HELT FRA JULIUS CAESARS DAGER har diktatorer hatt en enestående produksjon av litterære verker i forhold til andre yrkesgrupper.

Sist ut i rekken er Turkmenistans leder Gurbanguli Berdymukhamedov.

Ifølge the Guardian, som igjen siterer Chronicles of Turkmenistan, har den tidligere tannlegen for første gang blitt antatt av et utenlandsk forlag.

Boka hans, «Akhaltekke: Our Pride and Glory», skal utgis på ukrainsk. Etter omslaget å dømme, virker det som boka handler om hans forhold til den turkmenske hesterasen.

HAN NÅR IMIDLERTID IKKE OPP til støvleskaftene på sin forgjenger, Saparmurat Niyazov, alias Turkmenbashi.

Niyazov var en av verdens mest eksentriske diktatorer. Han kalte opp måneden januar etter seg selv, bygget et ispalass i ørkenen, og forbød skjegg og gulltenner. Det var også påbudt å ha bilde av presidenten på alle klokker og armbåndsur i landet.

Han skrev også en rekke bøker, deriblant «Ruhnama» (Sjelens bok), som er obligatorisk lesning for alle turkmenere. Ifølge Turkmenbashi selv, kommer alle som leser boka tre ganger automatisk til paradis, skriver en bidragsyter på Wikipedia.

Boka er oversatt til over 40 språk, deriblant engelsk, finsk, tysk, fransk, spansk, nederlandsk, russisk, tyrkisk, polsk, hindu, zulu og ukrainsk.

Presidenten skal nemlig ha krevd av alle utenlandske selskaper som ønsket innpass i det oljerike landet, at de oversatte Ruhnama til deres eget språk og distribuerte den i hjemlandene sine. Ifølge den finske dokumentarfilmen Shadow of the Holy book, skal blant andre Siemens og Nokia ha bøyd seg for dette kravet.

MER KJENT ER LIKEVEL boka til den mislykkede østerrikske maleren og nasjonalsosialisten Adolf Hitler.

«Mein Kampf», som ble påbegynt i 1924 mens Hitler satt i fangenskap, ble som kjent nasjonalsosialistenes ideologiske manifest og bidro sterkt til jødehatet før og under andre verdenskrig.

Den bayerske staten overtok rettighetene til Mein Kampf etter Hitlers selvmord, og har siden den gang nektet nye utgivelser av den nazistiske boka. Boka har imidlertid blitt trykket opp i land med et svakere forhold til tysk opphavsrett, som Iran.

DESPOTENE I FØRSTE HALVDEL av forrige århundre virker i det hele tatt særdeles skrivesyke.

Josef Vissarionovitsj Stalins samlede verker inneholder 13 bind. Hans «Om den historiske og den dialektiske materialisme» ble dessuten obligatorisk lesning for sovjetkommunister.

For både Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin og senere Stalin var deres litterære verker en nødvendig del av deres politiske virke, de var politiske manifester som ga grunnlaget for den videre gangen i revolusjonen og i styringen av staten.

Vår egen udemokratiske leder, Vidkun Quisling, utga for øvrig boka «Om at bebodde verdner finnes utenom jorden og betydningen derav for vår livsanskuelse» i 1929.


BENITO MUSSOLINI STÅR i en særstilling blant de europeiske diktatorene.

Som journalist i tidsskriftet «Il Popolo» skrev han «Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo» (kardinal Madruzzos elskerinne), en føljetongroman med seksuelle undertoner. Føljetongen, som riktignok var ment som en kritikk av prestestanden, ble senere utgitt i bokform.

Den tidligere læreren og redaktøren stoppet imidlertid ikke der. Il duces litterære produksjon, som på 50- og 60-tallet ble samlet av Edoardo og Duilio Susmel under tittelen «Opera omnia» (Alle verker), kommer opp i hele 35 bind.

Også Marskalk Tito, Ferdinand Marcos, Juan Peron og Fidel Castro, for å nevne noen, har hatt en stor litterær produksjon, men ingen av verkene deres fikk noensinne like stor spredning som den lille røde boka til en viss kinesisk formann.

MAOS LILLE RØDE er imidlertid langt fra det eneste verket til Mao Zedong. I tillegg til de vanlige verkene om filosofi, revolusjon og hvordan ta knekken på fienden, som diktatorer ofte produserer, var han også lyriker.

• Diktene kan leses på engelsk her

Mao, som i likhet med andre kinesiske intellektuelle av sin tid var utdannet i eldre kinesisk lyrikk, anses for å tilhøre den romantiske skolen. Diktene hans, som ble oversatt til norsk av Tor Obrestad og Kjell Heggelund i 1970, lovpriser ifølge det kinesiske kulturdepartementet «det heltmodige revolusjonære livet til proletariatet». Ingen overraskelse der.

SADDAM HUSSEIN skal angivelig ha skrevet fire romaner, selv om han ikke står oppgitt som forfatter på omslagene. Den siste, «Begone, Accursed One», ble skrevet rett før den amerikanske invasjonen av Irak og plasserer seg rett inn i rekken av bøker om påståtte sammensvergelser av jøder og kristne rettet mot arabere og muslimer.

I samme sjanger er det kanskje passende å nevne en av Muammar Gaddafis bøker, «Escape to Hell and Other Stories».

- Gaddafi er kan hende en kompetent tyrann, men denne merkelige novellesamlingen viser tydelig at han har et stykke å gå før han blir Midtøstens svar på John Updike. I boka får vi vite at han hater byer, sionister, Margaret Thatcher og fuktighet, og at han elsker landsbygda og artisjokker, skrev Entertainment Weekly i sin anmeldelse.

Forklaringen kan kanskje finnes i Ruthless Reviews' anmeldelse av boka:

- Stilen hans har noe springende, bevissthetsstrømmende ved seg som kan minne om formann Maos mindre sammenhengende essay, noe som tyder på at diktatorer neppe blir utsatt for veldig streng redigering.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.