WASHINGTON: - Ingen vet hvorfor James Smithson gjorde det. Etterlot hele sin store formue til å spre kunnskap blant det amerikanske folket. Mannen som døde i 1829 var ikke bare engelsk, men en engelskmann som aldri hadde satt bena sine i den nye verden og så vidt vi vet ikke hatt forbindelse med en eneste amerikaner.

Allikevel ble arven hans forandret til det som i dag er verdens største museum, The Smithsonian Institution. Et musealt imperium som omfatter 20 museer som dekker alt fra det naturhistoriske, via asiatisk og afrikansk kunst til industri og design samt stort sett alle aspekter av amerikansk historie. Deriblant ni forskningsstasjoner, en håndfull biblioteker samt en nasjonal zoologisk hage komplett med to høyprofilerte pandabjørner donert til amerikanerne av den kinesiske regjeringen.

- Smithsonian har to søyler. I den ene er kjernen å fremstille den amerikanske fortellingen og skape en forankring for amerikansk identitet. Det er ikke tilfeldig at noen av de mest omtalte og etterspurte gjenstandene finnes i National Museum of American History. Slikt som the ruby slippers båret av Judy Garland i The Wizard of Oz, Teddy Roosevelts stokk og Amelia Earharts originale flymaskin.

PROGRAMERKLÆRINGEN KOMMER FRA Linda St. Thomas som er sjef for medieavdelingen. Hun stiller seg til rådighet fordi sjefen for det hele, G. Wayne Clough, er «absolutt utilgjengelig». Utilgjengeligheten kan ha noe å gjøre med at Clough, som tiltrådte i fjor, har det travelt med å gjenreise insitutsjonens ry etter noen år med skandaler om misbruk av midler og beskyldninger om institusjonell navlebeskuing.

- Det ønsker jeg ikke å kommentere, sier St. Thomas og forklarer i stedet institusjonens andre søyle:

- De fleste amerikanere aner det ikke, men vi har en omfattende global innsats særlig på det naturvitenskapelige området. For eksempel  ranchen for truede dyrearter som vi driver i Kenya og det store samarbeidet vi har vedrørende bevaring av pandaen i Kina. Hele denne forskningsmessige delen ligger i direkte forlengelse av Smithsons opprinnelige ambisjon.

DEN GAMLE, som egentlig var døpt James Louis Macie, og født utenfor ekteskap av den velhavende enken Elizabeth Hungerford Keate Macie, var nemlig selv forsker og naturvitenskapsmann.

Oxford-utdannet i datidens mest populære felt - kjemi - publiserte han innenfor så ulike fagområder som mineralanalyse og kaffebrygging og oppnådde å bli opptatt i Royal Society som det yngste medlemmet. Hans største pasjon var likevel å måle seg med datidens førende vitenskapspersonligheter. Med det som formål bosatte han seg tidlig i Europa, hvor han ble kjent med notabiliteter som Alexander von Humboldt, Georges Cuvier, Jacob Berzelius og H.C. Ørsted.

Da moren døde arvet sønnen formuen hennes og tok navnet Smithson etter faren Hugh Smithson, den første hertugen av Northumberland. Senere arvet han broren sin også, og siden han selv var barnløs var planen å etterlate alt sammen til brorens sønn, Henry James Dickson. Smithson tilføyde imidlertid en siste og gåtefull klausul i testamentet i tilfelle nevøen skulle dø uten arvinger.

- I så fall etterlater jeg hele min eiendom til De forente stater slik at man i Washington kan grunnlegge, under navnet The Smithsonian Institution, et etablissement til å øke og spre viten mellom mennesker.

OG SLIK SKJEDDE DET. Smithson døde som 64-åring i Genova og seks år senere gikk nevøen hans bort i Pisa, uten barn.

Nå sto den amerikanske Kongressen med en halv million dollar - et svært stort beløp den gangen - og skulle finne ut hvordan giverens litt kryptiske formulering skulle tolkes.

I åtte år debatterte man frem og tilbake hvorvidt man skulle etablere et universitet, et naturvitenskapelig forskningslaboratorium, et bibliotek eller et museum. Til slutt underskrev president James Polk en lov som etablerte Smithsonian som et fond ledet av en sekretær og et styre. Man bygget den festningsaktige, røde sandstensbygningen som går under navnet The Castle, og som i dag huser administrasjon og informasjon.

- Starten var en naturvitenskapelig samling som senere dannet grunnsteinen i Museum of Natural History. Opp gjennom tidene er andre samlinger kommet til gjennom donasjoner, og de forskjellige museene er blitt etablert etter beslutning fra Kongressen, sier St. Thomas.

DE FLESTE AV DEM ligger i dag spredt som vannhull i den kulturelle oasen omkring Capitol Hill og The Mall. Det er gratis inngang til de imponerende bygningene som for det meste er klassisk i plettfri sandstein, blankpolert marmor og edle treslag.

Som National Gallery of Art, som selv på en godt besøkt lørdag virker romslig.

I den kolossale rotunden har man plassert det vakre Beffi triptykon, som er utlånt av den italienske regjeringen som takk for amerikanernes hjelp etter jordskjelvet i Abruzzo i april. Men under de femten meter høye søylene ligner den gyldne 1400-talls-Madonnaen og hennes barn nesten en plakat hengt opp i et hjørne.

Til gjengjeld har sidegalleriene all den intimiteten man kan ønske seg. Giotto og de andre florentinerne tar seg godt ut på svakt lyserød bakgrunn, og de to rom dedikert til den store Rembrandt-samlingen har mørke eikepanel fra gulv til loft. Det er nesten dagligstuestemning.

Går man nært for å studere penselstrøk og lasur i det hjerteskjærende selvportrettet fra 1659 smiler vakten oppmuntrende fra sitt hjørne: «Fantastisk, er det ikke?»

HELT SIKKERT. Og vandrer man herfra og litt inn i byen til G-street finner man Portrait Gallery som blant annet huser en fantastisk samling av amerikanske presidentportretter. Fra det ikoniske uferdige bildet av den litt stive George Washington til en fotorealistisk skildring av en avslappet og smilende George W. Bush i cowboyskjorte.

Elaine de Koonings høye, smale bilde av JFK stikker med sine sterke farger og ekspressive penselføring ut av den noble mengden av brunt i brunt. En vakker kontrast er det lille portrettet av Nixon som henger rett overfor Kennedy. Det er laget av Norman Rockwell og gir oss Tricky Dick som en hyggelig illustrasjon fra Familiejournalen.

Mellom de to politiske og kunstneriske poler har karikaturtegneren Pat Oliphant fått lov å boltre seg i skulptur. Det står en fantastisk Giacometti-lignende skildring av Bush den eldre i ferd med å kaste hestesko, og det er en liten, rørende figur av Nixon utkledd som Napoleon til hest og med et uttrykk som om Waterloo var avgjort. I am not a crook høres passende nok fra flatskjermen i hjørnet hvor de mest kjente presidentalene surrer og går.

- DET ER MANGE perler blant museene, men jeg synes at juvelen i Smithsonians krone er National Museum of Natural History, sier Hans-Dieter Sues. Som i parentes bemerket er sjefkurator på stedet.

- Vi er det største museet, vi har flest besøkende og vi huser 90 prosent av samtlige gjenstander i institusjonens besittelse.

Det betyr 126 millioner av Smithsonians i alt 137 millioner katalogiserte objekter. Man har verdens største fossilsamling og magasiner som bugner av eksemplarer av alle mulige dyrearter fra ormer, insekter, krepsdyr og oppover i utviklingshierarkiet.

- Vår rolle og ambisjon er klar, sier Sues.

- Vi skal være den ledende institusjonen for forskning og formidling av naturlig og kulturell diversitet. Vi skal ikke lefle med populære blockbusterutstillinger for offentligheten, men utdanne og opplyse. Faktisk tar vi Smithsons pålegg om å spre viten blant folk svært alvorlig.

Så alvorlig at man spør ut folk og finner ut av hva de vet og ikke vet, og bruker undersøkelser som utgangspunkt for nye utstillinger og undervisningsmateriale.

- Det gjelder for den nye Sant Ocean Hall, sier Sues.

- Den er blitt til fordi den amerikanske offentlighet har en «pinlig dårlig kunnskap om havets avgjørende betydning for livet og forholdene på kloden.»

Svaret var å etablere en utstilling som forsøker å komme hele veien rundt. Hav på alle måter og fortalt med alle medier. På loftet svever en retthval i all sin storhet, i et gulvmonter er en kjempeblekksprut utstilt i sin fulle lengde på godt og vel 10 meter, og i et avansert akvarium kan man følge prinsippene i et komplisert, tropisk økosystem med alle dets forskjellige eksistenser.

- Virkelige gjenstander brakt inn etter klassisk museumsskikk, ikke sant?

LITT OVERRASKENDE legger man vekt på en tverrfaglighet, som utover de strengt naturvitenskapelige aspekter også drar inn historie og antropologi.

Elegant flettet inn mellom alt det biologiske flyter fortellinger om menneskenes forhold til havet gjennom tidene. Hvalfangst fra amerikanske indianere og frem til i dag, for eksempel. Og vakre, gamle hvaltalismaner og historier om «havets mor» og andre mytologiske skikkelser blander seg helt naturlig med animasjoner av hvalenes evolusjonære utvikling fra firbente landdyr til havgående svømmere.

- Legg vennligst merke til én ting. Samtlige utstillinger skal vise hvordan feltet ser ut gjennom forskernes øyne, så det er også snakk om en introduksjon av vitenskapelig tankegang og metode, sier Sues.

Han har rett. I hallens store kino er det dokumentarfilm hvor forskerne utfolder seg og ikke snakker ned til publikum, men snarere som om vi alle var kolleger med samme brennende interesse. Og midt i den tilstøtende hallen med fossiler og dinosaurskjeletter finner man et laboratorium i fullt arbeid. I et glassbur dekket av støv, omgitt av verktøy og ikledt hørselsvern, sitter tre dypt konsentrerte konservatorer med hver sine fossiler.

- Hei. Jeg jobber med å frigjøre en kamelkjeve fra oligocen-perioden for 25 - 30 millioner år siden, står det på et skilt foran en av dem.

Hos en annen kan man via en stor tv-skjerm følge pirkarbeidet med å sortere mikrofossiler under mikroskop, og alle tre trekker en liten kø av tilskuere med runde øyne og åpen munn.

- Å, forskning er så deilig, levende, ikke sant, sier Sues.

Det er den også innenfor veggene hvor publikum ikke får komme inn. Her er de gamle samlingene blitt til nytt arbeid i en tid som er besatt av mulighetene for genetiske studier. En hel gjeng ormeksperter sitter og gransker de knapt seks millioner konserverte ormene for å kartlegge genetiske forskjeller både over tid og geografi. Forskerne fra hele verden kommer til Washington for å sette igang lignende prosjekter med andre arter. Kassevis av eksemplarer blir sendt rundt i verden, og museet er selv primus motor i et par globale prosjekter om biodiversitet som omdreiningspunkt.

- Å ja! I DNA-strekkode-prosjektet arbeider vi sammen med internasjonale partnere for at samtlige dyrearter raskt og enkelt skal kunne identifiseres via en liten DNA-sekvens når som helst og hvor som helst. Om ti år vil du forhåpentlig kunne teste din sushi og konstatere om det er en truet fisk på tallerkenen din. Og i Encyclopedia of Life handler det om å etablere en nettside for hver eneste, kjente dyreart, hvilket først og fremst er et gigantisk digitaliseringsarbeid.

I DET HELE TATT ER Smithsonians fremtid digital. Sekretær Clough har en ambisjon om at institusjonen også skal nå dem som ikke har mulighet til å slentre innom museene i Washington.

- Det unike ved Smithsonian er at vi har alle disse tingene, har han sagt til Washington Post, og det er nå en plan om å få lagt alle tingene på nett. Om det så er hver eneste lille orm eller bille skal den kunne hentes fram og studeres av enhver skolejente i Milwaukee.

- Selv om det å sitte foran en datamaskin i Milwaukee aldri noensinne kan erstatte det å stå overfor tingene i virkeligheten, er vi nødt til å tenke på hvordan vi skal nå de generasjonene som er vant til å motta alle deres inntrykk via håndholdte elektroniske apparater, sier Linda St. Thomas.

Hvordan man skal løse oppgaven debatteres intenst. I januar innkalte Clough 31 hippe spesialister i nye medier til seminar, «Smithsonian 2.0», som skulle komme opp med ideer til hvordan institusjonen tilpasser seg. Og de la ikke fingrene imellom. For eksempel fniste de av kuratorne som stolt fortalte at de allerede hadde lagt 1300 håndplukkede bilder ut på Flickr. Totalt har Smithsonian en samling på 13 millioner bilder.

- De beste kuratorne til alle gjenstandene deres er ikke folk som jobber her, det er folk dere slett ikke kjenner, sa sjefredaktøren for Wired Chris Anderson til forsamlingen. Han mener at den profesjonelle kuratorens rolle er mer eller mindre utspilt, og at man i fremtiden selv legger ut bildene sine og råinformasjonen, og lar brukerne kuratere hverandre. Som vi kjenner det fra Wikipedia.

- Ach, utbryter Hans-Dieter Sues.

- Disse internettgründerne vet jo absolutt ikke noe om museumsdrift. Nei, kuratorens rolle blir snarere større i den digitale fremtiden de fabler om. Det skyldes at det ikke bare handler om å lesse informasjon ut, men å fortelle historier. Hvis det er noe vi profesjonelle kan, og som vi elsker å gjøre, så er det nettopp å fortelle gode historier.


Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.