FRYKTEN FOR Å BLI BEGRAVD LEVENDE er nok ikke så sterk for de fleste av oss som lever i 2009.

Legevitenskapen har sørget for at vi i mange år har kunnet fastslå med sikkerhet at en person er død.

Men så seint som på 1800-tallet var mange redde for å bli gravlagt mens de fremdeles levde.

Det svenske bladet Allt om historia kan i den ferske utgaven fortelle at både forfatteren H.C. Andersen og oppfinneren Alfred Nobel fryktet en for tidlig begravelse.

DEN DANSKE EVENTYRFORFATTEREN H.C. Andersen skal ha sett på risikoen for å bli skinndød og begravd levende.

Det fortelles at han hver kveld la en lapp på nattbordet der det sto «Jeg er ikke død, jeg er bare skinndød!» - som en opplysning til den som eventuelt måtte finne ham livløs i senga.

Opphavsmannen til Nobel-prisen fryktet også å havne i jorda mens han fremdeles levde.

I det samme testamentet som fastslo at pengene hans skulle gå til opprettelsen av en prisutdeling, ba Alfred Nobel legen som skulle erklære ham død om å skjære over pulsårene for å være helt sikker på at han var død før han gikk i grava.

Det samme ønsket ytret komponisten Frédéric Chopin i sitt avskjedsbrev.

OG DEN SAMME FRYKTEN herjet mange vanlige mennesker på 1800-tallet.

Det vitner livlige skildringer om «levende døde» og flere snurrige patentsøknader om.

Allerede på 1700-tallet dukket ideen om sikkerhetskistene opp. Disse skulle sikre at dersom noen ble begravd levende, ville de stakkars ofrene kunne slå alarm og komme seg ut.

En tysk prest foreslo i 1798 at alle kister skulle kobles til kirkeklokkene. Ved den minste bevegelse i kista, begynte klokkene å slå. Ulempen var at det måtte dras et utall tau mellom de ulike gravplassene og kirka.

Dr. Adolf Gutsmuth kom med en bedre løsning i 1822. Hans kiste hadde et rør som stakk opp til overflaten.

Våknet man til live i kista, kunne man rope etter hjelp og få heist ned mat og øl mens man ventet på å bli evakuert.

RØR-IDEEN GIKK IGJEN I de fleste forslagene til sikkerhetskister som fulgte, men noen prototyper var mer påkostede enn andre.

Det ble utviklet kister med både alarminnretninger, belysning, mat og drikke - til og med et enkelt toalett i visse modeller.

Amerikaneren Franz Vester søkte i 1868 patent på ei kiste som inneholdt både luftrør, stige og alarmbjelle.

I 1897 ble det presentert ei kiste i Frankrike som hadde både bjeller, flagg og lamper i enden av røret, slik at ulykkesfuglen i kista kunne være sikker på at noen fikk med seg nødsignalene.

Den siste kjente sikkerhetskista som er lansert, ble skapt av den 87 år gamle franskmannen Angel Hays.

I 2004 kunne han presentere en velutstyrt kiste med en rekke fasiliteter for levende begravde:

Alarmsystem med høy lyd og rekkevidde på 500 meter, ventilasjon, mat, vann og en velutstyrt minibar med rikelige mengder av hans favorittdrikk ouzo.


Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.