— Ja, det er Olaf Almenningen.

— Hallo, det er Magasinet igjen. Det er gått elleve år siden sist. Da var du kommet til G. Hvor er du nå?

— Ja, no er eg komen til P.

— Jøss! Da har det gått unna?

— Ja, det går mykje fortare no. Vi byrjar snart på S.

Institutt for lingvistiske og nordiske studier i Oslo tidlig fredag morgen. Så stille det er. Det surkler i en kaffetrakter. Trikken buldrer forbi så det rister i betongbygget. En mann glir taust gjennom gangen, forbi den bronsemalte gipsbysten av Ivar Aasen med brukket øre, og lukker seg inn på et kontor.

Men hvor er Olaf Almenningen? Der kommer i hvert fall prosjektdirektør Åse Wetås med to kaffekrus. Det er hun som har ansvaret for å sluttføre arbeidet med Norsk Ordbok; en komplett «ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftspråket».

— No har me skrudd opp farten nokså møye, sier Åse Wetås, som snakker bred Sandnes-dialekt.

Hun skrev en doktoravhandling om bortfall av kasus i mellomnorsk, altså språket som lå mellom gammelnorsk og moderne norsk.

— Fra 1350 til 1500, sånn cirka. Eg er jo eigentleg namnegranskar, og har sett på om særnavn utviklar seg forskjellig frå andre substantiv. Og det gjer dei. Det er litt pussig, he-he. Synes du det er, eh... Litt sært?

— Litt.

— Jo da. Men her om dagen hadde eg besøk av ein maurforskar som ville sjå på folkelege nemningar av maur. Så når ein kan forske på maur, så ja...

Arbeidet med Norsk Ordbok begynte en gang på 30-tallet. Over tusen frivillige medarbeidere fra bygd og by, fra fjell og fjord, skrev ned ord og uttrykk de kjente til, og sendte dem til Universitetet i Oslo. Det ble etter hvert en stor samling med til sammen 3,2 millioner sedler. Disse ble registrert, katalogisert og systematisert.

Siden har universitetsansatte kjempet seg gjennom sedlene. Bokstav for bokstav, seddel for seddel, ord for ord. Men det har gått seeeiiint.

Først 36 år seinere, i 1966, ble det første bindet ferdig. Det dekket a til doktrinær. Bind II kom i 1978 og dekket dokument til flusken, og så kom bind III i 1994 og dekket flusker til gigla, og det ble etter hvert klart at dersom de noensinne skulle komme til Å, måtte noe radikalt gjøres. I 2002 gikk kulturdepartementet inn med penger. Prosjektet ble omorganisert, flere ble ansatt og farten ble satt betydelig opp. Mens de for elleve år siden var åtte redaktører, er de i dag 27.

Åse Wetås begynte som redaktør i 2005.

— Det første ordet eg redigerte var kris.

— Eh... kris? Hva er det igjen?

— Det er ein malayisk, tveegget dolk. Det står i bind seks.

Hun var også med på bind VII, som går fra L til mugetuft.

— Mugetuft?

— Det er den gulna grasflekken som openberrer seg under ein høysåte. Eit supert ord. Det burde alle kjent til. Sjølv så redigerte eg lov til låvekrise.

— Eh... Låvekrise?

— He-he. Er det ikkje noko dei held på med etter slåtten? Vi kan slå opp, sier hun og drar ned bind sju, leser: «Låvekrise — song eller lyd som må syngjast av den som har fått låvekatten».

— Eh... Låvekatten?

— Ja, då må me slå opp det. «Låvekatt — morostrek som går ut på å knipa med tusta om halsen på dei som kjem på låven på slutten av treskinga».

— Eh... Tusta? Kan vi slå opp det?

— Det treng me ikkje. Tusta er det ein brukar til å slå på kornet når ein treskar.

Dette skulle dokumentere at det ikke er alle ordene i Norsk Ordbok som er like hyppig brukt. Dessverre, må man kunne si, for det norske språket er overveldende rikt. Glira, for eksempel, er et nyttig, men lite brukt ord som betyr å myse, eller å flire ondskapsfullt. Glan er en åpning i skylaget etter styggevær. Det trønderske ordet nailjte, betyr å tygge tørrmat, som flatbrød.

— Det er mange av ordene som bare lever i Norsk Ordbok?

— Nokon gjer det, men det er forbløffande mange av dei som er friske og kvikke.

Og så kommer det forbløffende mange nye ord til, for språk utvikler seg. Da det første heftet kom ut i 1950, for tidligere kom samlingene først ut i hefter, ble det anmeldt i Verdens Gang av språkforskeren og professoren Didrik Arup Seip. Han etterlyste ord som afasi, anemone, albinisme, aktivist og a-bombe.

— Ordforråd endrar seg heile tida, og når ei ordbok vert laga over så lang tid vert det nokre hol.

— Det blir ikke et oppsamlingsbind for glemte og nye ord?

— Nei, den trykte utgava er det ingenting vi kan gjere med. Men vi lagar ein stor database, der desse orda kjem med.

Data har revolusjonert ordbokarbeidet. På 90-tallet ble alle sedlene skannet, slik at de nå foreligger elektronisk. Så blir redaktørene tildelt hver sin bokstavbolk, og så er det å gå i gang. Gjennomsnittlig månedsverk for en redaktør er 2,4 boksider. I løpet av et år blir det mellom 24 og 26 sider. Hvert bind skal ha 800 sider, og hvis noen ord trenger større plass, får andre ord mindre plass.

Åse Wetås låser opp rom 211, der seddelarkivet står. Mannshøye arkivskuffer fulle av sedler. Noen maskinskrevne, andre håndskrevne. En stor del inneholder ord på S.

— Alfabetet er nokså baktungt, så r, s og t er omfattande å redigera. Det er utruleg mange ord som begynner på s og det kjem til å ta halvanna bind, sier hun, leiter med blikket, åpner en skuff.

— Såøygd er det siste ordet på S.

— Eh... Såøygd?

— Skal vi se: «Det motsette av klåre, vakre auga. Kanskje vassne og raudkanta». Det er registrert i Fjærland 1. mai 1958.

Der kommer endelig Olaf Almenningen med joggesko og mosegrønn kordfløyel med et smalahove i sølv på jakkeslaget. Han er blitt grå i hår og skjegg siden sist, og går inn på kontoret der veggene er dekket av stålhyller med oppslagsverk, festskrift, lokalbøker, grammatikk og annen faglitteratur. På døra henger en plakat: «Nei til pizzastaten — et smalahove». Ved siden av døra henger en blyanttegning av en tilårskommen Ivar Aasen. Under Aasen henger sangen han fikk til 50-årsdagen:

«Og dette er ei vise til trøst for dagens mann,
for ingen har eit arbeid så endeløst som han».

Almenningen begynte å jobbe med Norsk Ordbok i 1987. Det første ordet var gla.

— Så fekk eg snart ordet gå, og det heldt eg på med i halvanna år.

— Ett og et halvt år!?

— Det er eit svært ord, veit du. 22 sider til saman. Vi arbeidde mykje seinare den gongen, og hadde ubegrensa med plass. Men det blei ei lita feiring då eg var ferdig med gå. No held eg på med pris. Eg har fått lov til å skrive 47 linjer, og har skrive 27.

— Er det noen ord du husker bedre enn andre?

— Njaaaa, sier han.

— Jo, eg hadde ordet mål og det passa meg som mållagsmann. Der fekk eg òg med fotballen, så det var eit greit ord. Det vart ein lang harang med uhorveleg mange samansette ord. Det tok nokre veker, det.

— Hvordan er det å gå på jobb og skrive om mål på fjerde uka?

— Nei, det er no artig, det. Når du er ferdig med målarbeid, så er det målmann. Eg er interessert i språk og det er noko nytt kvar dag. Ein får lese ein del i jobben og, og det hender at ein fortapar seg i ein roman der det står eit ord.

— Har det hendt at du har sendt noe i trykken og så har du kommet på...

— Å ja. Det har no hendt. På ordet gåen, skal vi sjå, sier han, drar ned bind fire som går fra gigle til harlemmerolje. Han blar, mumler «ein blir så irritert»...

— Ja! Her står det. Ikkje det at det er nokon stor feil, men ordklasse skal jo vere med...

På ordet gåen har han skrevet inn med blå kulepenn: Adjektiv.

Alle store språk har sine ordbøker.

— I England har dei Oxford Dictionary, Tyskland har sitt Duden, Frankrike sitt Larousse og svenskene er så langt kome til bind 33. Det er enno ikkje ferdig. Dei er så grundige og tar med rubbel og bit frå 1500-talet.

Det første svenske bindet (A-Anlöpning) kom i 1898, og det 33. bindet (Svär-Talkumera) kom ut i 2002. Redaksjonen i «Svenska Akademiens ordbok» er nå kommet til T. Så langt inneholder verket så langt 470000 ord.

Seminar. Der nede i et møterom med blå gardiner trukket foran vinduene. I det gjespne mørket sitter 30 filologer og lingvister med kaffekrus og myser mot skjermen. Prosjektdirektør Åse Wetås snakker om dimensjoneringen av bind ni...

— ...som skal gå fram til skodde. Då tar vi grundig hol på S. Det er overveldande mange ord på S og kjem òg til å innehalde nokre større ord som seg, sin og sjå. Sjå har over 4000 sedlar. I løpet av hausten har vi sett opp at vi skal redigere til saman 250 sider. Det er eit månadsnitt på 57,5 sider og det bør gå. Så...

Mumling i salen.

— Det kjem til å gå!

Når ordboka er ferdig i 2014, skal det være tolv bind med i overkant av 300 000 oppslagsord.

— Skal det bli godt å bli ferdig, Almenningen?

— Ja, men det er voldsom inspirasjon at det no går so fort. Eg var jo lenge redd for at eg måtte pensjonere meg midt i alfabetet. Dei fleste døyr i S, som det heiter. Då Ivar Aasen var ferdig med S, skreiv han i dagboka si: «En flaske aquavite».

Men hva skjer etter at de er ferdig? Det er ikke godt å si. Olaf Almenningen vet hva han skal gjøre.

— Då skal eg pensjonere meg.•

hop@dagbladet.no