Kameratene sparker og slår ham i tjue minutters tid, før de brøler at han skal kle av seg. Halvt svimeslått står han i bare underbuksa og sokkene, og ser redskapene de har sopet sammen på kontorpulten. Barberhøvel, saks, scartkabel, strykejern, brødkniv, svarte søppelsekker.

«Gæggi, nå drar du den feite ræva di ned på stolen»? kommanderer én av dem.

Han siger ned på kontorstolen ved siden av pulten. De binder armene fast til armlenene med et sjal og en kabel.

«Var det så lurt å gå imot oss? Var det så lurt å holde med Janne?» hører han noen si innimellom slagene og sparkene.

Musikken står på full guffe. Han gjenkjenner en sang som handler om at den som svikter vennene sine dør. Naboene tror sikkert det bare er nok en fest i rekkehusleiligheten i det ellers fredelige villastrøket i Haugesund.

«Nå er du ferdig», hører han.

«I natt skal du få ei kule i hodet.»

«Vi skal skyte deg midt mellom øynene.»

De jubler, danser og slår. Stemningen står i taket.

«Nå er jeg ferdig», sier Gæggi til seg selv.

«Dør jeg nå, så dør jeg».

Den såkalte tortursaken i Haugesund har rystet en hel nasjon. De grufulle detaljene fra to desemberdøgn i 2008 – da en 16 år gammel gutt og ei 18 år gammel jente ble holdt fanget, torturert og angivelig voldtatt – er som hentet ut av en skrekkfilm. Vennene deres – sju ungdommer i alderen 15 til 18 år, og en mann på 26 – står tiltalt for mishandlingen.

Torturhandlingene er i grove trekk tilstått av de tiltalte – selv om noen få har forsøkt å nedtone sin egen rolle.

2. juli faller dom i saken.

Navnene på torturofrene og de andre involverte ungdommene er fingerte i denne reportasjen.

Gæggi, som vi kaller 16-åringen, husker bare glimt av kvelden og natta da torturen pågikk.

Han husker at det gjør vondt i begynnelsen. Han sparkes og blir liggende på gulvet, mens Svenni, bestekompisen som lurte ham i fella, hopper på ham, så det knaker i ribbeina.

Etter hvert svimer han av. Han er av og på gjennom hele kvelden og natta. Derfor husker han den bare i bruddstykker. Når de pisker ham, er han borte. Når de heller glovarmt vann i skrittet hans, kjenner han nesten ingenting. På et tidspunkt setter noen seg oppå ham, brekker opp munnen, og forsøker, fordi de aldri fant noen tang i huset, å klippe av tennene med en saks (som de også skamklipte ham med). Etter en stund gir vedkommende opp.

Minnene er slørete som tåke.

Men én ting glemmer han aldri.

– Jeg var sånn halvveis med da de svidde meg med strykejernet. Først freste de litt på meg. Så stoppet de. Så var det pån igjen. Innsida av låret. Utsida av låret. Så prøvde de ballene. Men undertøyet satt godt, så det ga de opp, forteller han til Magasinet.

– Det verste var å høre ssshh-lyden da de svidde meg.

Eller kanskje det verste var da håpet forsvant?

Mens verden går fullstendig av hengslene, forsøker han å krølle seg sammen i fosterstilling og beskytte ansiktet, mens han stirrer på lærreima rundt venstre håndledd.

Broderbåndet.

Båndet er det eneste han ser på, mens de slår. Gæggi er yngstemann i storebrorens vennegjeng lenger sør i Norge. Storebroren har smeltet båndet på. Det symboliserer at de støtter hverandre. Uansett hva som skjer, skal de være der for minstemann.

Det er bare ett problem. Gæggis storebror er milevis unna akkurat nå.

Til slutt klipper kameratgjengen i Haugesund broderbåndet av.

«Nå er jeg død» tenker Gæggi.

Og på et eller annet tidspunkt, han husker ikke når, orker han ikke mer.

Han roper det ut. Gauler:

«Skyt meg, for faen».

Hvordan kunne det skje?

Spørsmålet svirrer i den tørre lufta, når retten settes i Haugaland tingrett i begynnelsen av juni.

Hvordan kunne sju ungdommer i alderen 15 til 18 år, og en mann på 25, gå til det skritt å torturere og voldta to av sine venner; en 16 år gammel gutt og ei 18 år gammel jente? Og etter nesten å ha torturert Gæggi til døde, hvordan kunne de få seg til å la seg avfotografere, poserende ved siden av sitt bytte, og på ramme alvor snakke om å legge bildene ut på nettstedet YouTube?

Saken gir assosiasjoner til torturen og ydmykelsene i den amerikanske fangeleiren i Abu Graib, til Pol Pots beryktede torturkamre og til William Goldings undergangsroman «Fluenes herre». Hadde tenåringene på tiltalebenken vært soldater i krig, ville de antakelig blitt tiltalt for grove krigsforbrytelser.

Men hvilken forsamling forbrytere står vi egentlig stilt overfor i rettssalen i Haugesund noen varme junidager i 2009?

De sitter som i et tribunal, fordelt i to rader, en gjeng unge, spinkle gutter med gel i håret, hettegensere, kviser rundt nesene, kule saggebukser og trendy joggesko. Den eneste jenta som står tiltalt, 18 år gamle Karen, har svarte skinnsko med høye hæler, trang dongeri, svart, tettsittende T-skjorte og mørkt, dandert og rufsete hår. En av guttene på bakerste benk sover. En annen, en 16-årig gutt, bryter hip hop-kodeksen, i ført skjorte med snipp og intellektuelle briller. Alle sitter ved siden av sin forsvarer, de fleste eldre, grånende menn i svarte kapper, med ringpermer og saksdokumenter foran seg. Advokatene kunne, hva alder angår, vært deres fedre, noen kanskje bestefedre.

Under første uka av rettssaken er det ingen fedre på tilhørerbenken.

Bare to mødre.

Benken til de fornærmede er vendt mot tiltalebenken. Gæggi, kledd i svart dongeri fra topp til tå, ser tidvis uttrykksløst på sine gamle venner, sine torturister. Det kan se ut som han stirrer tvers gjennom dem.

Mellom Gæggi og en advokat sitter Janne, 18 år – med halskjede, fløffy hår og stilige klær. Hun skal ha blitt voldtatt på soverommet, mens Gæggi ble torturert. Hun kikker bort på Karen, tiltalt for tortur og voldtekt av Gæggi. De er fornærmet og tiltalt i samme sak, men fortsatt venninner. Selv når aktor spør dem ut, mimer og kniser de som to rastløse skolejenter på bakerste rad.

Salen er full av ungdom som har mistet sine foreldre. Som er blitt plassert på institusjon. Som har flyttet fra fosterhjem til fosterhjem (én av dem forteller at han har hatt ti fosterhjem siden han var tre år). Som har droppet ut av skolen. Som doper seg og fester mye. Og som er blitt godt kjent med byens polititjenestemenn.

Nå befinner de seg i en ny setting, som tiltalte i en sak så rystende og med så stor medieinteresse at domstolen har måttet sette opp eget presserom med tv-overføring.

De mumler skamfullt i mikrofonen. Dommeren må jevnlig be dem snakke høyere. Statsadvokaten må tidvis hale ordene ut av dem.

I en røykepause ute på gata kommer én av de ytterst få oppmøtte foreldrene, en mor, med et hjertesukk.

– Det er grusomt det sønnen min har gjort. Men han er fortsatt mitt barn. Derfor er jeg her.

At ungdom i Norge gjør seg til torturister, sadister og overgripere er en sjeldenhet, men ikke noe nytt. I 1996 ble ei jente og fire gutter i alderen 17 til 24 år pågrepet for i flere måneder å ha utøvet grov fysisk mishandling av ei 21 år gammel jente i en leilighet i Egersund. Retten fant til slutt ikke bevis for en rekke voldtektsanklager, men dømte ungdommene blant annet for gjentatte slag og spark, for å skutt på jentas nakne kropp og kjønnsorgan med luftgevær, og for å ha tvunget henne til å ha sex med seg selv.

I 2002 ble en jentegjeng tatt for mishandling av ei jevngammel 15-årig venninne i Rognan i Nordland. Jentene ble dømt for både uprovosert grov vold og voldtekt.

I 2006 utviklet en vennefest i Larvik seg til en grotesk torturorgie. Ei 15 år gammel jente ble skamklipt, teipet fast i en stol, slått med en metallstang og truet til å ha sex med seg selv, mens hun ble filmet. Mange ungdommer skal ha vært vitne til mishandlingen. To jenter og en gutt i slutten av tenåra ble dømt til strenge straffer.

Ungdom flest er ikke blitt mer voldelige, ifølge forskerne. Likevel – i ungdomsgjenger på kant med samfunnet – synes volden å ha blitt mer brutal, bestialsk og sadistisk.

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo har i mange år dybdeintervjuet voldelig ungdom, som tilhører grupper som har definert seg vekk fra samfunnet. Hun gjenkjenner mange av trekkene i tortursaken i Haugesund.

– Alle mennesker har et sterkt behov for kontakt med andre mennesker, og for å være inkludert i ei gruppe. Hvis man er en risikoutsatt og sårbar person, som har utviklet seg i en veldig negativ retning, og tidlig oppfører seg slik at man ikke får venner i nabolaget og i klassen, søker man etter hvert likesinnede. Mange av de jeg har intervjuet, har ikke fått tilfredsstilt sine grunnleggende behov for kontakt med voksenpersoner under oppveksten. De har havnet i gjeng- og trøbbelliknende grupper, for å få seg en slags familie, venner og «brødre», sier Bjørnebekk.

Men hvilke mekanismer gjør at volden i slike ungdomsmiljøer kan bli så ekstrem?

Gjengens indre dynamikk og uskrevne regler, er nøkkelen for å forstå brutaliteten, ifølge Bjørnebekk. «Fluenes Herre» og virkelighetens ungdomsovergrep i Larvik, Rognan, Egersund og Haugesund synes å ha noen fellestrekk. Blant annet er fellesskapet og samholdet betinget av at det finnes en slags leder.

– Han var som en storebror for oss, sa flere av de tiltalte tenåringene om den nå 26 år gamle Leffy, som politiet har utpekt som hovedmann.

Tenåringene beskrev ham som en dominerende, men omsorgsfull mann som ga dem tak over hodet, mat og penger. Hans rekkehusleilighet, åstedet for mishandlingen, var et kjent samlingssted for blant annet barnevernsbarn på rømmen. At de fleste ungdommene også ruset seg i leiligheten, på alkohol, hasj og amfetamin, kom også fram. Leffy selv la ikke skjul på at han krevde lojalitet, og at det som skjedde innenfor husets fire vegger, skulle forbli der. De tiltalte tenåringene sa de beundret Leffy. Selv Gæggi, som hadde bodd i leiligheten da han var på rømmen, hadde omtalt ham som «sin Jesus».

Men hva skjer når lojaliteten og samholdet i gjengen utfordres?

– Når en gjeng stiller seg på siden av samfunnet, bryter normer og begår kriminalitet, har den behov for å lage sine egne normer og regler. Hvis ikke vil gruppa bli oppløst, sier voldsforsker Bjørnebekk.

– Hvis enkeltmedlemmer bryter disse normene, reageres det gjerne med sterke sanksjoner. Man ser noe av det samme i svake statsdannelser og diktaturer, som ikke har et velutviklet velferdssamfunn og rettssystem. Reaksjonene på normbrudd kan være ekstreme, sier forskeren.

Et eksempel på et normbrudd, er at noen «kødder med» dama til gjenglederen. Men hva som egentlig er skjedd, er ikke så viktig. Sanksjoner basert på feilinformasjon er ikke uvanlig. Ingen opponerer, av redsel for å miste status.

I Haugesund-saken er det full sprik i versjonene når det gjelder foranledningen til torturen.

Det skamklipte håret har vokst ut igjen. Den svarte skjorta og dongerishortsen skjuler noen røde, strykejernsformede brennemerker. Gæggi har en dyp, slepen røst, og noen erfaringer de fleste ville vært foruten.

– Helt ærlig, så har jeg rett og slett ikke noe svar på hvordan det kunne skje. Alt handlet om at jeg skulle til denne leiligheten og hente klærne til ei venninne. Så skjedde det, sier Gæggi.

De tiltalte hevder derimot at han var på vei til Haugesund for å skaffe seg en «gønner» og skyte Leffy – på grunn av behandlingen av Janne. De hevder at Gæggi var forbannet på Leffy fordi han angivelig hadde holdt 18 år gamle Janne fanget i to uker i leiligheten.

«Alle» har hørt om sms-en hvor Gæggi varsler drapsplanen – uten at meldingen kan dokumenteres.

Å gå til politiet var uaktuelt.

– Nei, vi skulle ta hevn, sa en 15-årig tiltalt i retten.

– Hevn er sentralt i denne typen miljøer, sier Bjørnebekk.

– Og hevnens vesen er at den som hevnes skal se at offeret lider. I disse gruppene er det slik at en krenkelse skal gjengjeldes med en enda større krenkelse. Samholdet bygger i stor grad på frykt. Det er viktig at folk ikke bryter ut. Gruppa har blant annet en del hemmeligheter som ikke må komme ut.

De planla torturen, kommer det fram i retten.

To av tenåringene kommer til Leffy etter skoletid, og forteller angivelig at Gæggi er på vei for å skyte ham. Dermed er det såkalte planleggingsmøtet i gang. Det koker rundt stuebordet. Gæggi skal bankes, tortureres, skytes, skjæres i småbiter som de kan pakke i søppelsekker og grave ned på gravlunden i nabolaget. Leiligheten saumfares for redskaper. Strykejern, kniv, saks, kabler...

25 år gamle Leffy framstår, ifølge vitneforklaringene, som alvorlig. Andre ler og fryder seg på møtet. Noen tenker etter sigende at planene aldri skal realiseres – at Gæggi bare skal «bankes flat».

Seinere samme ettermiddag, etter at Svenni lurte Gæggi i fella, og etter at de hadde slått og sparket ham paddeflat nede ved Sjøhuset, blir Gæggi ført til Leffys rekkehusleilighet. Han har svimet av flere ganger av slagene og sparkene, og sitter naken, forslått og blødende fastbundet i kontorstolen, da Karen braser inn i stua. Hun er sjokkert. Hun tror ikke det hun ser.

«Dere må stoppe» roper hun.

De er ved et kritisk punkt i hevnoppgjøret. Handlingen utfordres.

Det er da hun trolig bukker under for det forskerne kaller situasjonseffekten.

De andre forteller henne at Gæggi er i byen for å drepe Leffy. Vennegjengen bombarderer henne med grunner til at Gæggi har sviktet dem, og må straffes.

– Hun syntes først synd på ham. Men da vi sa at Gæggi hadde tenkt å drepe Leffy, klikka hun. Hun var helt normal, og så smokk – så ble hun helt forandret, sier én av de tiltalte tenåringene i retten.

– Jeg vet ikke ha som skjedde. Det bare klikka for meg, sier Karen, gråtkvalt i retten.

Der må hun høre de andre tiltalte fortelle at det var hun som til slutt begikk den mest motbydelige handlingen. At det var Karen som hentet stearinlyset, og voldtok sin 16 år gamle, bevisstløse kamerat.

Men ingen stanset henne.

Selv sier hun at hun ikke husker noen ting.

– At vitner ikke griper inn, er et kjent fenomen, sier psykolog Thore Langfeldt.

Han var sakkyndig i straffesaken i Egersund, der en 21 år gammel jente i et halvt år i 1996 ble mishandlet av en vennegjeng på 17 til 24 år.

Langfeldt intervjuet de sju tiltalte i saken. Utenforstående var sjokkert over at ingen hadde stanset galskapen.

– Etter My Lai-massakren i Vietnam var amerikanerne sjokkert over at ingen av soldatene grep inn mot nedslaktingen av sivile, barn og kvinner. Men det viser seg å være sånn at jo flere som er med, dess mindre sjanse er det for at noen griper inn. Det oppstår en gruppeeffekt. Ansvaret pulveriseres.

– For det andre utgjør lederskap en viktig mekanisme. Lederen i gruppa setter gjerne i gang, og bestemmer langt å vei hva andre skal gjøre. Og det reduserer igjen sjansen for at noen skal gripe inn. I Egersund-saken så man at de som var mest utsatt for mobbing, var de som gjorde de verste tingene – og motsatt. Det er en kjent sak at barn som blir utsatt for trakassering, kan bli ganske sinte og aggressive.

Langfeldt syns ikke volden er mer ekstrem enn før:

– I gamle dager torturerte de folk til døde. De var ti ganger verre før. Også ungdommen i gamle dager var verre, tror jeg. De drepte hverandre og brukte kniv og øks og alle mulige ting. Nei, vi må ikke gjøre dagens ungdom verre enn fortidas.

– Dersom det oppstår en såkalt situasjonseffekt i ei gruppe, blir de som skal få seg en lærepenge gjerne gjort til ikke-individer. Ungdommene hisser hverandre opp, forslag om straff kastes inn, de blir mer og mer emosjonelle, og mindre og mindre rasjonelle, forteller voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk.

Hun utdyper:

– Alt i dette kaoset av tilrop, kroppsspråk og impulsive handlinger går ut på å tilfredsstille lederen. Den igangsatte prosessen dyrkes. Normalt svært negative handlinger, kan oppleves som positive. Og i denne prosessen kan selv voksne personer oppføre seg som om de er tre år.

– Mange forstår ikke at de har begått grusomhetene?

– Ja. Samtidig er det ikke mange som makter å være med på noe så grusomt som dette. De fleste har en velutviklet samvittighet. De har empati som stanser dem når de ser andres lidelse. Men noen mennesker er spesielt sårbare, på grunn av erfaringer tidligere i livet. De er med i ei gruppe med en logikk og en tenkning som gradvis har nøytralisert vanlige normer. Til slutt trenger de ikke å legitimere sine ekstreme handlinger. Den brutale volden er hverdagsliggjort.

– Betyr det at samtlige som deltar i torturhandlingene er psykopater?

– Nei. Generelt har gjerne lederen i en slik gruppe psykopatiske trekk. Han kontrollerer og manipulerer. Andre kan ha alvorlige personlighetsforstyrrelser og traumatiske opplevelser i oppveksten. Har evnen til empati blitt blokkert i oppveksten, har de lettere for å utføre disse grusomme handlingene.

Er det håp?

I en pause i retten i Haugesund, stimer flere av de tiltalte tenåringene seg rundt den vel ti år eldre Leffy. I motsetning til dem sitter han i varetekt, og følges av to uniformerte politibetjenter. De kan minne om en gjeng elever som flokker seg rundt skolegårdens kuleste gutt. Det er få triste øyne å spore, nesten bare smil og anerkjennende nikk.

Om kveldene, etter rettsforhandlingene, møtes både de tiltalte og fornærmede – for å ta seg en øl, og prate ut. Fellesskapet, den gamle vennegjengen, består, men kanskje i en annen form.

Voldsforsker Bjørnebekk sier det ikke er et ukjent fenomen at offer og gjerningsmann holder sammen etter overgrep.

– Å miste «familien» sin, blir et for stort tap. Kanskje knyttes de sammen gjennom kriminalitet og narkobruk.

Kanskje er ikke offerets sosiale kompetanse god nok til å finne seg nye miljøer. Hvis gjengens leder i tillegg er god til å skape positive opplevelser, kombinert med trusler om hva som vil skje om offeret bryter ut, kan valget være enkelt. Offeret blir gjerne også manipulert til å tro at avstraffelsen var på sin plass, ifølge forskeren.

– Vennegjengen som sviktet er kanskje alt de har. Hvis de har et annet miljø å gå til, er det ofte et liknende miljø, preget av rus og kriminalitet, sier Bjørnebekk.

På tilhørerbenken, mellom pressefolk, barnevernsansatte og et nysgjerrig publikum, sitter én av svært få foreldre som orker å følge rettssaken. Den 39 år gamle fembarnsmoren fra Kosovo sier det er viktig at hennes 16 år gamle torturtiltale sønn kjenner tilstedeværelsen og varmen fra sin mor, i en rettssal omgitt av fremmede. Hun er oppgitt over at tenåringene møtes og drikker øl om ettermiddagene. Om kveldene følger hun etter sønnen, leter etter ham på steder i byen hun vet han vanker. Slik har hun holdt på i flere år.

– Jeg har strevd mye, løpt mye etter ham. Jeg kommer ikke til å gi meg.

Men det er tøft og vanskelig, sier hun, å være mor til en tenåring som sliter med både dop og psykiske problemer. Han har sagt til henne at det tidvis er akkurat som om hodet hans skal eksplodere. Derfor må han røyke dop, for å roe seg ned.

Hun er redd.

Hun håper de ikke bare burer ham inne.

– Sønnen min trenger hjelp, sier hun.

Halvveis ut i rettssaken, blir sønnen arrestert. Politiet har mistanke om at han vil begå voldelige handlinger – mot andre enn de involverte i rettssaken. Etter en helg på glattcelle, blir han overført til barnevernet.

Men er det håp?

– Det er klart det er håp. Det er alltid håp, sier Ragnhild Bjørnebekk.

– Det er aldri for tidlig å hjelpe. Og det er aldri for seint å komme seg ut.

Én dag i uka tar hun av seg forskerhatten, og arbeider klinisk med ungdom tvangsplassert på institusjon.

Det er en lang prosess, som krever individuelt tilpassede løsninger, god kjemi – og kontinuitet. Hvis målet er å komme vekk fra sin gamle gjeng, sine «brødre» og «søstre», må vedkommende klare å knytte seg til nye mennesker og et nytt miljø.

– En katastrofe i en gjeng kan gjøre at noen får en aha-opplevelse og etablerer seg et annet sted. De som blir igjen, er gjerne de mest belastede. De har ikke noe annet sted å gjøre av seg. De tok ikke noe oppgjør med seg selv – og fortsetter som før, sier forskeren.

– Men det hender det går veldig bra.

– Unnskyld, sier 18 år gamle Svenni fra tiltaleboksen, og snur seg mot Gæggi, som en gang var hans bestekompis. Gæggi lukker øynene – lenge.

Kvelden i forveien tok han en øl på byen med sin torturist og eks-bestekompis. «Kanskje jeg kan tilgi deg», sa Gæggi til ham.

Og la til:

«Men jeg kan aldri glemme».

For Gæggi dreier denne kontakten seg om å takle å se hverandre i øynene. For det er bedre å snakke sammen, mener han, enn å fly i strupen på hverandre under rettsprosessen.

– Det er en gal verden vi lever i, sier Gæggi til Magasinet.

Det er et halvt år siden han, som aktor sa det i retten; ble maltraktert.

Han sier at når rettssaken er overstått, er han ferdig med de gamle vennene i Haugesund. Flere av brannsårene og de fysiske arrene er nesten forsvunnet. Han bretter opp shortsen noen centimeter, og et strykejernsmerke synes så vidt på innsida av låret.

I tida etter mishandlingen har han, foruten profesjonell hjelp, blitt støttet av familien og gode venner. Han gleder seg over å ha fått god kontakt med faren sin. Storebroren har smeltet på ny broderlenke rundt venstre håndledd. Han sier han skal klare seg. Det skal gå bra.

Men ting forsvinner ikke bare.

I den første tida etter overgrepet, sov han med balltre og ninjasverd i senga. Han sliter med angst og søvnproblemer.

Gæggi er 16 år og sier han ikke er redd for å dø. Han sier han ikke lenger er redd for at noen skal komme etter ham. Han sier det egentlig bare er én ting han er redd for.

– Noen ganger er jeg litt redd meg selv.

magasinet@dagbladet.no

 

Gæggis nærmeste familie har samtykket i Magasinets intervju med ham.