FILM: La oss snakke litt om Matthew McConaughey, du vet, han med de blanke musklene og det hvite smilet og Texas-twangen i stemmen, han som kvinner elsker og filmkritikere (og menn i sin alminnelighet) elsker å hate. Richard Corliss, filmkritiker i TIME Magazine, har notert seg med undring at McConaughey går gjennom sine forutsigbare forførerroller med en viss munter eleganse, som han faktisk liker å spille i elendige filmer som virker som fluepapir på kvinner over 25-demografien. Og det er sant at McConaughey virker som en av disse mennene som ikke har noe som helst mot at han aldri kan være guttas helt, aldri vil vinne Oscar, aldri bli en kultfigur. Det er noe upretensiøst og avslappet over ham. Han er lykkelig som bimbo og tar av seg skjorta når det er påkrevd for å holde på målgruppens oppmerksomhet. Han gjør akkurat det som forventes av ham i «Ghosts of Girlfriends Past», og slik sett er det kanskje ikke ham vi skal klandre for at filmen er søppel.

Dickens-pastisj
«Ghosts of Girlfriends Past» benytter seg av samme taktikk som de fleste andre McConaughey-epos. Matthew får gå gjennom filmen som ryggesløse kvinnebedåreren publikum egentlig vil han skal være, før han kommer på bedre tanker i de siste ti minuttene og slår seg ned med hun skikkelige jenta i cardigan – her gestaltet av en blek, innbitt Jennifer Garner.

Fotografen Connor Mead, Matthews alter ego for anledningen, reiser til en herregård på landet for å overvære brorens bryllup – et bryllup han ikke legger skjul på at han synes er en skrekkelig dårlig idé. Natten før vielsen møter han tre spøkelser, som tar ham med på en reise for å se nærmere på tidligere, nåværende og fremtidige romanser, etter mønster av Dickens «En julefortelling», og det der denne reisen som får Matthew til å innse hva som egentlig betyr noe i livet.

Irriterende
En av mange dårlige ideer fra filmskapernes side er å legge «Ghosts of Girlfriends Past» til vinteren, slik at Matthew ikke får vist frem sitt fremste fortrinn som skuespiller: vaskebrettet. I tillegg er rollen hans sjarmløst skrevet, og du vet en romantisk komedie har et problem når du innerst inne vil at heltinnen skal ende opp med den andre fyren. Ikke at Matthew har så mye konkurranse fra det irriterende birollegalleriet, som omfatter den personlighetsløse broren, den hysteriske bruden og de horete brudepikene. Spøkelsesreisene er hakkete og umusikalsk bygget opp, og i tillegg kaster regissør Mark Waters inn et par slapstickopptrinn som virker sakset fra en Rosa Pantern-film og som er fullstendig malplassert i dette marengsuniverset. Legg til et klamt og overtydelig lydbilde og en uinspirert regi og du har en film som mer enn noe annet bare virker giddalaus.Det er for øvrig påfallende at den eneste regissøren som har gjort noe vettugt med Matthew og tennene hans er Ben Stiller, som i «Tropic Thunder» ga ham en hysterisk rolle som manisk Hollywood-manager. Stiller viste at Matthew er best når det ikke er noen kvinne i nærheten som han forventes å forføre. Men det er det, dessverre, nesten alltid.