Etter ti års gransking av danske PET (Politiets Efterretningstjeneste) ble det i slutten av juni utgitt en rapport i 16 bind på 4600 sider om PETs virksomhet fra 1945 til 1989. Danske Weekendavisen skriver om noen av funnene.

VI SER HAM FOR OSS, den trøtte kriminalbetjenten i Politiets Efterretningstjeneste som i slutten av 1960-åra fikk den ubarmhjertige oppgaven å utrede hva det nye, trendy partiet ved navn Venstresocialistene var for noe.

Han må ha løftet litt på lua og tørket svetten fra panna før ham med et sukk la matpakken sin i den brune skinnveska og satte igang med å nærstudere de siste numrene av VS-Bulletins teoretiske drøftinger om verdensrevolusjonen og Karl Marx og «kapitalismens enevelde.»

For PET-kommisjonen - som sendte ut 16 tykke bind om Politiets Efterretningstjeneste 24. juni - og for alle andre historieinteresserte har mannen fortjent hver eneste krone av sin antakelig stusselige lønn.

I dag er hans endeløse timer med saks og lupe en kilde til forståelse av en hel epokes politiske tenkning.

70 prosent av alt som har befunnet seg i PETs arkiver har vært åpne kilder - avisutklipp, taler, blad, notater og brosjyrer. Det var PET-betjentenes oppgave å vurdere om grupper eller partier kunne tenkes å bruke vold for å felle den danske statsmakten, eller om de handlet i strid med straffeloven.

Betjentens arbeid kaster i dag dokumentasjon inn i en debatt om venstrefløyens forhold til vold som har versert de siste 15 åra.

Venstresocialistene (VS) brøt ut av Socialistisk Folkeparti (SF) 17. desember 1967. Venstrefløyen i SF så det som et forræderi mot den sosialistiske saken da partiets leder Aksel Larsen søkte samarbeid med et sosialdemokrati som hadde fått Danmark inn i NATO, og som ikke talte arbeiderklassens edle sak. Tidsånden ga VS vind i seilene. Til tross for at partiet bare hadde eksistert i litt over en måned klarte VS å få fire mandater i Folketinget i valget i januar 1968.

Vår mann i PET måtte da opprette et nytt kartotek i kjelleren. Den revolusjonære kamp hadde funnet en ny, militant stemme. Sukk.

OM SF VAR ET PRODUKT av 1950-tallets atomfrykt og fredarbeid, så var VS et barn av 1960-tallets fasjonable flørt med væpnede revolusjonære som Che Guevara på Cuba, formann Mao i Kina og Ho Chi Minh i Vietnam.

Det var ikke minst USAs blodige krig i Vietnam som ga en utålmodig og velkledd ungdomsbevegelse anledning til å peke på hvor råtten hele den vestlige verden var.

SFerne virket bedagelige og småborgerlige i sammenligning med de unge, ville. SF var pasifistisk, VS aktivistisk. SF var disiplinert og toppstyrt, VS antiautoritært og kollektivt. SF ville avruste, VS oppruste.

Det siste skulle bli avgjørende.

I alle år var var spørsmålet om hvilken sosialisme som skulle innføres sentralt i VS, og et spørsmål som splittet partiet. På den ene siden sto de såkalte leninistene, på den andre offentlige figurer som Preben Wilhjelm, som ville innføre sosialisme med fredelige og demokratiske midler.

Men han og hans likesinnede var tilsynelatende i mindretall helt fram til 1985, da de krigerske typene i partiet forsvant og man endelig kunne ta utvetydig avstand fra mindretallskupp og undertrykkelse av annerledestenkende uten alle mulige fotnoter og teoretiske forbehold.

Men så var det også over. To år senere mistet VS sine mandater i Folketinget og i 1989 ble partiet sugd opp av forskjellige andre vrakrester fra den ytterste venstrefløy som dannet Enhedslisten.

REGIN SCHMIDT er historikeren i kommisjonen som PETs arkiv om Venstresocialistene er overdratt til. Han mener at det i de første, mange årene var en utbredt oppfatning blant medlemmene og i ledelsen at man ikke på forhånd ville «avvise bruk av vold i en revolusjonær situasjon.»

Den noe uklare støtten til en militant maktovertakelse får et mer direkte uttrykk opp gjennom 1970-tallet.

På partikongressen i 1971 ble det vedtatt et partiforslag hvor det ble erklært at det ikke kunne bli snakk om en fredelig revolusjon når det gjaldt å knuse det borgerlige statsapparatet og innføre sosialismen.

Seks år senere - inspirert av kuppet mot Salvador Allendes sosialistiske regjering i Chile - het det fra VS forretningsutvalg at borgerskapet aldri frivillig vil avstå fra makta:

- Kun en bevæpnet arbeiderklasse og etableringen av proletariatets diktatur er i stand til å forhindre en borgerlig kontrarevolusjon (...) den borgerlige stat skal knuses - ikke overtas.

I 1980 vedtar VS et reformprogram hvor partiet erkjenner at arbeiderklassen ikke kan reformere seg til sosialismen.

- Det krever en revolusjonær omveltning og væpnet opprør.

Her har vår PET-mann foretatt et par understrekninger, tent opp pipa og rådgitt sin øverstkommanderende.

HAN OG REGIN SCHMIDT har også funnet det illustrerende å se på hvilke land eller bevegelser et parti som VS støttet. Som det sammensuriet av maoister, trotskister, leninister, syndikalister, anarkister, flippere og blomsterbarn VS var, ble «ekstraparlamentariske aksjoner» tillagt en spesiell betydning.

Særlig inspirert var partiet av de såkalte «slumstormerne» som 80-åras husokkupanter er en direkte utløper av, og lever videre som dagens fortsatt aktive «autonome.»

Og gjennom 80-åra var VS og ikke minst partiets medlemmer i Københavns bystyre faste støttespillere for husokkupantene - eller «BZ-brigaden», som bevegelsen ble hetende.

I 1982 sa Københavns byråd for byplanlegging  - VS'eren Villo Sigurdsson - under en tale på Rådhusplassen, at han i 1981 «hadde lokket de unge til å besette brødfabrikken på Nørrebro og at han ville gjøre det igjen.»

I 1987 skal han ifølge PETs arkiver ha uttalt til pressen:

- Neste gang skal man (BZ'erne) trappe opp voldsapparatet så mye at Weide og Eefsen skiter i buksene. Det er et språk de forstår. Så får BZ'erne sin vilje.

Vår mann i PETs kjeller har vel nok en gang satt en NB i margen - Poul Eefsen var tross alt Københavns politidirektør, og «Weide» Københavns overborgermester, Egon Weidekamp, hvis kontor husokkupantene i 1985 hadde trengt seg inn i og herjet, mens de holdt overborgermesteren som gissel i en time. Villo Sigurdsson la imidlertid til at det helst ikke skulle utarte til vold, men at presset skulle opprettholdes. Slik sier man to ting på en gang.

PET HADDE OGSÅ EN LEDENDE VS'er som jobbet på rådhuset i København under mistanke for å utlevere opplysninger om hvilke hus i København som sto tomme og kunne okkuperes. Det blir ikke avslørt hvem i kommisjonens beretning, men det er muligens snakk om Lars Hutters, som var en kjent aktivist som talte okkupantenes sak og som var VS-medlem i bystyret.

Når det gjaldt voldelige begevelser tok VS større sjanser i utlandet enn i Danmark.

VS definerte seg som et såkalt «antiimperialistisk parti».

Det betydde at man hadde som mål å bekjempe USA. Til dette formålet knyttet VS kontakter med revolusjonære grupper i Midt-Østen og Vest-Europa.

I USA SÅ MAN EN ALLIERT i The Black Panther Party - den militante, svarte bevegelsen som opppfordret svarte til å gå med våpen og som demonstrerte i gatene med slagord som «The Revolituon has co-ome, it's time to pick up the gu-un. Off the pigs!». De svarte panterne sendte ofte delegater til VS-kongresser, akkurat som VS dro på besøk hos bevegelsen i USA.

VS støttet også Nord-Korea med den begrunnelsen at det var et uavhengig, sosialistisk land som var truet av amerikansk imperialisme. I 1976 sendte VS' folketingsgruppe og forretningsutvalg ut en uttalelse hvor de uttrykte sin «beundring» over utviklingen i isolerte land: «Kampen mot imperialismen og for sosialismen er vår felles kamp,» het det.

En hjertesak for partiet var også de tyske myndighetenes behandling av såkalte «politiske fanger» - medlemmene av Rote Armee Fraktion (RAF) som var fengslet i Tyskland, og som hadde flere mord, gisseltakninger og bombeattentat på samvittigheten.

VS så her en «økende fascisering» - ikke av venstrefløyen, naturligvis, men av den tyske staten. Partiet mente at imperialismen var på vei direkte mot Danmark.

VS' forhold til RAF er symptomatisk for partiets dobbelthet når det gjaldt politisk vold. Man tok avstand fra den individuelle terroren, men ikke av prinsipielle grunner.

Som Regin Schmidt skriver:

- VS' kritikk var mer et uttrykk for taktiske overveielser - terroren gavnet makthaverne - enn en egentlig prinsipiell og moralsk fordømmelse av terroren. En slik fordømmelse ville i VS'ernes øyne vært uttrykk for en borgerlig-moralsk holdning.

«POLITISKE FANGER» var i det hele tatt sentralt for VS, og britenes behandling av terrorsiktede medlemmer fra Irish Republican Army (IRA) ble man indignert over. I 1987 klarte Gerry Adams, lederen av IRAs politiske fløy Sinn Fein, å riste av seg vår PET-mann under et besøk i Danmark. Gerry Adams var kommet til landet for å besøke VS.

Når partiets ledelse ble spurt om hvorfor de pleide omgang med en terrorbevegelse som sprengte bygninger i England svarte de at VS støttet alle frigjøringsbevegelser i den internasjonale klassekampen.

Og for øvrig gjaldt kontakten det lovlige partiet Sinn Fein - og ikke den ulovlige irske undergrunnshæren IRA. Slik kunne man støtte saken uten å støtte metodene.

PFLP fant også nåde for VS' sosialistiske blikk. Gjennom Den folkelige palestinske frihetsfront, som var blitt verdensberømt gjennom flykapringer og bombeattentater, kunne VS avsløre «sionismens sanne natur» og påpeke at jødene ikke hadde rett til nasjonal selvbestemmelse. PFLPs metoder ble kalt «militære aksjoner» og Anne Grete Holmsgaard, som i dag er folketingsmedlem for SF, var i 1980 på tur i Libanon hvor hun på VS' vegne inngikk en samarbeidsavtale med den marxistiske bevegelsen.

Sammen erklarte de at de palestinske og jødiske spørsmålene bare kunne løses gjennom «en fullstendig ødeleggelse av den sionistiske enhet». Avtalen tordnet mot USA, roste Sovjet og fordømte fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

HER HAR VÅR MANN I PET nok for en gangs skyld følt anledning til å søke i virkeligheten.

For historikeren i kommisjonen kan konstatere at han har tatt alle former for overvåkning i bruk; det finnes angivelig et PET-fotografi av VS-medlemmer på Kastrup Lufthavn i 1979 på vei til Beirut. Men han har ikke funnet bevis for at støtten til PFLP var annet enn politisk og humanitær. PET har konkludert med at ingen VS'ere har deltatt i PFLPs eller andre bevegelsers terrorhandlinger.

Men det har kommet betjenten for øre at VS i 1979 tilsynelatende har mottatt 10 000 kroner av den libyske ambassaden til å dekke utgifter i forbindelse med en Palestina-uke.

Beløpet skulle angivelig vært betalt kontant. Det ville ifølge to ikke-navngitte VS'ere som mottok pengene være «politisk farlig» hvis det skulle komme fram at Gaddafi var sponsoren.

VAR VS'ERNE SELV «POLITISK FARLIGE» i de litt over 20 åra de hadde en stemme i dansk politikk?

Muligens ifølge egen selvforståelse, men ikke ifølge PET-betjenten og heller ikke ifølge vår historiker i PET-kommisjonen, Regin Schmidt. Sistnevnte konkluderer med at den revolusjonære retorikken ble mest med snakket.

Historikeren er imidlertid ondskapsfull nok til å sitere det synet på den ytterste, danske venstrefløy som den østtyske spionen Jörg Meyer deler med PET under sin fengsling i Danmark i 1979.

Man kan forestille seg det syrlige smilet som brer seg i PET-betjentens ansikt når Jörg Meyer spesifikt henviser til VS'ere som etter hans oppfatning «ikke utgjør en reell fare for det bestående, danske samfunnet.»

De var, mente spionen, nesten alle sammen latterlige fantaster.


Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.