LONDON (Dagbladet): Det begynner å bli mange år siden Madonna var et popkulturelt fyrtårn og en trendsurfer av rang.

Platene hennes genererer for så vidt fortsatt hits, men «Hard Candy»-albumet fra i fjor («4 Minutes» til tross) understreket med skuffende presisjon at hun har havnet på feil side av «ferdig» som plateartist.

Bortkastet tid
Live, derimot, er hun langt i fra ferdig, selv om hun i den modifiserte 2009-versjonen av fjorårsturneen «Sticky & Sweat» i blant gjør ting veldig vanskelig for seg selv.

Hun har det med både med å tilsløre noe av sine fineste øyeblikk, og med å slippe uvesentligheter inn i settet sitt.

Og hun har en tendens i perioder til å bli gjest i eget show. Det er bortkastet tid når vi er kommet for å se en av popbransjens store ikoner.

Kanye, Justin og Britney
Men det er kanskje en konsekvens av det innledende resonnementet ­— at Madonna i stadig større grad føler behov for å støtte seg på en ny generasjon artister og produsenter (Britney, Justin Timberlake, Pharell, Kanye West, Timbaland) for å henge med i popsvingene, for å føle seg relevant.

Pharell og Kanye West dukker opp i hver sin video innledningsvis, og Britney får totalt dominere på videoskjermen under «Human Nature». Da er vi bare kommet fram til tredje låt, og det paradoksale er at Madonna med denne dramaturgien bare gjør seg selv mer irrelevant.

Mindre gitartøv
Det vil være smålig å slakte turnéstarten i Londons O2 Arena lørdag kveld på denne bakgrunnen. Til det er høydepunktene både mange og verdt å vente på.

Man skal heller ikke glemme at gjennomsnittlige fans av Madonnas hits med større grad av tålmodighet vil kunne utstå det heseblesende revy/show-preget som ofte oppstår. De kan se gjennom fingrene med katalogsvakheter som «Spanish Lesson» eller en altfor lang og totalt unødvendig flamenco/sigøyner/balkan-passasje. Ut med den.

Og de vil antakelig kjøpe den tåpelige «punkhyllesten» med Sex Pistols? «God Save The Queen» og The Knacks «My Sharona» i innledningen av «Dress You Up» som god underholdning heller enn hult stadionfrieri.

Det skal visstnok være mindre gitartøv i årets Madonna-show enn i fjorårets, jeg tør ikke tenke på hvordan det kan ha artet seg. Det var mer enn nok nå.

Strukturproblem
Hadde alt dette vært småtterier, kunne vi alltids feid det under teppet i det skarpe lyset fra en ellers fortreffelig hitparade. Men det er et slags strukturelt problem i settet som gir kvelden en frustrerende berg- og dalbanestemningskurve.

I det øyeblikket dette showet flyttes ut fra sin relativt intime hockeyarenasetting og ut på det paddeflate betonganlegget på Valle Hovin, vil den slags bli enda mer synlig.

Jackson-potpurri
Men i en berg- og dalbane er det naturligvis noen herlige topper, og røft estimert fikk vi i løpet av to timer et sted mellom 30 og 40 minutter med gull.

Michael Jackson-hyllesten som tar avsats i «Holiday» kunne i hendene på de fleste andre blitt en klam affære. I stedet en soleklar toppnotering i første del av settet går kveld, i samme arena som skulle huset Jacksons planlagte comebackkonserter til uka.
Riktignok snøt den oss for en planlagt førpremiere på den nye låta «Celebration», men sånn måtte det sikkert bli.

Med bilde av en purung Michael på videoskjermene, en fullgod imitator blant sine dansere og et velkomponert Jackson-potpurri med «Billie Jean», «Thriller» og «Wanna Be Starting Something» flettet inn og ut av «Holiday», ble det en oppriktig og varm tribute tuftet på deres felles utspring fra samme æra i pophistorien.

Hun nøyer seg heller ikke med det, et «Man In The Mirror»-sitat får blafre over videoskjermene under «Frozen», og folk sendes ut av arenaen til «Don?t Stop ?Til You Get Enough».

Ble det litt mye Jacko? Nei, man må huske på at hans spøkelse hviler tungt over O2-arenaen, og slik sett tunet bare Madonna inn på en slags folkefølelse.

Gjenkjennelig og utfordrende
Ellers «covrer» Madonna seg selv med gjennomgående stort hell og finesse, og det er det som er den store beholdningen denne kvelden: På sitt beste er Madonna både gjenkjennelig og utfordrende samtidig.

 «Vogue» kommer i en vellykket mash-up-versjon hvor «4 Minutes» ramler inn og ut.
Og når «4 Minutes» kommer som seg halvannen time ut i settet, innleder den et imponerende, klubbtungt og remiksliknende sistestrekk som er lysende i all sin kraftfullhet.

Hun haler og drar i en himmelstormende «Like A Prayer», teaser en kjapp «Open Your Heart» før en saliggjørende, elektrisk diskooppvisning på «Frozen» og en brutalt angripende «Ray Of Light» før finalen med en overraskende pent oppgradert «Give It To Me» fra sisteskiva.

Her tar Madonna steget opp og ut og iscenesetter seg selv som det vi fortsatt ønsker at hun skal være: dronningen av pop.

At hun samlet sett gjør det i en drøy halvtime og bruker resten av tiden på å surre rundt, er et tilsvarende trist faktum.