Henriette Steenstrup er et ja-menneske av typen som sender sms fra tannlegestolen om at «jeg ringer etterpå!» når hun ikke hadde mulighet til å ta telefonen fordi hun var i ferd med å gjennomføre sin aller første rotfylling.

En hendelse som gjør at hun dagen etterpå sitter på Åpent Bakeri på Frogner og smører smør og syltetøy på et fint rundstykke, i stedet for det vanlige grove.

—Rekker du å innta frokosten her noen ganger?

—Prøvene på teatret begynner ikke før klokka 11 om morgenen, så får jeg en riktig god start, drar jeg først på Sats og så hit for å spise frokost etterpå. Da har jeg fortjent litt syltetøy, sier hun.

Det siste året har det ikke blitt så mye tid til verken Sats eller syltetøy.

Henriette Steenstrup har kommet tilbake fra fødselspermisjonen til offentligheten med et smell. Doble arbeidsdager med både jobben på Nationaltheatret, med i oppsetninger som «Brødrene Karamasov» og en «Midtsommernattsdrøm», og tv-serien «En god nummer to».

Sistnevnte har brakt henne ut til det brede lag av det norske folk, slik det nå en gang er med det mektige tv-mediet.

—Serien er et drømmeprosjekt på mange måter. Jeg er stolt av at jeg har klart å gjennomføre det. Å være skuespiller handler mye om å bli valgt — eller ikke å bli det. Her har jeg valgt selv, castet og vært ansvarlig, sier hun.

Det var ikke det å komme på tv i seg selv som var målet, men å lage en komedie som også har en historie der du kan følge karakterer du blir glad i. En sjanger Henriette selv har savnet. Å legge dramaet til skuespillermiljøet var helt naturlig.

—Skuespillere har et ufortjent dårlig rykte. Men vi er glade i å ironisere over oss selv. Med serien bekrefter jeg alle myter, sier hun.

—Hva er den største misoppfattelsen folk har om skuespillere?

—At vi varmer opp så mye før vi går på scenen, ritualer og sånn.

—Du gjør ingenting spesielt?

—Jeg pusser tenna. Men det er bare for å følelsen av å ha rene tenner, det er digg før du skal jobbe.

Serien har skaffet henne nominasjoner til Gullruten og nå også til Komiprisen, som deles ut i august. Vi snakker hele fire nominasjoner, blant annet kan hun bli kåret til «årets morsomste».

—Akkurat nå er jeg litt i komiland. Det er nok lenge til jeg får spille narkoman i norsk film. Det får jeg skylde meg selv for, sier hun.

Ikke at hun ikke har gjort blodseriøse roller. Da hun gikk på Teaterhøyskolen var hun veldig fokusert på å «komme bort fra tøyseaspektet». Helst vil hun fortsette å gjøre begge deler.

Den økte oppmerksomheten det siste året har også ført til tilbud om nye arbeidsoppgaver. Som å være konferansier på Aksept (senteret for alle som er berørt av hiv) sin hagekonsert i juni, der 1600 mennesker inkludert kronprinsparet var samlet, og Wenche Myhre skulle opptre. Det skremte vettet av Henriette, som fikk nerver av en type hun aldri får før en teaterpremiere. Nervøsiteten rundt det å skulle drive showet alene fra scenen holdt henne våken om natta.

—Det er noe helt annet enn skuespill. Det er som å bli bedt om å være toastmaster i et bryllup, det er ikke noe som er verre enn det. Hvis du er komiker, er du flink til å være alene. Jeg er avhengig av kollegas, sier hun, med den merkelige flertallsendelsen hun bruker konsekvent i omtale av folka hun jobber med.

Det gikk helt fint. Hun klarte å håndtere høflighetstituleringen av de kongelige, og fyrte i tillegg av tre sanger. Det var Arrangøren av hagefesten ville gjerne at Henriette også skulle synge litt. De hadde nok hørt rykter om hennes versjon av «I will always love you» i oppsetningen av «En Midtsommernattsdrøm», som fikk publikum på Nationaltheatret til å sitte med haka nede på tredje skjorteknapp og tårer i øynene. Den komisk pompøse framførelsen avslørte en fantastisk sangstemme.

—Tusen takk, sier Henriette beskjedent når hun får skryt.

—Det er nok litt Susan Boyle-effekten også. «Oj, kan hun synge?» Når jeg ser reaksjonene skjønner jeg at folk er med på «Idol» i stedet for å legge ned hundrevis av arbeidstimer på å bli skuespiller, sier hun.

Selv har hun jobbet målrettet et helt liv mot drømmeyrket. Likhetene med rollefiguren Helen Stangeland i «En god nummer to», som jakter utrettelig på skuespillerdrømmen, er ikke tatt ut av løse lufta. Henriette kom inn på Teaterhøyskolen på sjette forsøk, og hun var den siste i klassen sin som fikk jobb. Noe som gjorde henne så desperat at hun fulgte etter direktøren ved Nationaltheatret og overrumplet ham utenfor Narvesen med å melde seg til tjeneste. Uten resultat. Den jobben fikk hun seinere, under andre og langt mer normale omstendigheter.

—Hvorfor denne målrettede ambisjonen om å bli akkurat skuespiller?

—Jeg har bare alltid hatt lyst til det. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men nå tenker jeg at på sitt beste, er det et fantastisk yrke. Jeg liker at det er kollektivt, man klarer seg ikke alene. Enten man har supersuksess eller må takle tunge ting, handler det om samhold, sier hun og skryter igjen av sine gode kollegas. Dermed skyter hun i og skyter dermed i fillebiter myten om at skuespillerinner er misunnelige, konkurrerende drama queens som ikke unner hverandre framgang.

—Klart at noen gjør mer profilerte ting enn andre. Men det går an å være ambisiøs og samtidig unne andre ting. Det er viktig for sjelefreden, sier hun bestemt.

I sommer skal hun til Danmark med skuespillermannen Fridtjov Såheim og dattera Ebba (snart 2). I et leid hus på Bornholm skal de slappe av etter et år der de begge har fått mye tid i søkelyset. Det enkle målet med ferien er å høre på havets sus. Kanskje dyrke lesehesten i seg, og fortære noen bøker. Til høsten fortsetter hun i «En Midtsommernattsdrøm». Og kanskje, hvis de to Facebook-gruppene som er blitt opprettet av fans får det som de vil, blir det en ny runde med komidrama med kløna Helen Stangeland på TV2.

—Det er ni medlemmer i den ene gruppa og 160 i den andre, sier Henriette, og avslører at hun følger med på hvordan fansen organiserer seg.

—Egentlig burde de slå seg sammen.

gda@dagbladet.no