synes det er vanskelig å velge, men leverer følgende liste over «Topp 10 rockestjerne på heroin»: The Heartbreakers, Keith Richards, Iggy og The Stooges, Kurt Cobain, Nico, Slash, Richard Hell, Sid Vicious, Janis Joplin og Nikki Sixx.

Andre hadde det ganske tøft med kokainmisbruk:

- Nesa mi ble stor nok til å huse en lastebil. Hver gang jeg snøt meg kom det kjøtt og blod på lommetørkleet, kokainen hadde spist opp slimhinnene mine, sa Little Richard om kokain.

Et av kapitlene i boka handler om dem som døde av narkotika, mange av dem laget fantastisk musikk først, gjerne i doprus, som Gram Parsons. Den triste lista over de mest kjente, dopdøde rockeartister er deretter som følger: GG Alin, Sid Vicious, Elvis og Layne Staley.

ANDRE HAR, TEMMELIG OVERRASKENDE, overlevd.

Mange har hatt turer på avrusning for å få til det, men dopbruken fortsetter, selv om forfatteren tror det er mindre nå enn på 1960- og 70-tallet. Det er for eksempel mindre gruppepress. Og det er andre doptyper. 50 Cent tar steroider, mens Eminem rapper om Ecstasy.

Hvordan det er på rehab finnes det for øvrig tallrike sanger som forteller om. Ozzy Osbourne sier det slik:

- Det suger. Jeg liker ikke å være edru.

Forfatteren har også satt opp en liste over rockestjerner på avrusning, men innrømmer at det er lettere å sette opp en liste over folk som ikke har vært der. Så har det jo blitt mote også.

- Jeg tenker på å legge meg inn på rehab. Det ser kjempegøy ut og jeg er sikker på at karrieren min vil tjene på det, sier Sheryl Crow.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.