Varg Vikernes (36) visste hvem som tente på kirkene.
- Er du rasist?
- Ja, men jeg hater ingen.

Tips oss 2400

Varg «Greven» Vikernes

Født: 11. februar 1972, oppvokst i Bergen.

Dømt: For overlagt drap på Øystein Aarseth i Oslo i 1993, tre kirkebranner (Holmenkollen kapell i Oslo, Skjold kirke i Vindafjord og Åsane kirke i Bergen), en brannstiftelse og flere tyverier. Dømt til 21 års fengsel, prøveløslatt i år etter 16 år.

Bosted: Telemark.

Sivil status: Gift, to barn (1 1/2 og 17). Blir far for tredje gang i sommer.
SKYLDER PÅ MEDIA: — Miljøet ble rett og slett satanisk på grunn av medias fokus på satanisme, skriver Varg Vikernes i sin upubliserte bok. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

SKYLDER PÅ MEDIA: — Miljøet ble rett og slett satanisk på grunn av medias fokus på satanisme, skriver Varg Vikernes i sin upubliserte bok. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

TRIVES UTE: — 16 år er lenge å sitte inne. Det er godt å være ute, sier Vikernes. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

TRIVES UTE: — 16 år er lenge å sitte inne. Det er godt å være ute, sier Vikernes. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

KONA FORSØRGER: — Jeg har aldri bedt om hjelp. Ikke fått det, heller, sier Vikernes til tross for at kona forsørger familien. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

KONA FORSØRGER: — Jeg har aldri bedt om hjelp. Ikke fått det, heller, sier Vikernes til tross for at kona forsørger familien. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

SMÅBRUK: Varg Vikernes bor på et småbruk i Telemark. — Det er helt tilfeldig at vi kjøpte her. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

SMÅBRUK: Varg Vikernes bor på et småbruk i Telemark. — Det er helt tilfeldig at vi kjøpte her. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

SNART NYTT ALBUM: Ifølge kvalifiserte beregninger har Vikernes, under artistnavnet Burzum, solgt flere hundre tusen album. Etter planen kommer snart et nytt album. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

SNART NYTT ALBUM: Ifølge kvalifiserte beregninger har Vikernes, under artistnavnet Burzum, solgt flere hundre tusen album. Etter planen kommer snart et nytt album. Foto: LINDA NÆSFELDT/DAGBLADET

DREPT: Øystein «Euronymous» Aarseth ble drept av Vikernes 10. august 1993. Foto: JAN-PETTER DAHL/DAGBLADET

DREPT: Øystein «Euronymous» Aarseth ble drept av Vikernes 10. august 1993. Foto: JAN-PETTER DAHL/DAGBLADET

«GREVEN»: Vikernes i 1993, ikke lang tid før han ble dømt for drapet på Aarseth. Foto: ODDMUND LUNDE/DAGBLADET

«GREVEN»: Vikernes i 1993, ikke lang tid før han ble dømt for drapet på Aarseth. Foto: ODDMUND LUNDE/DAGBLADET


I ren trass sa vi stort sett alltid det motsatte av det andre sa, uansett hva de sa, bare for å markere avstand. Det var slik vi endte opp med å kalle oss satanister, til tross for at vi slett ikke var det. Det var faktisk ikke en eneste satanist i hele black metal-miljøet i Norge i 1991- 92. Vi kalte oss satanister fordi death metalmusikerne som regel var svært så samfunnsengasjerte og svært negative til satanisme.

Jeg understreket til retten at jeg slett ikke var, at jeg aldri hadde vært og at jeg aldri kom til å bli satanist, men dette var naturligvis ikke detaljer journalistene ønsket å videreformidle til det norske folk. De ville at jeg skulle være satanist, og dermed framstilte de meg som en satanist. Miljøet ble rett og slett satanisk på grunn av medias fokus på satanisme.


Fra Varg Vikernes' upubliserte bok.

Telemark, juni 2009: Vi kjører gjennom tett skog med bratte fjell og daler på hver side. Sola skinner fra en skyfri himmel, det er klamt og varmt. Vi passerer en bensinstasjon idet mobiltelefonen piper. Det er Varg Vikernes, også kalt «Greven». Han lurer på om vi er på rett vei.

20 minutter seinere svinger vi bilen inn på en holdeplass. Foran oss står en høy, lys, skjeggete og blid bergenser iført joggebukse, treningsgenser og joggesko. Vi setter kurs for hans nye hjem.

Småbruket, som ble kjøpt av et familiemedlem for noen år siden, ligger idyllisk til med naturen som nærmeste nabo. Her kan hans franske kone - som venter parets andre barn - og deres felles sønn (1 ½) boltre seg på flere mål dyrket mark.

- Det er helt tilfeldig at vi kjøpte her. Vi ønsket oss et stille og fredelig sted med flott natur utenfor byen. Det er så nydelig her oppe. Her kan vi være for oss selv. Men det er mye jobb som må til for å vedlikeholde alt av bygninger, plen og hage. Jeg liker å snekre og har alltid likt å bruke kroppen. Det er ikke noe problem å få tida til å gå, sier Vikernes.

Det er bare noen uker siden mannen, som på 90-tallet var en av Norges mest fryktede menn, ble sluppet ut - etter å ha tilbrakt nesten halvparten av sitt 36-årige liv bak murene.

Han var bare 21 år gammel da han 16. mai 1994 ble idømt Norges strengeste straff - fengsel i 21 år for overlagt drap på musikerkollegaen Øystein Aarseth (25), tre kirkebranner, en brannstiftelse og flere tyverier.

Dommen, publisiteten og skriveriene gjorde sitt til at unggutten fra Bergen fikk en nærmest mytisk status, både i Norge og i utlandet.

Dagbladets Magasinet har fått tilgang til Varg Vikernes' upubliserte bok. Boka, som Vikernes har skrevet under sitt nesten 16 år lange fengselsopphold, er hans egen versjon av hva som skjedde i åra fra black metal-miljøet ble dannet i Norge i 1991 og fram til han ble dømt for drap og kirkebranner tre år seinere.

I passasjen under beskriver Vikernes hva som skjedde da han ble løslatt etter seks uker i varetekt med brev- og besøksforbud i 1993 - mistenkt for å stå bak flere av kirkebrannene han seinere ble dømt for:

Selv ble jeg svært overrasket da jeg kom ut av fengselet og fikk se det bildet media hadde malt av situasjonen. Det var side opp og side ned om «Greven», et økenavn journalistene hadde fra Øystein, som kalte meg det fordi jeg hadde brukt pseudonymet «Count Grishnack» på debutplata, og jeg kunne lese intervjuer med alt fra psykiatriske pasienter til selvutnevnte eksperter på satanisme. Selv hadde jeg bare brukt begrepet satanisme for å provosere eller i betydningen «motstander av kristendommen», siden «Satan» tross alt var et ord som ble oversatt med «motstanderen». Den satanismen jeg kunne lese om i media hadde slett ingenting med denne forståelsen eller meg å gjøre, eller med noen av de andre i miljøet å gjøre for den saks skyld.

- Jeg er ikke den «Greven» som er blitt framstilt i media. Det er bare trist. De som har kjent meg lenge kjenner seg ikke igjen i det som ble skrevet om meg. Men jeg har delvis skyld i at vi ble presentert slik. Det er årsaken til at jeg har skrevet denne boka, som jeg håper å utgi på et forlag. Jeg vil bli ferdig med denne saken, og legge det som skjedde bak meg. Jeg vil begynne en ny fase i livet, sier 36-åringen.

Vi sitter under tomtas største tre. På bordet står en kanne med kaffe og to store skåler med hjemmebakte pikekyss.

- Jeg er veldig glad i dette treet og denne plassen. Jeg liker å sitte her og slappe av. Det er stille og fredelig.

Det er kona som forsørger den lille familien.

- Jeg har aldri bedt om hjelp. Ikke fått det, heller, sier Vikernes.

Den lyse sommerdagen Varg Vikernes slapp ut, hadde han fire avslag på søknaden om prøveløslatelse bak seg. Kriminalomsorgen begrunnet avslagene med at han ikke var klar for samfunnet. Nå har han — som prøveløslatt — meldeplikt hver fjortende dag de tre første månedene, deretter én gang i måneden de neste ni månedene. Dersom han begår et lovbrudd er det rett inn i fengsel igjen.

- Selvsagt var det godt å komme ut av fengselet og hjem til familien. Det er deilig at vi endelig kan være sammen hver dag.

Han drar hånda gjennom den lyse manken.

- Jeg trykket på pauseknappen da jeg kom i fengsel, og slo den på igjen da jeg slapp ut. Mennesker er tilpasningsdyktige. Jeg tenkte ikke på hva som skjedde i fengselet, jeg levde i framtida. Jeg skrev, trente, spiste sunt og taklet livet i fengsel veldig bra.

- Men jeg har ikke noe pent å si om det norske fengselsvesenet. Det finnes ikke rettssikkerhet i norske fengsler.

- Jeg blir bare provosert av Knut Storberget, som sier at de tar rusproblemene på alvor. Det er bare tøv. Selv har jeg aldri rørt alkohol eller medikamenter.

Hvem er egentlig denne mannen vi kaller «Greven»?

Han ble født i Bergen og vokste opp der. Som liten var han som barn flest - aktiv, nysgjerrig og munter. I tillegg var han veldig kreativ, glad i å lese, skoleflink og han hadde en evne til å fordype seg i ting. Han var medlem av et skytterlag, aktiv i friidrett og kampsport - og ble tidlig glad i musikk. Spesielt klassisk og visesang, men han hørte aldri på pop.

14 år gammel fikk han en gitar. Det skulle bli starten på hans musikalske karriere.

Det er ganske ironisk å tenke på at jeg aldri drømte om noen form for berømmelse eller beryktelse. Da jeg startet opp mitt enmannsband ønsket jeg tvert imot å være anonym. Jeg brukte et pseudonym på platen, brukte et bilde hvor ingen kunne kjenne meg igjen og ønsket verken å spille konserter eller vise meg offentlig i sammenheng med musikk.

Vikernes var aktiv i flere band, og bare 17 år gammel ble han medlem av gruppa Old Funeral - et death metalband fra Os utenfor Bergen. Året etter startet han enmannsbandet Burzum - som i dag betraktes som et av opphavene til black metal, og som fortsatt er et av de mest kjente bandene innenfor sjangeren.

Antallet solgte skiver er ukjent, men trolig dreier det seg om hundretusener, ifølge beregninger gjort av musikkeksperter.

- Burzum var et friskt pust på 80-tallet, som var preget av intensitet og aggresjon. Burzum åpnet for en inderlig monotoni, som mangler sidestykke i musikkhistorien, sier frontfigur og vokalist i et av verdens største black metal-band, Gylve Nagell i norske Darkthrone.

Vikernes har allerede skrevet ferdig ni låter til et nytt Burzum-album, som han håper å utgi på nyåret. Han forteller at flere plateselskaper er interessert i å gi ut det første albumet på elleve år.

- Jeg vil bruke god tid, slik at jeg får det slik jeg liker det. Det blir metal, og fansen kan vente seg ekte Burzum, sier han.

6. juni 1992 våkner Norge til nyheten om at en av Bergens mest populære turistattraksjoner, Fantoft stavkirke, er totalskadet i brann. I løpet av seks måneder brenner enda tre norske stavkirker ned til grunnen. Politiet setter inn store ressurser i jakten på brannårsaken, men det skal gå hele åtte måneder før politiet går til aksjon mot Varg Vikernes.

Da Fantoft kirke brant ned i juni 1992 fikk Øystein det for seg at det var jeg som sto bak, fordi vi noen uker eller måneder tidligere hadde snakket om å brenne kirker, etter at en kirke hadde brent ned på grunn av lynnedslag. Han var mest opptatt av å bruke dette for å promotere norsk black metal, og skremme bort «trendy drittunger i lyse joggebukser» og andre svake personligheter. Han fortalte i øst og vest at jeg hadde brent ned Fantoft stavkirke, og det ble etter hvert allmennkunnskap i undergrunnen. Alle «visste» at jeg hadde brent Fantoft stavkirke, trodde de, fordi Øystein hadde spredd dette ryktet. De brydde seg ikke engang om å spørre meg om det var sant når vi møttes. Jeg brydde meg dessuten ikke om å forsøke å avkrefte ryktet. Ikke tok jeg det særlig seriøst og heller ikke syntes jeg det gjorde noe. Det er påfallende at ingen i noen av de bandene som ble sett på som «true» (sanne, ekte — red.anm.) noensinne ble siktet eller tiltalt for å stå bak kirkebranner, med unntak av undertegnede selvfølgelig. Hvorfor skulle vi brenne kirker eller gjøre noe annet ekstremt, når vi allerede ble sett på som «true»? Det var andre, som regel yngre individer, som sto bak kirkebrannene, og de brente dem først og fremst for å bli akseptert og respektert av Øystein og oss andre.

- Vet du hvem som tente på kirkene?

- Jeg visste det, men hadde ingen interesse av å tyste. De klarte utmerket godt å få seg selv dømt uten min hjelp. Jeg snakket ikke med politiet i det hele tatt, fordi jeg ikke hadde noe tillit til dem. De hadde ingen interesse av å få fram sannheten, bare å få meg dømt.

Vikernes ble tiltalt for fem kirkebranner, Eidsivating lagmannsrett dømte ham for tre: Holmenkollen kapell i Oslo, Skjold kirke i Vindafjord og Åsane kirke i Bergen. I tillegg ble han dømt for å ha tent på Storetveit kirkes klokketårn i Bergen. Vikernes ble felt på grunnlag av vitneutsagn fra personer i black metal-miljøet. Flere av dem ble også dømt til medvirkning i noen av brannene.

Han beskriver denne tida slik i boka si:

Da muligheten til å gi et intervju til en stor norsk avis dukket opp i januar 1993, grep vi sjansen. Øystein og jeg ble enige om at jeg skulle gi et intervju hvor jeg skulle skremme vettet av folk og promotere black metal. Det ville skape blest om «Helvete» (Øystein Aarseths platebutikk i Oslo som solgte black metal, red.anm.), tenkte vi, og dermed ville han få flere kunder. Med masse teater og skuespill møtte jeg en kristen journalist, og som avtalt med Øystein fortalte jeg om satanister som sto bak kirkebranner og den fiktive organisasjonen som sto bak.

Jeg forklarte politiet at jeg ikke hadde brent en eneste kirke, og da de spurte meg om jeg visste hvem som hadde gjort det, sa jeg at ja, det visste jeg muligens, men jeg hadde ingen planer om å fortelle det til dem. Som naiv og godtroende 19-åring ble jeg både skuffet, oppgitt og skremt av møtet med politiet. De løy under avhør, diktet opp vitner som plasserte meg på steder jeg aldri hadde vært, og presterte sågar å si at de hadde meg på film utenfor en av de brennende kirkene. Politiet brukte dessuten media bevisst i et forsøk på å forhåndsdømme meg.


- Jeg sto i retten og presiserte at jeg ikke hadde noe med kirkebrannene å gjøre, men jeg ble dømt. Jeg snakket bare om kirkebrenning på den tida for å skremme. Det var fordi en i pressen gikk til politiet og anga meg, at politiet fikk snusen i meg, hevder Vikernes.

- Angrer du på valgene dine?

- Nei!

- Hvem er du i dag?

- Jeg er fremdeles ikke den personen mannen i gata tror de vet noe om.

De totale gjenoppbyggingskostnadene av kirkene ble den gang anslått til 45 millioner kroner. Forsikringskravet mot Vikernes var 19 millioner kroner, men han sier at han aldri har sett noe til det. Men han skylder Oslo kommune 23 millioner kroner etter nedbrenningen av Holmenkollen kapell. Han sier han flere ganger de siste åra har fått brev om å betale inn flere millioner kroner på kort varsel.

- Jeg har null i inntekt og kommer aldri til å kunne tilbakebetale det jeg skylder. Eneste utvei er gjeldssanering. Da kan jeg kanskje tjene egne penger om fem år.

- Hvilke tanker har du om kirkebrenning i dag?

- Ikke noe spesielt. Jeg har ikke ofret det så mye som en tanke på mange, mange år.

Under ransakinger hjemme hos Vikernes i Bergen i 1993 fant politiet 150 kilo eksplosiver og rundt 3000 skudd av forskjellige kaliber. Mediene spekulerte den gang i om han planla å sprenge Nidarosdomen.

- Tull og tøys. Jeg hadde skaffet meg dette for å kunne forsvare Norge hvis vi ble angrepet noen gang. Under den kalde krigen var det USA og Sovjetunionen som kunne finne på å angripe oss. Vi har ingen grunn til å stole på verken regjering, kongefamilien eller Forsvaret på grunn av det som skjedde sist gang vi ble angrepet. Vi er overlatt til oss selv, sier han.

Vikernes myser mot den stekende sola
og spiser et pikekyss. Det er sommerstille på gården, i det fjerne putrer en bil. Bortenfor faren står sønnen og leker med biler. Ved siden av ham sitter hans høygravide franske kone, som han traff mens han satt inne. I fjor giftet de seg i Skien, de hadde en liten, privat seremoni. Det er bare noen uker igjen til de blir foreldre igjen.

- Det er veldig morsomt med barn. Vi gleder oss, sier tobarnsfaren, og klapper minstemann kjærlig over hodet.

- Kommer du til å fortelle barna dine om fortida di?

- Selvsagt. På skolen til dattera mi (17), som studerer musikk i Bergen, vet alle det. Det har aldri vært noe problem, sier han.

- Det gikk bra med meg da Varg satt inne, men selvsagt var det tøft. Det var mye ansvar å bo på et småbruk alene med en liten baby. Nå er vi lykkelige, sier Vikernes' franske kone på klingende norsk.

Seinsommeren 1993 er forholdet mellom Øystein Aarseth og Vikernes blitt anstrengt. Ifølge Vikernes hadde Aarseth falmet som leder, og la skylda for dette på Vikernes, som for øyeblikket fikk mer oppmerksomhet.

8. august dette året skjer følgende, ifølge Vikernes: Hjemme i leiligheten i Bergen får Vikernes lytte til en telefonsamtale mellom en jevnaldrende kamerat og Øystein Aarseth. Vikernes får høre at Aarseth har konkrete planer om å drepe ham. Dette til tross for at Aarseth og Vikernes hadde ferdigforhandlet en platekontrakt på Aarseths undergrunnsselskap, «Deathlike Silence Production».

Han ville kvitte seg med meg, jeg måtte bort. Han ville bruke en elektrosjokkpistol til å slå meg ut med. Deretter skulle han binde meg, kaste meg i bagasjerommet på en bil og kjøre meg ut i skogen, hvor han skulle binde meg til et tre og torturere meg til døde.

Vikernes skriver i boka at han dagen etter denne telefonsamtalen mottar et brev, som politiet seinere beslaglegger, fra Aarseth. Her ber sistnevnte om at Vikernes kommer til Oslo, slik at de kan signere kontraktene. Samme kveld bestemmer Vikernes seg for å reise til Oslo - etter eget utsagn for å underskrive. Sammen med kameraten tar han den lange turen over fjellet. De bytter på å kjøre og sove natta gjennom.

Jeg ville levere kontraktene til ham med en gang, slik at han ikke lenger hadde noen grunn til å ta kontakt. Vi hadde ingenting med hverandre å gjøre ellers lenger, og det var bare disse kontraktene som kunne gi ham et påskudd til å komme nær meg igjen.

Ifølge Vikernes parkerer de bilen i tre-fire-tida på natta utenfor Tøyengata i Oslo, hvor Aarseth bor. Vikernes ringer på.

Her er et utdrag fra den dramatiske natta Vikernes blir drapsmann, slik det framkommer i boka:

På grunn av telefonsamtalen og det falske brevet var jeg sint på Øystein, og da jeg kom opp må han ha sett det på meg, for han virket svært redd. Enten det, eller så tenkte han på sine egne planer om å ta livet av meg, og følte ubehag ved at jeg plutselig var der. Han kunne bare reist dit pepperen gror og trengte aldri mer å så mye som skrive et brev til meg. Jeg ville ikke ha noe med ham å gjøre mer. Mens jeg snakket tok jeg et steg framover, og virket da sikkert svært truende på Øystein. Han må ha fått panikk, for plutselig sparket han meg i brystet, men traff brystbeinet slik at sparket ikke hadde noen effekt. Jeg grep tak i foten hans og kastet ham i bakken. Han så mot kjøkkenet. Jeg hadde vært i leiligheten hans tidligere, og visste at han hadde en kjøkkenkniv liggende framme der, og jeg så at det var den han så mot. Han reiste seg plutselig så fort han kunne og satte av sted mot den åpne kjøkkendøra. Samtidig hoppet jeg fram foran ham. Jeg fisket opp en liten kniv jeg hadde i den ene lommen. Det var egentlig en støvelkniv, med et omtrent ti centimeter langt blad. Kniven var ikke skarp, men relativt spiss, og jeg hogg ham i ansiktet. Det var første gang jeg stakk noen med kniv, og det ble et rimelig halvhjertet angrep. Det føltes veldig unaturlig og feil å stikke et annet menneske med kniv.

All aversjon mot å stikke et annet menneske forsvant med første hogget. Barrieren var brutt. Jeg hadde å gjøre med en person som planla å torturere meg til døde, og som uten tvil ville forsøke å gjennomføre planen sin. Øystein ropte på hjelp og stoppet for å slåss. Jeg parerte slagene hans med kniven, slik at hvert slag ble et knivstikk i hans arm eller kropp.


Aarseth ble seinere funnet drept flere etasjer nedenfor sin egen leilighet. Med 23 knivstikk. Vikernes sa seg skyldig i forsettlig drap, men ble dømt for overlagt drap. Den jevnaldrende kameraten som hadde blitt med til Oslo ble dømt til åtte års fengsel for medvirkning, til tross for at Vikernes sa at han var uskyldig. Ifølge Vikernes oppholdt kameraten seg hele tida utenfor leiligheten.

Mens jeg satt isolert på cellen, prosederte politiet saken i media, godt hjulpet av pressekorpset. De framstilte saken som om jeg hadde myrdet Øystein helt uten videre, og at det lenge hadde eksistert en maktkamp oss imellom, som handlet om ledelsen av metallmiljøet. Man fikk inntrykk av at det handlet om en slags hierarkisk oppbygget satanisk organisasjon, som hadde vært ledet av Øystein, og så prøvde jeg å ta over ledelsen ved å myrde ham. Jeg hadde ingen interesse av å være lederfigur i dette miljøet. Musikk var for meg noe jeg holdt på med fordi jeg var desillusjonert etter den kalde krigens slutt og ikke visste hva jeg ville i livet. Å bli en lederfigur i dette miljøet var det siste jeg ønsket. Hadde man i Norge på det tidspunktet hatt for vane å brenne hekser på bålet ville jeg garantert ha blitt brent levende, uten dom og uten rettssak, der og da. I stedet måtte de foreløpig nøye seg med medias gapestokk. De forhåndsdømte meg så til de grader og pisket opp så sterke følelser mot meg at til og med de engang så «tøffe» og «beinharde» black metal-musikerne nærmest sto i kø utenfor politikamrene rundt om i landet for å angi meg, og legge skylden for alt som hadde skjedd på meg. Det er klart de gjorde det; jeg hadde jo myrdet deres idol i en kamp om ledervervet i Øysteins fiktive maktorganisasjon.

- Angrer du på at du drepte?

- Jeg kan ikke angre på at jeg tok livet av en som skulle drepe meg. Jeg var truet av hans planer, men det var aldri min plan å drepe.

- Kan du drepe igjen?

- Alle mennesker kan drepe. Men det er mindre sjanse for at jeg vil drepe igjen, fordi jeg har vært i den situasjonen før, og vet derfor bedre hvordan jeg skal takle det. Det går ikke an å vite hvordan man oppfører seg i truende situasjoner før man selv havner i en slik situasjon. Hadde jeg vært i samme situasjon i dag, hadde jeg kontaktet politiet først. Man gjør enkle valg i ung alder. Det var en spesiell tone i miljøet jeg vanket. Det er ikke bra å være likegyldig, da blir man farlig.

Vikernes sonet straffen i Oslo, Ringerike, Trondheim og Tromsø, hvor han de siste par åra har vært på såkalt åpen soning. I løpet av disse åra har han blitt koblet til nynazistiske og rasistiske miljøer.

- Jeg har aldri stiftet eller vært medlem av slike organisasjoner. Eneste organisasjonen jeg er medlem av, er Riksmålsforbundet.

Under sitt opphold i Oslo kretsfengsel skriver Vikernes om sjokket som møtte ham:

Av 36 menn på avdelingen var det utenom meg bare to andre nordmenn. Av de 33 andre var det en polakk og en tysker, og resten afrikanere, pakistanere og arabere. På den andre avdelingen var situasjonen omtrent den samme. Enkelte av pakistanerne kunne ikke engelsk engang, men snakket bare urdu, og hele fengselet stinket basar. Var dette virkelig Norge? Var dette Oslo?

I 2003 ble Vikernes dømt til 14 måneders tilleggsstraff etter at han ikke kom tilbake fra permisjon fra Tønsberg fengsel. Da politiet pågrep ham, fant de blant annet et AG-3 automatgevær, et antall mindre våpen og rundt 700 skudd i bilen.

- Jeg har aldri vært nazist, og er det heller ikke nå. Det er bare tull at jeg har startet rasistiske propagandagrupper. Blir du motarbeidet av fengselsvesenet kan du bli frustrert, aggressiv og lett påvirkelig fra andre miljøer. Det jeg gjorde var et opprør mot dem jeg føler har behandlet meg dårlig. Det var bare dumt, men der og da føltes det riktig. Man kan bli ganske utafor hvis man sitter isolert og hele tida blir motarbeidet.

Han fortsetter:

- Men jeg har mine klare holdninger. Jeg ser at det går til helvete med dette landet — og jeg prøver å ikke bli dratt med. Dette er ikke lenger Norge. Vi er i ferd med å bli erstattet av fremmede, både kulturelt, religiøst og genetisk sett. Ta en titt på befolkningen vår i dag, og sammenlikn den med den vi hadde for 50 år siden.

- Er du rasist?

- Ja. Men jeg hater ingen. Hat er irrasjonelt. Selv er jeg en rasjonell person.

- Er du stolt av den du er blitt?

- Ja!

- Skjønner du at folk er redd for deg?

- Jeg forstår det ut ifra framstillingen i media.

Vi rusler over tunet, som er dekket med blomster og gress, og tråkker inn i huset og «arbeidsrommet». Her lager Vikernes musikk og skriver bøker. Han har planer om å skrive både fantasy- og science fiction-bok, i tillegg jobber han med et rollespill. Tidligere har han utgitt to bøker, som blant annet er blitt oversatt til russisk.

Familien er blitt tatt godt imot i nærmiljøet.

- Her har vi fått alt vi ønsket oss. Familien og jeg trives.

Han roser bygdefolket, kaller dem omtenksomme.

- Jeg har ikke lenger noen venner. I fengselet saboterte de meg aktivt. Uansett hva jeg gjorde, og i alle de åra jeg satt der. Det er det de kaller rehabilitering.

- Hvordan klarer du deg uten venner?

- Det går helt greit. Jeg har et bra forhold til familien.

Magasinet har vært i kontakt med Øystein Aarseths familie for å orientere om Vikernes' påstander og nye opplysninger som framkommer i boka. Aarseths familie ønsker ikke å kommentere saken.

Statsadvokat Bjørn Soknes tar avstand mot påstandene fra Vikernes om at han ble forhåndsdømt, at politiet drev utpressing mot vitner og fabrikkerte bevis.

- Tøv, sier Soknes, som var aktor i rettssaken.

- Var fenomenet «Greven» medieskapt?

- Selvfølgelig ikke. Han hadde et ønske om å bli nasjonalt kjent.

Fungerende avdelingsdirektør i Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, Elisabeth Barsett, svarer følgende på Vikernes' påstander om at han skulle ha blitt sabotert av fengselet:

- Jeg ønsker ikke å kommentere den saken spesielt.

Anja Hegg dekket rettssaken mot Vikernes som krimreporter i Dagbladet.

- Var fenomenet «Greven» medieskapt?

- Nei. Men i ettertid kan man sikkert si at det hadde gjort seg med et mer nyansert bilde.

- Ble han forhåndsdømt?

- Det synes jeg ikke. Vi prøvde å få fram et mer nyansert bilde gjennom intervjuer med forsvarer Tor Erling Staff, Vikernes, miljøet og hans omgangskrets, uten å lykkes.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør