HER PÅ BERGET har nordmenn lenge vært lykkelig uvitende om landets kolonialistiske historie. Unntaket er kanskje Trankebar, den lille dansk-norske kolonien i Syd-India. Men så var jo det i en periode hvor vi selv var kolonisert av danskene.

Imidlertid dukker det opp stadig ny informasjon som får oss til å revurdere vårt syn på fortiden, og sist i rekken er boka «Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet», en samling artikler som tar for seg Norges rolle som aktør i den europeiske imperialismen.

Antologien er et resultat av forskningsprosjektet «In the Wake of Colonialism. Norwegian Commercial Interests in Africa and Oceania» (Wake), og peker på hvordan lilleputtstaten Norge benyttet seg av mulighetene som ble skapt av større staters kolonialiseringsprosesser:

«Norge - så vel som en rekke andre koloniløse småland — nyttet muligheten som den storstilte europeiske koloniseringen bød på, og fulgte ivrig etter i opptrukne spor. De kom sånn sett til dekket bord. De var småbrødre som slapp å pløye åkerens første fure, og som ikke minst slapp å stå skolerett da det hele gikk galt», skriver redaktørene i forordet.

ENTREPRENØREN og gründeren Christian Thams (1867-1948) var en av dem som visste å benytte seg av de nye mulighetene.

Både historikeren Elsa M. Reiersen og sosialantropologen Bjørn Enge Bertelsen har tatt for seg Thams' historie i «Kolonitid».

Thams var det man i dag ville kalt en kjendis, han var gift med Eléonore, baronesse de Spengler, han hadde vært konsul for Frankrike og generalkonsul for Belgia og Kongo, og han frekventerte de høyeste kretser både her og i utlandet.

Men først og fremst var han en businessmann. Sammen med rederen og skipsmegleren Christian Salvesen etablerte han blant annet Orkla Grube Aktiebolag i 1904. Eierne i Orkla var blant Norges og Sveriges rikeste menn, deriblant hoffjegermester Thomas Fearnly sr., kammerherre Haakon L. Mathiesen (som eide Eidsvoll verk) og Marcus Wallenberg.

Disse ble senere Thams samarbeidspartnere i det koloniale Afrika.


THAMS' AFRIKANSKE KARRIERE startet med at han ble engasjert av fyrst Albert I av Monaco til å lede Société de Madal, et skakkjørt koloniselskap i Portugisisk Øst-Afrika/Mosambik.

Mosambik var den gang en portugisisk koloni, men i motsetning til andre koloniherrer i Afrika, overlot Portugal til andre nasjoner å bedrive handelsvirksomhet i området. Private selskaper fikk vide fullmakter for landområdene som de forpaktet eller eide, og med mandat fra kolonimaktene fungerte selskapene som kolonistatsdannelser i seg selv.

Styrkeforholdet var dessuten i selskapenes favør: Av totalt ni millioner hektar land, var bare 3,6 millioner kontrollert av Portugal, mens resten var i plantasjeeiernes hender.
 

PRAZOS  kalles landområdene som handelsselskapene opererte på. Mot at selskapene betalte leie til den portugisiske staten, fikk selskapet rett til å kreve koppskatt fra innbyggerne på området. Systemet var gammelt, men var blitt tilrettelagt for handelsselskapene i en lov av 1899. Selskapene ble de facto føydalherrer, og innbyggerne var bundet til jorden de arbeidet med. Dette tvangsarbeidet var i realiteten en form for slavearbeid, til tross for at Portugal avskaffet slaveriet i sine afrikanske kolonier i 1869.

Selskapene hadde også lov til å holde seg med egne leiesoldater, kalt cipais. Først krevde de inn tvangsskatt fra bøndene, før de tvang de som ikke kunne betale til å arbeide for selskapet. Dessuten fungerte de afrikanske leiesoldatene som både politi- og militærmakt, og beskyttet selskapet fra opprørere.


TILBAKE TIL CHRISTIAN THAMS. I 1911 ble han medeier og administrerende direktør i Société de Madal, og tok i bruk sitt svært gode nettverk for å skaffe til veie investorer fra Skandinavia. Selskapet begynte å dyrke kokosnøttpalmer og andre nytteplanter på prazoene i Mosambik.

I likehet med de andre store selskapene i Mosambik, skal også Madal ha basert driften sin på tvangsarbeid.

I et avisintervju fra våren 1912, oppga Thams at det var mellom 40 000 og 50 000 afrikanere bosatt på landområdene Madal fikk hånd om, en arbeidsstyrke av «den aller største betydning for drift av plantager». Disse var, tilføyde Thams, helt underlagt selskapets styre.

Til sammenligning med de andre plantasje- og handelsselskapene i området, kommer Madal hakket bedre ut. De første årene skal selskapet ha latt befolkningen beholde sine egne trær, og selskapet kjøpte opp bøndenes produksjon via indiske mellommenn.

Men også Madal skal ha plantet kokospalmer på de frie arealene som tilhørte staten og som skulle være utelukkende til afrikanernes disposisjon — en praksis de portugisiske myndighetene ignorerte.

- Man må jo se på Thams som et menneske i kraft av tiden han levde i. I Norge hadde vi en fagbevegelse i gryende vekst som han kjempet mot. Han har sider som er imponerende og sider som jeg ikke er særlig glad i. Men han var gründer i ordets rette betydning, utrolig kreativ og fokusert på å gjennomføre det han hadde satt seg fore, sier Reiersen på telefon til Magasinet på nett. Hun har tidligere skrevet biografi om entreprenøren.


I 1922 TRAKK Thams seg ut av selskapet, men de norske eierinteressene har vedvart helt inn til i dag, altså etter at Mosambik ble en selvstendig stat.

Fram til 1990-tallet var nordmenn dominerende på eiersiden av Grupo Madal, deriblant Astrupfamilien. Selv om det i dag er flere nasjonaliteter inne på eiersiden enn tidligere, har norske Leif Høegh & Co per april 2009 eierinteresser i selskapet som eier Madal.

Per 2000 var Grupo Madal den største private besitter av jord i Mosambik. Samme år ble de også kritisert av Norwatch i en rapport for å drive rovdrift på arbeiderne sine.

Madal, som ifølge rapporten er bedre enn mange andre selskaper til å betale lønningene regelmessig, mener selv at de lave lønningene er et resultat av lave markedspriser.

Ifølge fagforeningen Sindicato Nacional dos Trabalhadores Agro-Pecuários E Florestais (Sintaf), avspeiles imidlertid ikke gode tider i lønningene.

- DET ER VANSKELIG å si noe sikkert om forholdene på gården da Thams ledet selskapet, sier Reiersen til Magasinet på nett.

- Da jeg arbeidet med biografien, fant jeg mest informasjon om forretningene hans og minst om interne forhold. Det er bare noen få årsberetninger som sier noe om de innfødte, og de nevnes ikke i private brev. Det vi får vite, er at det var omkring 40 — 50 000 innfødte i områdene. Disse var totalt underlagte selskapet og man kunne bruke disse folkene som man ville. I en årsberetning fra 1918 nevnes det at spanskesyken har rammet hardt, og at selskapet har delt ut kinintabletter mot malaria. Det er klart at det ikke var i selskapets interessse å drive rovdrift på mennesker de var avhengige av. Men hvordan de behandlet folk, om nordmennene var annerledes enn portugiserne og franskmenn, vet jeg ikke.

- Det vi vet om andre selskaper, var at de innfødte ofte ble behandlet svært brutalt. Men jeg har ingen eksplisitt informasjon om Madal i dette henseendet — det er ingenting som tyder på at de behandlet de innfødte verre enn det de andre selskapene gjorde, men om de behandlet dem bedre, er høyst usikkert.

TREKKENE VED MADAL og systemet det opererte i, indikerer at norske næringslivsfolk ikke bare fulgte i kjølvannet av større koloniale prosesser, skriver Bertelsen i antologien:

«Norsk kolonialisme i form av Madal og plantasjens investorer var integrerte deler av en større kolonial prosess som også omfattet voldsbruk, territorialisering og andre praksiser vi vanligvis forbinder med dannelser av koloniale stater eller andre former for dominans.»

Og i et bidrag til Mosambiks økonomiske historie, påpeker Bertelsen, nevnes Norge i samme åndedrag som Storbritannia når plantasjesituasjonen rundt frigjøringen i 1975 beskrives.

For å sitere historikeren Knut Kjelstadli: Fortida er ikke hva den engang var.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.