Bamiyan ligger som en trygg oase der sjøene er safirblå, fjellene rustrøde og Buddha-hulene skjuler verdens eldste oljemalerier.

- Jeg tok min 73-år gamle mor hit. Hun var lykkelig, men så full av inntrykk da hun kom hjem, at hun sov i ei uke.

FRAUKE DE WEIJER (39) står med sin mørbanka motorsykkel mellom tre mekanikere og fem nysgjerrige utenfor et verksted i Bamiyan. En kvinne på to hjul gjennom Afghanistan er verdt å ta en nærmere titt på. Hun skal snart fortelle hva som kan gå galt selv for en med sju års erfaring på afghanske veier.

Men akkurat nå, mens snøen ligger som tannpasta over Hindukush-platåets spisse tagger, lyssatt av morgensola, er det viktigere å slå fast: Hit er det fullt mulig å dra for dem som vil ha det beste av fjellvandring, ørretfiske, huleutforsking og folk på Silkeveiens 2000 år gamle historiske grunn.

DET BØR PLANLEGGES NÅ. For hvis sikkerheten i resten av landet blir enda verre, er også Bamiyan som fredelig oase truet. Og hvis tryggheten i provinsen fortsetter, vil turistene bli langt flere — når veiene får asfalt og rutefly starter opp. Det er helt fint, ja, helt påkrevd, men det er før det skjer, du virkelig har noe å skrive hjem om.

Allerede kan du bo mer enn komfortabelt, spise sushi med utsikt mot Buddha-fjellet og få det meste en krevende europeer forlanger. Eller ta det røft med motorsykkel, telt og tørt brød. Utfordringen for alle er framkommeligheten. Det er derfor Gull Hussain Baizada, på det nystartede turistkontoret, sier:

—Jeg har hatt én ekte turist på fire måneder.

DE UEKTE TURISTENE ER sånne som vi, journalister, diplomater og ansatte i FN og frivillige organisasjoner, som flyr fra Kabul for å komme bort fra en beleiret hovedstad, en by det er umulig å bevege seg som et fritt menneske.

Alle som ikke har tilgang til spesialflyene må tåle en ni timers nyreristende vei ut fra Kabul. Da vil de komme til en provins så fattig at det ikke finnes offentlig elektrisitet, mange bor i huler og landsbyene er så uframkommelige at i en av dem bygde kvinnene en vei med egne hender (mennene nektet). Til sammen to kilometer med asfalt i en provins like stor som Buskerud og like mange innbyggere som Oslo.

Å reise fra piggtråden i Kabul til Bamiyan er litt som å dra fra Belfast til Dublin da bombene sprang: Skuldrene senker seg med en gang. Folk hilser både til fots og fra skranglesyklene, ungene tester skoleengelsken sin og du kan slå av en prat på fingerspråket med gamlingen som slakter en sau i hagen. Ingen tigger selv om de lever knagert.

NOEN AV DEM BODDE i Shahr-e-Zohak, Den røde byen, helt til Djengis Khan knuste den for 800 år siden. Nå tråkker vi opp til restene av fortet som skuer over dalen. Etter noen lengder merker vi på pusten at Bamiyan ligger 2800 meter over havet. Og på hver side av oss ligger steiner, rød- og hvitmalte for å advare om at bare stien er trygg. Utenfor ligger miner som russere og andre krigsherrer har lagt ut for å beskytte utkikkspunktet mot inntrengere.

- Det er ikke noe farlig. Jeg har gått her i flere år. I løpet av de neste månedene vil alle severdigheter i dalen være helt ryddet for miner, sier Jaffar Rahim (30), oppvokst i Bamiyan, nå ansatt ved det lokale FN-kontoret.

Han peker på en snøkledd topp i horisonten, Baba-fjellet ved starten av Hindukush.

- Dit skal jeg og noen kompiser gå opp i juli og plante flagget. Da etablerer vi Afghanistans første klatreklubb, sier Rahim.

BAMIYAN ER DET NATURLIGE STEDET å starte. Herfra er det bare noen timer å gå til fots til fjellrekka som det er for farlig å innta fra det meste av Afghanistan og Pakistan. Ikke på grunn av fjellet, men opprørsgrupper og kriminelle nede i dalene. Fra Bamiyan er 5000-meterstopper innen trygg rekkevidde. For dem som vil ta det slakere over åsene og toppene som sjatteres rustrød, brunt og grønt innover dalen, er kinesiske offroadsykler tilgjengelige for en billig penge og snart tilbyr driftige afghanere turer til hest.

Det er bare å holde seg innenfor Bamiyans grenser, hvor hazarafolket er i flertall. De har i århundrer blitt undertrykt av de pashtunske herskerne, sist under Taliban, som massakrerte hundrevis da de stormet inn på slutten av 1990-tallet og planla den etniske rensingen.

- De siste sju åra har vært den gylne perioden for oss. Vi setter så stor pris på frihet og selvstyre at vi ikke er interessert i ødelegge det vi nå har. Derfor vil du alltid være trygg blant hazaraer, sier lederen av provinsrådet, Janad Zuhak.

Seinere på kvelden bekrefter motorsyklisten Frauke de Weijer det. Tydelig utkjørt og skitten kommer hun inn i restauranten på Silk Road Hotel.

- Røff dag?

- Det kan du si, sier Frauke før hun utsultet får i seg maten.

MELLOM BITENE FORTELLER HUN om landsbyen befolket av tadsjiker i naboprovinsen Sar-e Pol der hun endte opp etter at veiene ble blokkert av flom.

- Jeg merket med en gang fiendtligheten. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde kommet meg der ifra. Du er alltid trygg blant hazaraer. Straks du beveger deg bort fra Bamiyan, er det et helt annet land. Å reise gjennom Afghanistan er vakkert, men ekstremt, sier hun.

Da hun kom seg videre, ble sykkelen tatt av ei stri elv og klarte så vidt å redde den på land. Den som ved et lykketreff kom kjørende like etter, var den samme som hadde hjulpet henne tidligere på dagen.

- De fleste folk er gode, men noen er svært farlige. Det er bare to steder i Afghanistan du kan reise trygt: Bamiyan og Badakshan, sier Frauke.

Som den svenske gårdbrukeren Bjørn Persson (57) har oppdaget. Han leser ei bok mens datteren Sara (29), som jobber i Redd Barna, sitter i et møte på hotellet.

- Da Sara kom hjem på besøk, sa hun det var så vanskelig å forklare Afghanistan til folk som ikke har vært der. Derfor dro jeg hit, forteller Persson.

I går badet han i den safirblå sjøen mellom de rosa klippene, Afghanistans første og eneste nasjonalpark, tre timers kjøretur utenfor Bamiyan.

—Jeg tror ikke jeg har sett noe vakrere.

DET MEST SPEKTAKULÆRT MENNESKESKAPTE i provinsen er restene av Buddha-statuene som i 1500 år hadde overlevd kriger og tidas forvitring. Taliban brukte en måned i 2001 på å knuse de 53 og 38 meter høye skikkelsene. De var uislamske og måtte bort.

Tomrommet i fjellsida er like symbolsterkt som haugene av sko i Auschwitz. Guiden Ghulam Sakhi (35) flyktet da Taliban tok broren hans. Da han kom tilbake i 2002, lå ruinene igjen.

- De ødela Afghanistans historie. Det var alt vi hadde, sier han.

Men fjellsida inneholdt så mye mer enn statuene. Gjennom usikrede trapper som snor seg ved siden av hullet i fjellet, kommer vi til huler som munker og mindre hengivne har bebodd, 4000 av dem til sammen, forbundet av ganger og trapper. I dem som er åpne for oss ser vi restene av over tusen år gamle veggmalerier. Mange andre er foreløpig stengt etter at arkeologer oppdaget det som er verdens første oljemalerier.

UNESCO, som satte området på verdensarvlista i 2003, jobber sammen med myndighetene for å bevare, utforske, gjenreise og gjøre minnesmerket tilgjengelig for folk.

FOR TRETTI ÅR SIDEN var Bamiyan stedet alle turister i Afghanistan måtte besøke. Ingen sikre tall finnes, men en japaner som kom tilbake i år for første gang siden 1977 fortalte at det bare fra hans land kom 10|000 den gang. På Silk Road Hotel tilbyr i dag Hiromi Yasui ti fine rom, trådløst Internett, sushi i tillegg til afghansk mat og historier fra sine mange år som reporter i landet. På halvannen måned har hun hatt ti ordentlige turister.

Bamiyan er kanskje det største eventyret i verden som er minst besøkt akkurat nå.