FOR NOEN ÅR SIDEN, det var i 2002, satt jeg i Kairo og intervjuet tre medlemmer av Det muslimske brorskapet, da den ene lente seg fram mot meg og hvisket:

- Visste du at det ikke var jøder i bygningene den 11. september? Visste du at alle var blitt ringt opp tidlig om morgenen den dagen og fått vite at de ikke skulle dra på jobb? Jeg sier ikke at Mossad sto bak, men man har da lov til å undre seg.

David Aaronovitch har vært ute for den slags mange ganger, og ikke bare i Midtøsten, hvor konspirasjonsteorier ellers er notorisk utbredt.

Velutdannede briter har på samme hemmelighetsfulle vis lenet seg fram mot ham og hvisket at terrorangrepet på USA i 2001 kanskje slett ikke var islamistiske fundamentalisters verk. Mye taler for at det var president George W. Bushs egen idé.

NÅ HAR DEN BRITISKE forfatteren og kommentatoren skrevet den forferdelig underholdende boken Voodoo Histories med det erklærte formål å ruste oss slik at vi kan gi komplotthodene svar på tiltale.

Han gir oss et lager av vitenskap, slik at vi kan imøtegå alle de grandiose sammensvergelsene vi har avledet hverandre med opp gjennom det 20. århundret.

Fra forfalskningen om en jødisk verdenssammensvergelse i Sions Vises Protokoller til det britiske kongehusets angivelige mord på Lady Diana og Da Vinci-kodens ville spekulasjoner om at Jesus fikk etterkommere og at Vatikanet i alle år har forsøkt å holde denne sannheten skjult.

Ikke minst Hollywood har kastet saftige munnfuller til våre mest sultne fantasier om fantastiske konspirasjoner - fra Oliver Stones JFK-film til Michael Moores Fahrenheit 911.

- VI HAR NETTOPP GÅTT GJENNOM en periode der konspirasjoner har blitt mote, og hvor bøker om spektakulære hemmelige regjeringskomplotter har stått side om side med seriøse og pålitelige akademiske verker, sier David Aaronovitch etter at vi har satt oss ved hans lille, overlessede skrivebord.

Den britiske skribenten er en av Storbritannias beste kommentatorer, og har ikke bare vunnet et par av de mest prestisjetunge prisene - deriblant George Orwell-prisen for politisk journalistikk i 2001 - han er også blitt hentet inn av omtrent alle britiske aviser og tv-kanaler av betydning.

For tiden er det The Times som har fornøyelsen av hans spalter, men mediekrisen har tydeligvis også rammet den gamle konservative avisen, som har presset en rekke av Englands fremste journalister sammen i et åpent kontor som neppe er større enn et vanlig dansk kjøkken.

Det er ikke bråket fra de andre journalistene som truer med å distrahere den 54 år gamle tidligere sterkt vestreorienterte journalisten, men den pene, unge lyshårede kvinnen som samtidig med oss intervjuer en av Aaronovitchs kolleger like ved oss. Visse fordeler er det ved å ha åpent kontorlandskap.

David Aaronovitch fortsetter:

- Jeg vil plassere boka mi i en serie av bøker som kommer ut for tiden hvor folk forsøker å gjenoppdage ekte skepsis. Ikke den skepsisen som visse journalister har, de som hele tiden påstår at alt regjeringen sier er løgn. Det er overhodet ikke skepsis. Det er en trosbekjennelse. Jeg snakker om en måte å tenke på der man ser på verden gjennom fornuftens briller. For å uttrykke det litt mer pompøst handler det for meg å gå til krig mot dumhet.

DET ER DET ENE ELEMENTET ved Aaronovitchs bok. Det andre er litt mindre høyverdig.

- Det handler om å kunne motsi den fyren som alltid pirker i deg ved middagsselskaper for å fortelle deg hvordan verden egentlig henger sammen. Med boka kan man si: «Der fikk du den, ditt gamle fe».

- Har vi gått gjennom en periode som har vært spesielt irrasjonell?

- Jeg tror vi lever i en tid som har en utrolig hang til å dyrke det ufornuftige. Det skyldes delvis internett, som er en stor godgjørende maktfaktor, men som også har innflytelse til å spre alt mulig tull. Det ødelegger hierarkier for intellektuell viten. Det er blitt veldig lett å spre dårlige, men besnærende argumenter veldig raskt over hele verden.

Aaronovitch snur seg mot datamaskinen sin og finner Google.

- Hvis vi søker på «9/11», er The 9/11 Truth Movement det første vi ser etter Wikipedia-oppføringen. Og kikker man videre ned på lista, ser man den ene konspirasjonsteorien etter den andre.

9/11 ER DEN AMERIKANSKE forkortelsen for terrorangrepet på USA 11. september 2001.

Og The 9/11 Truth Movement er hjemstedet til den mest utbredte konspirasjonsteorien om at den amerikanske regjeringen selv iscenesatte angrepet med det formål å skaffe seg en anledning til å gå til krig i Afghanistan og senere Irak.

Denne teorien har fått overraskende mye oppmerksomhet. Aaronovitch skriver i boka si at i 2003 trodde en tredjedel av alle tyskere under 30 på denne forklaringen.

I 2004 var det hele to tredjedeler av alle newyorkere under 30 som mente at regjeringen «på forhånd hadde kjent til planene» og unnlot å gjøre noe med dem.

Pressen, universiteter og underholdningsindustrien har gått betenkelig langt i å gi bevegelsen taletid, mener Aaronovitch. Både regissøren David Lynch og skuespilleren Charlie Sheen har annonsert at de støtter The Truth Movement, og i Danmark har så forskjellige stemmer som Venstres nye EU-parlamentariker Morten Løkkegaard og historiker og dr.phil. Morten Thing luftet at det kunne være noe i dette.

Aaronovitch får dessuten nevnt i boka si at Danmarks beste senter for vitenskap, Det kongelige bibliotek, i 2006 slo dørene opp for at bevegelsens guru, den kalifornske religionshistorikeren David Ray Griffin, kunne spre sine vidløftigheter. Det kongelige bibliotek blir i stor stil brukt på nettet til å gi synspunktene hans vitenskapelig troverdighet.

- MUSLIMSKE FUNDAMENTALISTER har selv sagt at de sto bak, sier Aaronovitch.

- Vi ser disse menneskene gå om bord i flyene, vi ser flyene treffe, de har innrømmet det i selvmordsvideoer, de har et motiv, og de syns de har gjort noe godt. Men beklager, gutter, David Ray Griffin og hans folk tror ikke på dere; de mener at menneskene i den amerikanske regjeringen, som har kalt angrepet en tragedie, selv har organisert det. Her har vi å gjøre med et komplott som er så innviklet og utspekulert at det langt overgår det vi ellers har hørt av konspirasjonsteorier. Ingenting i den amerikanske regjeringens utrolige plan måtte gå galt. The 9/11 Truth Movement vil ha oss til å tro på at passasjerene i flyet ikke var i flyet da de støtte inn i bygningene, og at de nå befinner seg et eller annet sted på kloden - vi vet ikke hvor. Vi skal innbilles at det ikke var et fly, men et missil, som traff Pentagon. Selv om 150 mennesker var vitne til at det skjedde, og at det ble funnet flyrester blant ruinene.

- Gjør det noe at folk har teorier som er så «langt ute»?

- Ja. Troen på konspirasjonsteorier forvrenger vår historieoppfattelse, og kan føre til forferdelige politiske beslutninger. Men det er et ønske om å tro på noe fullstendig usannsynlig som er så overveldende at det kommer mennesker til mine foredrag bare for å sjikanere meg. De er så rasende fordi jeg sier at denne groteske historien er løgn. 9/11 Truth Movement er en forfalskning som er like «langt ute» som Sions Vises Protokoller.

- Er den like farlig?

- Den er farlig på en annen måte. Den brennmerker ikke på samme måte en bestemt folkegruppe. Men jeg tror den er like farlig. Jeg tror mange soldater har mistet livet i kampen mot terrorisme på grunn av dette. Konspirasjonsteoriene står virkelig i veien i et land som Pakistan, når det gjelder bekjempelsen av Taliban. En svært stor del av det pakistanske folk, embetsverk og militære tror at den amerikanske regjeringen selv sto bak.

- Hvorfor tror de på det? Man kan jo ikke si at al-Qaida har lagt skjul på sin del i det som skjedde?

- Det er en bemerkelsesverdig form for framstilling. De sier jo egentlig at vi muslimer ikke er smarte nok til å gjøre noe sånt. Og at dere i Vesten, spesielt dere som er jøder, er tjue ganger smartere. Dere kan gjøre i skjul det vi ikke engang klarer å gjøre åpent. Man kan spore et mindreverdighetskompleks i dette. Men omvendt er det også et tegn på at de ikke tror at muslimer kunne finne på å gjøre denslags.

DET TJUENDE ÅRHUNDRETS mest skjebnesvangre konspirasjonsteori er fortellingen om Sions Vises Protokoller.

De ble satt sammen til det hemmelige russiske politiet og utgitt i 1905 som en svertekampanje mot tsarens poltitiske motstandere, som alle ble beskyldt for å være infiltrert av jøder. Protokollene er delvis basert på en roman fra 1868 av den tyske antisemitten Hermann Gödsche og delvis fisket fra en fransk bok fra 1864 ved navn «Dialoger i Helvete mellom Machiavelli og Montesquieu», skrevet av den franske advokaten Maurice Joly.

Omkring Sions Vises Protokoller var det satt en ramme hvor det ble hevdet at de stammet fra den første sionistiske kongressen i Basel i 1897. Her skulle de første sionistene i hemmelighet ha diskutert hvordan jødene på snedig vis kunne overta verdensherredømme.

Særlig etter første verdenskrig vant protokollene stor utbredelse, ikke minst takket være den amerikanske bilprodusenten Henry Ford, som mente at de internasjonale jødene var «verdens fremste problem» og at protokollene var et bevis på deres skumle hensikter.

- ETTER FØRSTE VERDENSKRIG søkte folk forklaringer på hvorfor det gikk så galt, sier Aaronovitch.

- Alle de forventningene folk hadde da krigen begynte, utviklet seg til noe helt annet og mye mer grufullt. De trodde alle at soldatene ville være hjemme til jul. Og alle trodde de ville vinne. Ingen hadde forestilt seg at de europeiske imperiene ville styrte i grus. Men det gjorde de. Det kunne da ikke være deres egen skyld, tenkte de. Det måtte ha vært en plan.

- Hvilken betydning har de forfalskede protokollene hatt for historien?

- Protokollene var en del av en mentalitet som i høy grad påvirket nazistiske ideologier. La meg gi deg et eksempel: For et par år siden kom boka «Bad Faith» av Carmen Callil, som handler om en embetsmann i Vichy-regimet i Frankrike ved navn Louis Darquier. Han var en boulevardier, han streifet rundt i Paris, bodde på hoteller og var i dyp gjeld. Han trekkes inn i høyrefløyspolitikk i 1930-åra, ikke fordi han er spesielt politisk engasjert, men fordi han gjerne vil ha litt spenning i tilværelsen. Da han leser protokollene, tror han fullt og fast på dem. Han blir Vichy-regimets kommissær for jødiske saker. Det er han som står for innsamlingen og avsendelsen av franske jøder til Auschwitz. I hans tilfelle gjelder det at hvis det ikke fantes noen protokoller, hadde det ikke vært noen Darquier.

- Lever de videre i dag?

- I høyeste grad. Jeg fant et eksemplar av boka på den internasjonale flyplassen i Brunei. Det er ikke et ekstremistisk muslimsk land, men likevel blir det oppfattet som helt alminnelig å selge eksemplarer av en grotesk antisemittisk forfalskning på en stor offentlig flyplass. På iransk tv - og la oss håpe dette tar slutt nå - blir protokollene konstant tatt opp når historiens gang skal forklares. Vi finner referanser til protokollene i Hamas' programerklæring og så videre. Mange tror stadig på dem.

FOR Å GRILLE AARONOVITCH dreier jeg diskusjonen mot Irak-krigen som han i sin tid forsvarte med nebb og klør i 2003, da han skrev for den britiske ukeavisa The Observer.

Jeg spør ham om man ikke kan si at Irak-krigen var basert på en konspirasjonsteori om eksistensen av irakiske masseødeleggelsesvåpen.

- Folk prøver stadig å finne «the magic bullet». Vi har nettopp iverksatt en Irak-undersøkelse i det britiske parlamentet som vil bli holdt for lukkede dører. Jeg er helt sikker på at noen mennesker forestiller seg at Bush og Blair møttes en dag på Texas-ranchen og sa til hverandre: «Vi vet godt at det ikke er masseødeleggelsesvåpen der, men vi sier at de har det likevel, så kan vi invadere Irak og få fatt i oljen». Mange tror det finnes hemmelige dokumenter som viser at det var slik det skjedde, men de kan lete til de blir blå i hodet uten at de vil finne noe.

- Hva var det som startet krigen, da?

- Man kan forstå hvorfor vestlige regjeringer ville se på den etterretningen de fikk, og hvorfor de holdt fram de elementene som tydet på at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. De har ikke sett på at det bare var en enkelt, tvilsom kilde som kunne understøtte det synspunktet. Hvorfor ikke? Fordi på midten av 90-tallet, etter at Saddam hadde sagt at han ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, oppdaget vi at han hadde det i høy grad. Så man formodet at hvis han løy den gangen, ville han lyve i dag. Det er ingen konspirasjon.

DET ER DET HELLER IKKE NÅR det gjelder de komplottfantasiene Aaronovitch dedikerer et helt kapittel til i boka si - de som følger i kjølvannet av særlig pene mennesker og deres plutselige død.

- Jeg kaller disse menneskene «de døde guder» - Marilyn Monroe, John F. Kennedy og Diana, sier Aaronovitch.

- Vi idealiserte dem i ekstrem grad, og vi ville foretrukket at måten de døde på var perfekte avslutninger uten løse tråder. Vi tåler ikke at fortellingen om Lady Diana slutter med en simpel, elementær bilulykke. Gudinnen skal ha en mer storslått død. Det britiske kongehuset må ha lagt en ekstremt komplisert plan for å ta henne av dage - noe annet ville være utålelig for vårt verdensbilde. Like etter at Kennedy ble myrdet, var det ergerlig å forestille seg at man levde i et land hvor en enslig galning kunne drepe en president. Det ville faktisk være bedre å bo i et land hvor en skjult konspirasjon tok livet av ham; alt annet er en fornærmelse mot vår ordenssans.

- Hvilken form for ordenssans?

- Folk har en trang til å få en bedre historie enn det virkeligheten kan by dem. De vet at deres alminnelige liv er rotete og tilfeldig, men i våre historier søker vi alltid etter en grunn til at begivenheter skjer. Vi liker godt å tenke at det er noen som har styr på det hele.

- Er det noen konspirasjonsteorier som er sanne?

Aaronovitch ler.

- Det er et spørsmål jeg alltid får. Svaret er: Sjelden. Min definisjon av en konspirasjonsteori er at den er mer innviklet og mindre realistisk enn det vi kan se med våre egne øyne. CIA forsøkte å drepe Castro, og det er symptomatisk at alle forsøkene var latterlige og endte i fiasko. Når en enkelt snikmorder prøver seg, er muligheten for at mordet lykkes langt større. Det skyldes at det er langt enklere. 50 mennesker kan ikke holde på en hemmelighet, men det kan godt ett menneske klare. Lee Harvey Oswalds kone var den eneste som visste at han likte å dra rundt og skyte folk. Ingen andre visste hvem han var. Derfor kunne han komme så tett på Kennedy uten at noen tenkte noe særlig over det. Det er sakens kjerne: Kennedy var uheldig.

- Kan konspirasjonsteorier utryddes?

- Ja. Jeg tror på menneskets fornuft. Ved å gå teoriene imot og skrive bøker om dem, kan man også få gjort dem ubetydelige.

Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Trond Erling Pettersen. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.