OSHAKATI/ONDANGWA/
WINDHOEK (Dagbladet): Guds rolle i det hele er litt uklar.

For Tuulikki Nekundi (61) ønsker å tro at Gud har en mening med alt.

Men rett foran hennes egne — og Hans? — øyne, har alt hun har bygget opp gjennom et langt liv i pleien og omsorgens tjeneste, råtnet eller blitt skylt vekk.
Over 50 000 har ifølge FN måttet flytte fra hjemmene sine, og minst 90 har mistet livet i den verste flommen på 40 år. Vannet gjør fortsatt store skader i grenseområdet mellom Angola, Zambia og Namibia.

— Har Gud en plan også med dette, er det en dypere forståelse her jeg ikke begriper, sier Nekundi.

Hun er en av ildsjelene som har bygget opp Elcin Rehabilitation Centre i Ondangwa, et par hundre kilometer fra den namibisk-angolske grensa. Senteret har vært et enslig og høyt verdsatt hjelpetiltak, for funksjons- og utviklingshemmede i det øde landskapet.

Heldigvis, sier Nekundi, nærmer hun seg pensjonsalderen. To måneder til, nå.

— Heldigvis, fordi jeg vet ikke hva som skal bli av senteret nå. Jeg orker ikke å tenke på det, sier hun.

— Jeg gråter hver dag.

«Elvenes land»
Det startet i januar.

Området rundt Oshakati kalles på folkemunne for «elvenes land». Men poesien klang ikke like smekkert da helvete ble sluppet løs, noen dager etter at 2009 hadde gitt seg til kjenne.

Voldsomme regnskyll bandt de ellers frittrennende elvene sammen. Vannmassene steg over veier, åkre, beitemarker og markedsplasser. Det råtne, gjørmete vannet banet seg vei inn i bolighus, så vel som skolebygg og butikker. Helikoptre måtte tas i bruk for å hente ut lik der biler ikke kom fram.

Offisielt ligger dødstallene et sted mellom 90 og 100. Men avisa Die Republikein rapporterer at over 2000 flomrammede har fått diagnostisert malaria — og at sykdommen allerede har tatt over 20 liv etter flommen.

Tankens kraft er sterk. Men selv tanken kan ikke frakte mat, rent vann og medisiner alene. I hvert fall ikke dit den trengs mest, frykter danske Marianne Kjærtinge (24).

— Du har de 90 som druknet, men tenk i tillegg på alle de som bor så vanskelig til at de ikke fikk tilgang til mat og medisiner, sier hun.

— Og drikkevann, ikke minst.

Kjærtinge jobber med HIV/AIDS-forebygging i det EU-sponsede prosjektet Yelula, og har selv erfart hvordan livsviktig arbeid har måttet utsettes eller avbrytes på grunn av ekstremværet. Hun har lagt bak seg to av totalt seks måneders praksis, og ankom Oshakati da katastrofen var på sitt sterkeste.

— På vei fra flyplassen hørte vi ambulanser, ambulanser, ambulanser, husker hun.

En motvillig snylter
Rosalinde Ndiili er en sånn som hjelper folk. Også har hun en garasje.

— Hvis ikke vi hjelper til, vi som ikke er så hardt rammet, er det ingen som får noe hjelp, konstaterer hun med et selvfølgelig skuldertrekk.

Da vannet inntok Oshakati, hadde Rosalinde Ndiili en forholdsvis tørr garasje, og Tabita Namwandi plutselig ikke noe sted å bo. Ndiilis 15 kvadrat eller så store leilighet huset plutselig Namwandi, hennes tre barn — på elleve år, sju år og seks måneder — og ytterligere en familie på fire, i to måneder.

— Det var litt trangt, men jeg må jo hjelpe, sier Ndiili igjen.

Vannet sto 20 centimeter over gulvet hjemme hos familien Namwandi. Mannen i huset gikk bort i fjor. Tabita mener hjelpen fra myndighetene og organisasjonene var totalt fraværende.

— Jeg liker ikke å snylte på andre. Det skal ikke være sånn at Rosalinde må ta seg av oss. Vi trenger hjelp, hjelp til å flytte til et mindre utsatt område. Jeg klarer ikke å finansiere dette alene.

Flyvende budsjetter
Skadene på infrastrukturen i Oshakati alene påbeløper seg til minst to milliarder namibiske dollar (i underkant av 1,5 milliarder kroner), anslår kommunalminister Erastus Negonga til avisa The Namibian.

Tiltak har også blitt iverksatt. Røde Kors har satt opp midlertidige leirer for beboere i det øde Caprivi. Kommunalminister Negonga vil spa inn store mengder jord, for slik å heve grunnen i de tett befolkede områdene rundt Oshakati.

— Vi skal unngå at disse menneskene rammes, hvis eller når dette skjer igjen, sier Negonga til The Namibian.

FN har gått inn med om lag 20 millioner kroner i nødhjelp, og den namibiske regjeringen har satt av omkring 70 millioner norske kroner.

Det er om lag en tredjedel av de 200 millionene som settes av til å kjøpe et nytt jetfly til presidenten, og drøyt fire ganger hva som settes av (15 millioner) til nytt kontor til ekspresident Sam Nujoma.

Det er vanskelig å ta seg fram med bil i de flomrammede områdene. Og det er store avstander i Namibia. Likevel ble det oppstyr etter at journalister avdekket hva de tre separate postene under «kjøretøy» i budsjettet egentlig betød.

«Utgiftene kommer fra forskjellige budsjetter», har vært gjennomgangstonen i regjeringens offisielle forsvar av sitt utlegg.

«Hvorfor er flybudsjettet større enn det for akutt nødhjelp til landets egne innbyggere?», har de fått i retur.

Et grunnleggende problem
— Det kan være grunn til å tro at regjeringen tilpasser prioriteringene i gjenoppbyggingsarbeidet til å mele sin egen kake, sier Willem Odendaal ved det private Legal Assistance Center.

I ethvert spill om stemmer må nødvendigvis noen nedprioriteres til fordel for andre.

Odendaal har fulgt redningsarbeidet etter flommen tett. Han møter Dagbladet som det foreløpig eneste offeret for en svært lokal flomtragedie i papirform over et stort skrivebord i Windhoek. Det er kaffeflekker på den skittenhvite skjorta; de to øverste skjorteknappene har falt ut.
 
— Dette er et grunnleggende problem i infrastrukturen, sier Odendaal.

— Fattige tvinges tilbake til de mest utsatte områdene, for de har ikke råd til å bosette seg andre steder. Og da vil de samme familiene rammes av flom år etter år.

Brorparten av de statlige midlene settes inn mot de urbane områdene rundt Oshakati.
Belgiske arkitekter er blitt engasjert for å utrede bygging av nye, mindre utsatte boliger i den folkerike og sentrale Oshana-regionen.

Til glede for den sentralt bosatte Tabita Namwandi. Men hva med de andre?

— Men regjeringspartiet har langt mer politisk kapital å hente i Oshana enn i de mer avsidesliggende områdene. Dette synes, forklarer Odendaal.

Det er større avstander mellom folk, og det kreves større ressurser for å nå ut til de vanskelig tilgjengelige landsbyene. Det er langt mer krevende å nå ut med nødhjelp hit. Men — eventuelt derfor — rammes innbyggerne lett enda hardere av ettervirkningene etter en flom eller annen naturkatastrofe.

Hvor kom fisken fra?
Theofilus har fisket middagsmat.

Dagbladet viderebringer beskjeden til Willem Odendaal. Det er nemlig slikt han er livredd for.

Theofilus har fisket middagsmat — fra det fordervede flomvannet. Det kan sette ham i livsfare.

For ti namibiske dollar poserer den sultne mannen for et norsk avisbilde, men spesielt snakkesalig er han ikke.
Det må større summer til for å kreve etternavn, hva slags fisk han har huket inn eller hvordan den skal tilberedes.

Det får være.

— Flommen rammet ikke meg. Og selv om den brakte mye elendighet med seg, er det blitt lettere å skaffe fisk etter at vannet kom, sier Theofilus. Han snur på hælen, lar middagsmaten kneise arrogant med halefinnen og forsvinner.

— Det var mye fisk i flomvannet. Folk tror den er en gave fra Gud, forteller Marianne Kjærtinge.

Der var Gud igjen.

— Malariaen har eksplodert, kolera og munn- og klovsyke er på fremmarsj. Den sprer seg fra ville bøfler og hjem til gårdene til folk via flomvannet, når villdyr og husdyr beiter sammen, sier Odendaal.

Også i fjor var området rammet av flom. Da tok kolera over 20 liv. At det finnes djevelskap i fisken som svømmer i flomvannet, skal Dagbladet selv få oppleve på kroppen.

Det J-Lo ikke vet
Lukta som møter oss i det vi bryter opp døra og tar Elcin Rehabilitation Centres ansattboliger nærmere i øyesyn, har nemlig minst samtlige egenskaper som kan tillegges ordet råtten.

Vannet har spist seg gjennom gulvet, og gitt veggene en helt annen farge enn den opprinnelig hvite. Jennifer Lopez i plakatform smiler Hollywood-naivt fra den ene veggen.

Hadde hun bare visst.

— Jeg har bare orket å dra hit én gang tidligere siden flommen kom. Og dette huset ble rammet først i hele Ondangwa. Aller først. Og det har ligger her i snart fire måneder.

Tuulikki Nekundi knyter seg.

— Først kom vannet hit, og så tok det huset til pastoren. Hva er det Gud vil, hva vil Han med oss?

Nekundi gråter hver dag.

For foran henne, gjemt under malariabærende mygg, maur og en og annen slange ligger livsverket hennes, bygget opp for hånd i intens varme og sandkornet luft.

Fordi de som trengte hennes hjelp, trengte den så veldig også.

Om å stå ved en korsvei
— Hva skal rullestolbrukere, svaksynte, mentalt tilbakestående og andre handikappede gjøre nå, spør Nekundi retorisk.

Retorisk, fordi hun selv vet svaret så inderlig godt. Den svaksynte kvinnen må støttes av andre for å kunne bevege seg ut av huset.

Det blir ikke så mange turene ut. Men nå brøyter hun seg målbevisst vei gjennom vannmassene.
Lent mot veggen, med de høye gummistøvlene fulle av skittent vann, tar hun en pause.
Blikket surfer på vannet, og stanser på hvite kors som symboltungt stiger opp av det våte.

Symbolikken er som fra en Tim Burton-film. Vannet lar akkurat de hvite korsene komme til syne.

Som om ikke elendigheten var tydelig nok fra før.

— Se på kirkegården. Hvor begraves folk nå? Det er en skam, men folk begraver sine døde der de finner en tom, tørr flekk, sier hun.

— Moren til en venn av meg ble begravet på en gressflekk rett borti her. De hadde ikke noe valg, men å bli gravd ned på et tilfeldig jorde — hva er det for en slags skjebne?

Entusiasme og raseri
Plutselig smeller det.

Skarpe skudd og tåregass.

Vi er utenfor lokalene til den tidligere frigjøringsbevegelsen, nå regjeringspartiet Swapo i Oshakati, på arbeidernes dag 1. mai. Et par dager har gått siden besøket hos Nekundi. Temaet er fortsatt uvisse skjebner.

Om lag 500 ungdommer løper i frykt.

De løper som om bevæpnet politi nettopp skulle ha skutt med automatvåpen mot dem, mens de selv er bevæpnet med planker og sukkerroer.
Men så var det også det som skjedde. Minst ti demonstranter ble skadd.

— Jeg vil ha jobb! Jeg vil gå på skole!

En ung mann med slitne, røde øyne hytter med neven mot kameraet.

Han er født i eksil; ifølge organisasjonen NEKA, i likhet med over 2500 andre namibiske barn. Foreldrene slåss i kampene som endte i Namibias uavhengighet i 1990.

De hadde ingenting. Så kom flommen og vasket vekk det de ikke hadde. Nå sitter de igjen med enda mindre. Gruppa vil slå leir utenfor Swapo-lokalene til deres stemmer blir hørt, skriver den namibiske avisa New Era. Det kan ta lang tid.

For disse politisk umyndige, uglesette ofrene nevner ikke myndighetene med et ord i sine gjennomarbeidede avisuttalelser.

Og mens vi er inne på ønsker som ikke gikk i oppfyllelse:

— Vi ønsker å klarere demonstrasjonene våre med politiet, sa talsmann John Makumbo (23) til New Era i forkant av 1. mai-markeringen.

Tjenestemenn i fullt kommandoutstyr, kruttrøyk og tåregass i lufta og et minst ti ambulanser med skadde og blødende ungdommer. 

Det kan være politiet sa nei til ungdommenes forespørsel.

— Myndighetene skammer seg over dem, sier Willem Odendaal.

Og høyt på prioriteringslista for flomofre står de ikke.

Som mange tusen andre har de heller ingenting nå. Men de hadde ikke noe før heller.

Et enslig brusglass
Gassen har lagt seg. Vi sitter i en stor skinnsofa i et ellers spartansk møblert hus i Ondangwa. Sofaen er en gave for lang og tro tjeneste; litt for hard, men tilstrekkelig ruvende i det spartanske interiørlandskapet.

— Jeg vil ikke stille spørsmålet, sier Tuulikki Nekundi.

Den slitne kvinnen tvinner fingrene i hverandre. Det står Coca-Cola på bordet. Hun byr, men vi må dele på ett enslig drikkeglass. Resten av kjøkkenutstyret står innesperret etter flommen.

— Jeg vil ikke stille spørsmålet, sier Nekundi igjen.

— Men hvordan kan Gud elske meg?