• Les også: - Om natta kommer kloakklukta smygende

ANTALLET FANGER I SØR-AMERIKA har økt kraftig de siste årene.

I overfylte celler lever småtyver, gjengmedlemmer og fanger dømt for grove forbrytelser side ved side. De aller fleste landene overlater fangene til skjebnen.

I stedet står et «jerngrep» om kriminaliteten og økte straffer på den politiske dagsorden. Flest mulig skal i fengsel, uten hensyn til fangeomsorgen, mener flere kritikere.

- I DETTE FENGSELET ER DET vaktene som bestemmer. Det syns jeg er bra. Mange her inne er ikke enige med meg, og liker ikke at fangevokterne kontrollerer alt. Men herregud, som det skulle sett ut hvis fangene styrte showet her, utbryter fangen Gustavo i Devoto-fengselet i Buenos Aires i Argentina.

Gustavo er blind på ett øye, har kort, grånende hår og en mørk tobakksrøst.

- Dette er min eneste last, sier han og ser på sigaretten mellom fingrene.

Gustavo har tre barn i tenårene og en fem år gammel datter med sin nåværende kone. Han ser ut som han er rundt 50, men er bare 36.

DE SISTE FIRE MÅNEDENE har Gustavo sittet her på Devoto. Det er hans andre periode bak murene.

For åtte år siden ble han dømt til fengsel for væpnet ran og satt på anstaltene Olmos og Mercedes, langt fra Buenos Aires. Forskjellen er enorm, syns Gustavo.

- Olmos og Mercedes er ingenmannsland. Hver dag var det tre-fire voldtekter og hver uke tre-fire mord. Derfor syns jeg det er bedre å sitte her. Når det blir bråk kommer vaktene og stopper det med en gang.

Men kompisen, 32 år gamle Gerardo, er ikke like fornøyd med fengselet. Da han kom hit for fem år siden, satt han på en av de tøffere avdelingene.

- Det er sant at vi fanger ikke alltid oppfører oss bra, men vaktene er brutale. Når det blir bråk kan de brekke en arm eller slå ut en tann på noen for å «roe oss ned». Jeg så til og med unge karer dø fordi vaktene ikke brydde seg om å ta hånd om dem etter at de hadde blitt stukket ned av andre fanger, sier Gerardo som har en dom på tjuefem år.

I dag sitter Gerardo på en avdeling for fanger som har oppført seg godt. Der er det betydelig roligere.

RUNDT OM I SØR-AMERIKA finnes det utallige eksempler på fengsler som fungerer dårlig, ofte styres de delvis av fangene selv.

I Bolivia selges og leies det ut rom inne i de store fengslene. I San Pedro-fengselet i hovedstaden La Paz lever over hundre barn sammen med sine foreldre. Konsekvensen er at barn har blitt utsatt for seksuelle overgrep og til og med drept (PDF, side 22) av fedrenes medfanger.

I kvinnefengselet San Sebastián i Cochabamba, der tre norske kvinner sitter fengslet anklaget for kokainsmugling, er det nesten like mange barn som fanger.

Mafiamedlemmer i meksikanske fengsler bestikker vaktene for å kunne smugle inn mobiltelefoner. Over telefonlinjene planlegger og gjennomfører de kidnappinger ved hjelp av kumpaner utenfor murene.

I Argentina har et hundretall fanger og flere vakter dødd i branner og blodige fangeopprør de siste årene.

STADIG FLERE DØMMES til fengsel i Sør-Amerika.

På femten år har antallet fanger blitt doblet i Colombia, tredoblet i Argentina og nesten firedoblet i Brasil - som er det landet på kontinentet med aller flest fanger, omkring 420 000.

Men økningen svarer verken til økt kriminalitet eller større befolkning. I stedet ligger politisk press og et tøffere samfunnsklima bak.

Søramerikanske byboere blir stadig mer redde for å bli utsatt for kriminalitet. Det skjer ikke bare i middel- og overklasseområder, men også i fattige bydeler der innbyggerne må leve side om side med ungdomsgjenger og kriminelle ligaer.

Den utbredte uroen har i land etter land gjort valgløfter om hardere kamp mot kriminelle til en politisk suksessoppskrift.

Et godt eksempel er El Salvador i Sentral-Amerika. I 2004 vant Antonia Saca presidentvalget med parolen «Mano dura contra las maras» - jernhånd mot ungdomsgjengene.

Politiet fikk nye fullmakter, og deler av rettssystemet ble satt ut av spill. Blant annet kan politiet pågripe unge menn bare på mistanke om at de er gjengmedlemmer.

IFØLGE SPØRREUNDERSØKELSER mener ni av ti salvadoranere at ungdomsgjengene er et av de mest alvorlige problemene i landet.

Gjengene er tungt bevæpnede, samarbeider med narkobaroner og presser lokale kjøpmenn for penger. Derfor hadde «Mano dura» sterk støtte blant folket, iallfall i begynnelsen. Men regjeringens offensiv var mislykket, hevder den salvadoranske fengselspresten Samuel Novoa.

- «Mano dura»-politikken handler bare om å sette folk i fengsel. Den bekjemper ikke de sosiale problemene som får unge menn til å begynne i gjengene. Derfor har ikke volden i El Salvador sunket, og folk sluttet å tro på regjeringens politikk.

For noen måneder siden mistet Antonio Sacas parti makten i El Salvador, og «Mano dura»-taktikken ble skrinlagt av den nye regjeringen.

DET ER IKKE BARE politiske avgjørelser som gjør at stadig flere havner bak gitter. Også rettsapparatet blir smittet av samfunnets krav om hardere skyts, hevder advokaten Rodrigo Borda i menneskerettighets-organisasjonen CELS i Buenos Aires.

- Dommerne dømmer småkjeltringer til fengsel i stedet for til andre typer straff for å slippe å bli anklaget for å være «tyvenes venn», sier Borda.

Den raske tilstrømmingen av fanger har forverret situasjonen i søramerikanske fengsler. Samuel Novoa mener det største problemet i El Salvadors fengselsvesen er «total overbelastning».

- 60 prosent av fangene har ikke engang en egen seng å sove i!

I Argentina prøver myndighetene å feie overbelastningen under teppet ved å «trikse» fram nye sengeplasser på samme flate, forteller Rodrigo Borda.

- Fengselsledelsene bygger nye avdelinger med kollektive celler for opptil femti personer, helt i strid mot internasjonal standard. De plasserer senger i områder som egentlig skal brukes til andre aktiviteter, og bytter ut gamle enkeltsenger med køyesenger. På grunn av overbelastningen har man til og med begynt å huse fanger på politistasjonene. Men der er det enda mindre plass, og iblant må fangene sove på skift. Hvis alle la seg ned samtidig, ville de ganske enkelt ikke få plass. Samtidig hevder myndighetene at fengslene ikke er overbelastede. Det er lattervekkende!

RODRIGO BORDA HEVDER at fattige oftere dømmes til fengsel enn andre i nesten hele verden. Men diskrimineringen er verre i underutviklede land, mener han.

I land med enorm sosial urettferdighet er skjevfordelingen mye hardere. Korrupte politikere og bedriftsledere havner sjelden i fengsel. Anstaltene er til for tyver og småkjeltringer fra underklassen.

De overfylte fengslene er vanskelige å kontrollere. Vaktene går helst ikke inn på avdelingene. Og når de gjør de, bruker de ofte unødig vold mot de internerte.

På innsiden gjelder jungelens lov. «Sterke» fanger tjener penger på å forsyne andre med narkotika eller gjennom helt enkelt å rane «svakere» fanger. Lovløsheten innenfor murene understøttes av at ulike typer forbrytere blandes hulter til bulter - småtyver, mafiamedlemmer og mordere.

Forholdene kommer av at søramerikanske regjeringer ikke satser på kriminalomsorg, sier Rodrigo Borda.

- I grunnlovene står det at de som blir dømt skal få hjelp til å tilpasse seg samfunnet igjen. Men det finnes ingen kriminalomsorg verdt navnet, verken i Argentina eller noe annet land på kontinentet. Fengselsstraffens eneste funksjon er å skille forbryterne fra resten av samfunnet.

EN ANNEN MÅTE Å SKILLE kriminelle fra andre medborgere er å legge fengsler langt utenfor byene.

Da Devoto ble innviet på 1920-tallet lå det i utkanten av Buenos Aires. Siden har byen vokst, og nå ligger Devoto midt i et boligområde. Det er det eneste gjenværende fengselet innenfor bymurene, alle andre har blitt stengt.

Naboene er leie av å høre vulgære tilrop og allmenn ståhei fra innenfor murene. Dessuten holder fengselets blotte eksistens prisene på leilighetene nede.

I flere år har beboerne krevd at Devoto skal flyttes, og nå har politikerne lovet at det skal rives om noen år. Men å sende fangene til fengsler på landsbygda har mange negative følger, sier Nair Repollo som jobber som lærer i Devoto-fengselet.

- Fanger som plasseres i fengsler langt fra hjembyen mister lett kontakten med sin familie. Da blir det enda vanskeligere for dem å vende tilbake til samfunnet etter å ha sonet straffen.

Et annet hinder for en gjentilpasning til et liv i frihet er at rettsvesenets kvern maler langsomt.

I Colombia venter 35 prosent av fangene på å få saken sin opp. I Argentina og Venezuela er over halvparten av fangene i samme situasjon, og i Peru er tallet hele 68 prosent.

I San Sebastián-fengselet i Bolivia, der de tre norske jentene sitter fengslet mens de venter på å få behandlet saken sin, har to av tre fanger ennå ikke fått noen endelig dom.

Å ikke vite hvor lenge de kommer til å sitte inne, gjør det vanskelig for de innsatte å planlegge sin framtid. Flertallet av dem som til slutt blir frikjent, får ingen erstatning for tiden i fengsel.

DET CHILENSKE FENGSELET Colina er et lite lysglimt i mørket.

Her får fangene lov til å jobbe. Flere innsatte har fått sine egne små selskap der de produserer møbler og klær. Gjennom forretningsvirksomheten kan fangene bistå sine familier økonomisk og skaffe et kontaktnett i samfunnet allerede før de blir satt fri.

I 2005 vedtok Uruguay en lov som skulle modernisere fangeomsorgen. De innsatte som arbeider eller studerer får redusert straff. Det har også blitt vanligere med betingede dommer. Bare ett år etter at loven trådte i kraft, hadde både overbelastningen og antallet som havnet i fengsel på nytt sunket merkbart.

I Devoto-fengselet kan fangene skaffe seg en universitetsutdanning på en spesiell avdeling som drives i samarbeid med det offentlige universitetet i Buenos Aires. Her kan de også fullføre grunnskolen og gymnaset. I dag studerer omkring 200 av de 1700 fangene her.

60 år gamle Rubén jobber i fengselsbiblioteket og har nettopp begynt på den mest populære universitetslinjen - juss. Mange velger nettopp dette faget, slik at de kan forstå detaljene i sin egen sak.

Men Rubén studerer mest for å få tida til å gå og for å slippe å sitte på cella hele dagen.

- Studiesenteret er en slags oase for meg. Jeg åpner biblioteket hver morgen og stenger på ettermiddagen, som om det var min egen butikk. Og mens jeg låner ut bøker kan jeg studere, siden det er så rolig her. Jeg har det tungt i helgene når jeg ikke får komme hit.

STUDIENE ER IKKE BARE en metode for å få tida til å gå. Tilbakefallsfrekvensen blant de som utdanner seg i fengselet er svært lav, bare tre prosent, ifølge offisiell statistikk. Til sammenlikning er tallet 40 prosent blant de som ikke studerer.

36 år gamle Gustavo er en annen av studentene i Devoto-fengselet.

- Jeg hadde bestemt meg for å begynne å lese allerede før jeg havnet her. Iblant møtte jeg lærde mennesker som brukte ord som jeg ikke forsto. Jeg var nødt til å spørre hva de mente, og fikk lyst til å utdanne meg. Nå skal jeg fullføre gymnaset og tar et datakurs.

Gustavo er en av dem som ennå ikke vet hvor lenge han må sitte inne. Han hevder at han «bare» begikk et ran, og at han er uskyldig i kidnappingen han anklages for. Han risikerer å bli dømt til 15 år bak murene.

Gustavo sier han kommer til å fortsette å studere så lenge han sitter inne. Seks solide fengselsporter skiller ham fra friheten. Men i Devoto-fengselet kan han bruke tida til studier som han kommer til å ha nytte av i framtida.

Dessuten er han nærme familien sin. I det minste fram til fengselet skal flyttes.


Denne saken er skrevet av frilanser Martin Garat i Sør-Amerika. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Trond Erling Pettersen. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.