Gro Harlem Brundtland sitter i en sofa i lobbyen på Ritz Hotel i Moskva. Etter humøret å dømme må hun ha fått de sju timene med søvn som formen hennes alltid har stått eller falt på. Håret er nyklippet, og til og med Arne Olav som aldri har skjønt vitsen med hyppige frisørbesøk synes hun ser bra ut. Det er gått et døgn siden de to forlot hjemmet i Nice med kofferter pakket for atomkonferanse i Moskva, brubyggingskonferanse i Midt-Sverige, Gotlands-konferansen «Hvordan redde planeten på 162 dager», hytteturer til Mylla og Fredrikstad, en snartur med Hilton-priskomiteen til Edinburgh og en litt lengre tur med Kofi Annan til Midtøsten. Det var 30 grader i Nice. Ingen kan vite om det blir ti grader og regn på Mylla om to uker, men alle vet at rekken av kommisjons- og komitémøter, prismottakelser, konferanser, tv-intervjuer og representasjonsoppdrag vil kreve flere par nylonstrømper enn paret Gro har hatt på seg siden hun dro hjemmefra i går.

—Ikke fikk jeg med meg sånne lange underbukser, og jeg går ikke ut uten sånne under olabuksa hvis det er ti grader i Norge i ferien. Men nylonstrømper har jeg også glemt, og det er verre, for da jeg kom i butikkene her i går kveld, så var alt på russisk og det eneste de hadde var sånne i svart netting. Jeg kjøpte dem, men jeg kommer ikke til å bruke dem. Det er kanskje greit i deres alder, men i min! Nei, da bruker du ikke nettingstrømper altså.

—Alt henger sammen med alt, svarer Gro på spørsmålet om hva som skjedde med det offentlige løftet om å bli mer hustru og bestemor da hun sa nei til nye fem år som WHO-direktør i 2003. Det vil si, først napper hun ordet «hustru» ut av setningen og spør om vi er helt sikre på at hun virkelig sa det akkurat sånn?

—Men ok: Jeg hadde ingen planer om hva jeg skulle drive med da jeg sluttet i WHO, bortsett fra at jeg hadde sagt ja å sitte i styret i UN-Foundation. Så kom «The Global fund to fight AIDS, tuberculosis and malaria» som jeg var med å starte, og vaksinealliansen som Jens har vært veldig opptatt av, og som Bill og Melinda Gates ga 750 millioner dollar til. Og så ble jeg generalsekretærens representant på klima, og så kom «Elders», som er blitt noe av det viktigste jeg driver med. Da jeg ble spurt om å være med der var jeg bare 67 eller 68. Selvfølgelig skjønte jeg at jeg begynte å dra på åra, men likevel følte jeg jo at det var en viss forskjell på meg og Nelson i status og alder.

Hun sa ja. Det er derfor hun skal til Midtøsten med Kofi Annan i august.

— Vi skal ha samtaler med begge parter i konflikten, det har ikke vært lett å få til.

Desmond Tutu og Nelson Mandela er også med i det som må være verdens mest eksklusive eldreråd. I tillegg til ti andre tidligere statsledere og høyprofilerte internasjonale størrelser.

— Aung San Suu Kyi er en av dem. Du har kanskje sett bildene fra møtet vårt i mai hos Richard Branson i Marrakech? Da har du sett den tomme stolen som vi holdt av til henne hele den tida vi var der. Altså, «Elders» var egentlig Bransons idé. Den hadde utspring i noe han hadde sett i Afrika, hvor det alltid er the elders in the village folk går til når de trenger råd. Jeg kunne jo ikke si nei. Det er vanskelig for meg å svare når folk spør hvor mye tid jeg bruker på ditt eller datt, men jeg ser veldig tydelig nå at temaene jeg bruker tid på fletter seg inn i hverandre. Siden jeg som ung bestemte meg for å bli lege har det handlet om kvinner, barn, helse, klima og miljø.

I Moskva handler det om kjernekraft og om å bli kvitt alle atomvåpen i verden. Gro er med fordi en fredelig verden henger sammen med absolutt alt hun alltid har vært opptatt av, og fordi det kom enda en henvendelse for halvannet år siden som hun ikke kunne si nei til.

—Det foregikk på følgende måte: Jonas ringte og fortalte at Gareth Evans, Australias tidligere utenriksminister, gjerne ville ha meg med i sin internasjonale nedrustningskommisjon. Jeg kjenner Gareth godt, men han kalkulerte nok med at det var lettere å få et ja dersom Norges utenriksminister spurte. Og Jonas, han er jo en dannet mann, så han sa selvfølgelig at jeg ikke måtte si ja hvis jeg hadde for mye å gjøre, men at dette arbeidet var veldig viktig for Norge. Og det vet jeg jo. Norge har alltid vært en sterk støttespiller for nedrustning. Så da dro vi til... Olav, når var første møte i kommisjonen?

—Mener du i Australia?

—Ja, i Australia, men når? Var det ikke i oktober i fjor? Saken er at dette minner meg om noe som skjedde for nøyaktig 30 år siden. Jeg var nettopp gått ut av regjering. Da fikk jeg en telefon fra Odvar Nordli, som sa at Olof Palme ville ha meg i sin internasjonale kommisjon om sikkerhet og nedrustning. Hvis jeg ikke hadde sagt ja til det, så hadde jeg helt sikkert ikke turt å si ja til forespørselen fire år seinere om å lede FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål. Der ser du: Alt henger sammen med alt!

«Dr. Gro Brundtland» har festet navneskiltet sitt på jakkeslaget, rett under en sommerfuglbrosje. Dr. Brundtland regner sin evne til brubygging som den mest sannsynlige årsaken til at Gareth Evans ville ha henne med i sin nedrustningskommisjon.

—Dessuten er jeg en av de få her som både har lang erfaring med langvarig ledelse av en regjering og av en internasjonal organisasjon. Jeg har både politisk innsikt og internasjonal bakgrunn. Det kan jo komme godt med.

Målet er utrydding av alle atomvåpen og bedre utnytting av kjernekraft som energikilde. Møtene i Moskva utgjør kommisjonens tredje og nest siste samling. Etter fjerde og siste samling i Hiroshima til høsten er den internasjonalt sammensatte gruppa forhåpentligvis klare med sitt innspill til oppdateringen av den såkalte ikke-spredningsavtalen i 2010.

—Ok, ikke-spredningsavtalen er komplisert. Jeg satt akkurat og leste i den på hotellrommet, og det dreier seg om et dokument på 25 sider med 200 temaer. Derfor må jeg gi deg det store bildet. Altså: I bunn og grunn handler det om at vi ikke har utnyttet den optimismen som hersket i verden i åra etter den kalde krigen. I stedet har vi har fått større spredning av kjernekraft og nye land og nye motsetninger kommet på banen. Det er ikke positivt i et sikkerhetsmessig perspektiv og må rettes opp i 2010. Altså, under oppdateringen i 2000 hadde vi et veldig bra møte, men i 2005 var det en skikkelig backlash. Det var Bush-periode og vi hadde hatt 11. september. Alt var negativt. Det var sånn at vi sa «full prøvestand?» De sa «Ikke tale om». Nå er det straks 2010 og spredningen av kjernefysiske våpen bare fortsetter. Vårt mål er at kjernevåpenstatene skal nedruste, og at de som ennå ikke har våpen, ikke får tak i det. Men når de fem statene som allerede har våpen oppdager hva vi vil, ja, så blir de ganske... sure. Ja, altså, jeg sier sure fordi jeg ikke vil bruke et ord som «forbanna» i avisa, men det er dét de blir.

Prøvesprengninger i Nord-Korea, utvinning av uran i Iran, terrorister og mafia på konstant jakt etter nye våpen og måter å tjene penger på. Men vår Gro blir selvfølgelig ikke nervøs av å motta førstehåndskunnskap om dagens trusselbilde og fare for atomkrig. Den svakheten hører ikke til blant hennes personlighetstrekk.

—Nei, altså, vi må selvsagt passe godt på at ikke kunnskaper og kjernekraft stjeles og havner i gale hender, og man kan godt bli mer engstelig av å vite noe om dette, men det har ingenting for seg. Fordelen med kunnskap er at man også vet at det finnes en del kontrollmekanismer i verden. Jeg vet for eksempel nok til at jeg er sikker på at det nytter å gjøre noe.

—Føler du at måten du blir verdsatt på hjemme står i forhold til innsatsen din?

—Det tenker jeg ikke på, og jeg gjør i hvert fall ingen innsats for å bidra til at det jeg gjør blir lagt merke til der. For meg er Norge ett av 193 land i FN. Norge er viktig fordi det er fedrelandet mitt, er det landet jeg vet mest om og fordi det er der jeg er sammen med familien min, enten på ski på Mylla eller utenfor Fredrikstad på sommerferie. Men det er klart at siden jeg er norsk, så blir jeg jo spurt av regjeringen om forskjellige ting. Og så har det seg sånn at alt jeg driver med ute i verden også er høyt prioritert i Norge.

—Her trekker det veldig, Gro. Er du sikker på at du ikke skal flytte deg lenger inn i lokalet?

Når arrangørens svarte minibuss forserer Moskvas gater på vei til kommisjonens første møte, sitter Gro rett bak sjåføren. Bak Gro sitter Olav. Under oppdateringen av kjernekraftsituasjonen i verden sitter dr. Brundtland på første rad. Hennes mann sitter på stolrekken bak. Når Gro skal intervjues, sørger Olav for at det skjer litt lenger vekk fra den åpne terrassedøra enn hun selv hadde tenkt. Så trekker han seg tilbake på hotellrommet.

—Blir du der? Så jeg vet hvor jeg finner deg til lunsj?

—Olav er alltid med meg. Det kunne ikke falle meg inn å forlate ham, verken her eller der, men det er flere gode grunner til at han er med meg: Hvorfor skulle jeg reise alene, jeg som de siste tretti åra ikke har reist noe sted uten minst en annen person? Som oftest har jeg reist i delegasjoner med minst fem eller kanskje femti mennesker! Da jeg sluttet i WHO ville jeg være uavhengig. Det var nok av dem som ringte og ville gi meg både sekretær og kontor, men jeg sa nei. Stiftelsen UN-foundation hjalp meg litt på vei da de sa at de hadde som policy at ektefellen kunne være med på reisene, men jeg ville uansett valgt Olav som min medarbeider. Ingen kjenner meg så godt og vet så mye om alt jeg har drevet med som ham. Da jeg jobbet i WHO lot jeg ham til og med oversette og bearbeide memoarene mine.

Neste år har Arne Olav Brundtland vært gift med Gro i femti år.

—Vi hadde ikke tenkt på det før noen for noen måneder siden spurte oss hvordan vi skulle feire. Vi vet selvfølgelig når vi giftet oss, men hvert år går så fort! For oss har det vært viktig at vi har vært opptatt av og jobbet med de samme spørsmålene. I de mest intense åra da jeg var statsminister første gang og barna var i tenåra, merket vi først og fremst den der tidsgreia som Jonas har vært så opptatt av — tidsklemma, ja! Da klarte vi nesten ikke å ha glede av hverandre. Den daglige kommunikasjonen hjemme hos oss foregikk mellom seks mennesker. Da blir det veldig begrenset hva slags samtaler man har, men de siste 25 åra har det bare vært oss to, og da oppdager man hvor viktige felles interesser er. Han er min viktigste samtalepartner. Og han var definitivt en viktig medarbeider.

I 2006 ble Arne Olav rammet av hjerneslag. Gro avlyste nesten alle møter og reiser det neste halve året.

—Det har vært en tøff prosess. Slaget rammet venstre hjernehalvdel. Det betyr at tankevirksomheten fungerer, men at ordene som kommer ut ikke alltid stemmer. Svart kan godt bli til hvitt, hvis du skjønner. Heldigvis har Olav alltid hatt godt humør. De første åra var det viktig for at han ikke skulle gå helt ned i kjelleren. Etter tre og et halvt år merker jeg at han begynner å bruke humoren utad igjen også. Han kommer med spøkefulle kommentarer og er på vei til å bli den han en gang var.

—Får dere anledning til å kose dere bare dere to når dere er på reise?

—Altså, at vi har en halv dag fri som her i Moskva er uvanlig, men vi hadde ikke rukket møtene i dag hvis vi ikke hadde kommet i går kveld. På grunn av hoftene mine klarer ikke jeg å gå lenger enn tre-fire hundre meter, men vi gikk en tur på den Røde Plass og så på noen fontener. Samtidig betyr det at jeg befinner meg her nå at jeg må sette av tid til en to og en halv time lang telefonkonferanse med FNs generalsekretær. Det kunne som sagt aldri falle meg inn å reise fra Olav, men da jeg begynte å ta ham med meg på reiser igjen, så var det også fordi han har glede av det. Han får anledning til å treffe folk og holde seg oppdatert på temaer som han jobbet med i NUPI tidligere. Dessuten er han fortsatt til stor hjelp for meg. Da jeg gikk med krykker etter hofteoperasjonen kunne jeg for eksempel ikke bære. Da var han helt nødvendig for at jeg kunne arbeide videre. Han husker bedre enn meg også. I går husket han for eksempel en grav hvor jeg hadde lagt ned krans da jeg var her i Moskva, jeg tror det var i 1995.

Det er vanskelig å se for seg, men av og til sitter visst Gro på en av benkene på strandpromenaden i Nice og ser på havet.

—Det er sjelden, men det skjer jo at jeg har rolige dager. Saken er at når vi er i Nice, så er det fryktelig mye som skal ordnes. Jeg vil ikke ha noen form for hjelp i huset, derfor blir det en del på Olav og meg. Vi har én mann med en sånn motorisert sak som kommer to ganger i året og fjerner en del buskas i en skråning utenfor hekken vår, men innenfor hekken gjør vi to alt.

—Ingen vaske- eller hushjelp?

—Nei, og i tillegg til at det da blir en del praktisk arbeid på oss, så er det en del rapporter som skal leses, foredrag som skal skrives, og mye planlegging og forberedelser. I Norge arbeider jeg minst mulig. Jeg prøver ikke å ikke ha med dokumenter og papirer dit, men i år skal jeg være med i valgkampen. Det er to ting i august, jeg kan ikke si hva, men det er for Jens.

Hvis noen skal følge i Gros fotspor ut i verden, så må det bli....

—Jens. Han er ti år eldre enn jeg var da jeg ble kjent internasjonalt, men likevel er han fortsatt ung nok og har hatt betydelig internasjonalt ansvar. Dessuten er det interessant å se at vi er ganske like, selv om det er en hel generasjon mellom oss. Når jeg ser hva Jens gjør blir jeg sjelden overrasket, for å si det sånn. Jeg har jo norsk fjernsyn i Nice og har lært meg å bruke nettet, dessuten leser jeg Aftenpostens papirutgave. Og jeg ser at han gjør og sier ting akkurat sånn som jeg ville gjort det.

—Snakker dere ofte sammen?

—Ikke ofte. Han og sønnen min har hytte like ved hverandre, så vi treffes som regel nede på Hvaler om sommeren, kanskje snakker vi sammen i telefonen noen ganger i løpet av året. Dessuten hender det at jeg sender ham en sms når jeg synes han har vært ekstra flink. «Nå var du virkelig god» skriver jeg da. Men dét skjer ikke mer enn tre ganger i året.

Når det gjelder egne barn er hun mest fornøyd med å ha sendt med dem en bagasje bestående av engasjement og evne til å tenke utover seg selv og sitt eget land. Nå har hun ni barnebarn som skal ut i verden. Hun diskuterer gjerne saker hun er engasjert i med flere av dem.

—Ja, det gjør jeg gjerne for de studerer fag som politisk historie, filosofi og internasjonal historie.

—Hender det at de spør deg om råd?

—Ja da, det hender at de ringer hvis de tror at jeg kan hjelpe med noe. Eller de sender en e-post. E-post er veldig praktisk, så det bruker vi mye.

Tidligere i år skrev VG at Gro misliker landsmoderstempelet. Det var nok å ta litt hardt i.

—Den betegnelsen er jo en konsekvens av statsministerrollen, så det er helt greit. Det jeg ikke har like stor sans for er tendensen til å plassere en som aldri har bedt om det på en pidestall, for så å rive vedkommende ned igjen. Det kan virke urettferdig.

I 2007 kom det fram at den tidligere direktøren i Verdens helseorganisasjon jobbet som betalt rådgiver for Pepsi. Så kom det fram at hun mottok pensjon fra Norge, men slapp å skatte på grunn av en spesiell avtale om statspensjoner mellom Norge og Frankrike. Deretter ryddet avisene førstesidene for å fortelle at hun til tross for at hun ikke betalte skatt hadde fått gjennomført to hofteoperasjoner i Norge. I fjor dukket navnet hennes opp i forbindelse med saken om juks med stortingspensjoner. Gro valgte å dekke kostnadene ved hofteoperasjonene selv. Hun er sjekket ut av saken om stortingspensjonene.

—Ja, jeg har ikke tenkt til å si mer enn jeg gjorde i intervjuene jeg gjorde rundt syttiårsdagen min, men det føles rart først å bli hengt ut på førstesidene i avisene og så når det viser seg at jeg ikke er en skurk, så er det bare helt stille. Men dette er ferdig. Avklart.

—Hva synes du om at stadig flere ser likhetstrekk mellom deg og Siv Jensen?

—Dét skjønner jeg ikke helt. Hvis det medfører riktighet, så tenker jeg at det er fordi hun er den neste kvinnelige partilederen etter meg som blir tatt på alvor, dessuten har hun kort hår, selvtillit og evne til å uttrykke meningene sine på en direkte måte. Du blir ikke leder uten å ha den evnen, i hvert fall ikke som kvinne. Men innholdet i det som blir sagt er jo ikke det samme.

—Hvordan tror du det går hvis Siv blir statsminister?

—Vet du, dét tror jeg ikke hun blir. Hvis det skjer, så er det andre enn Frp. som har ansvaret, nemlig de som er med på å gjøre det mulig. En regjering må ha nok støtte i Stortinget til å holde lenger enn noen få dager.

—Hva er du mest stolt av å ha fått til?

—Stolt?

—Ja?

—«Stolt» er ikke et begrep jeg forholder meg til. Da foretrekker jeg heller å si noe om hva jeg har jobbet hardest for og hatt viktig innflytelse på resultatet av. I mine unge år som miljøvernminister kjempet jeg hardt for vern av Hardangervidda, blant annet for å hindre utbygging av vassdragene Veig og Dagali. Jeg fikk nok av advarsler mot å engasjere meg i den kampen, men jeg tok et valg. Det sier kanskje litt om hvor tøft det ble at avstemningen i Ap's egen stortingsgruppe endte på 31 mot 30 stemmer for vern av vidda.

Da Gro var statsministerkandidat i 1981 spredte høyresida stikkere til å sette på bilen der det sto «Bli kvitt'a».

—Selvfølgelig tar du deg nær av sånt, men en ting var å fronte likestillingskampen og både internt og eksternt måtte tåle personangrep som gikk direkte på at jeg er kvinne. Enda verre var det å få kampsakene inn i budsjettene. Hvordan tror du for eksempel det ble mottatt da vi skulle ha penger til lengre foreldrepermisjon? Dessuten er jeg fornøyd med at Norge klarte å gjenopprette den økonomiske balansen etter 80-tallet. Det var utrolig krevende, husk vi hadde ikke oljepengene den gangen og måtte få folk til å godta både prisstopp og 0-oppgjør i lønnsforhandlingene.

—Du hadde en vanskeligere jobb den gangen enn Jens har nå med finanskrisa?

—Altså, jeg synes Jens er flink til å takle krisen, men situasjonen er annerledes enn på 80-tallet. Vi kan ikke vite hvor lenge krisen varer, men Norge har heldigvis en del virkemidler som setter oss i en særstilling i forhold til andre land i verden. Det er rett og slett fordi Jens og jeg har lagt et grunnlag og sikret at vi har noe å gå på.

—Hvilke saker som du har jobbet med skulle du i ettertid ønske hadde fått et annet resultat?

Det kommer et oppgitt drag over det solbrune ansiktet.

—Du, nå skal jeg fortelle deg hvorfor denne voldsomme personifiseringen som bare har blitt enda verre de siste 13 åra er problematisk, og hvorfor sånne spørsmål som du stiller nå er helt håpløse: Jeg har alltid jobbet som representant for et parti, ikke for meg selv. Da kan jeg ikke komme tjue år etterpå å si at det vi gjorde sammen den gangen ikke var nok. Det er viktig å være klar over kompleksiteten i det vi driver med. Denne voldsomme forenklingen dreper helheten, altså, det blir noe primitivt over det hele. Skjønner du?

—Å Gro, så stilig! Du er så tøff, dette er bare helt fantastisk, tenk å treffe deg — hva gjør du her?

Det er fredag ettermiddag på den Røde Plass i Moskva. Gro har fortalt om sine besøk hos Jeltsin og Gorbatsjov innenfor Kremls murer, og om sin aller første Moskva-tur i 1979 og møtet med Mikhail Suslov som ble regnet som Russlands største intellektuelle kapasitet og mannen bak Stalins kommunistiske ideologi. Gro Harlem Brundtland har laget enn liten lomme i sitt tettpakkede program til Magasinet for fotografering i russiske omgivelser. Inn fra høyre, gjennom mylderet av turister og suvenirselgere, kapitalismens vinnere og tapere, tilsynelatende lykkelige brudepar, ukontrollerte rulleskøytere og lys levende kopier av kommunismens viktigste personer, stormer en kvinne med åpne armer og begeistring i blikket. Gro Harlem Brundtland (70) snur seg rolig med et bredt smil mot den norske stemmen.

—Så hyggelig å se deg! Jeg er på atomkonferanse, hva gjør du her? spør Gro og gir Aase Melhus fra Holmenkollen i Oslo en klem. Så prater de om atomkonferansen, om Moskva og om skiturer på Mylla, og Aase forteller hvor fantastisk hun syntes det er å stå midt i en folkemengde i Moskva og plutselig få øye på Gro. De har aldri truffet hverandre tidligere og sånt som dette skjer ikke Aase hver dag. For Gro er det annerledes.

—At fremmede kommer bort til meg? Nei, sånt overrasker meg ikke lenger! Det skjer hele tida.

Men hvor er Olav? Han sto jo akkurat her, midt på Den røde plass og snakket med den hyggelige australske ambassadøren?

Vi haster tilbake til hotellet, men han er ikke i lobbyen og han kan ikke være på rommet, for det er Gro som har nøkkelen. Fotografen blir sendt ut på leting, Gro dumper ned i en sofa. I askebegeret på bordet foran henne har noen lagt fra seg en sigarett uten å stumpe den. Kan journalisten vennligst fjerne griseriet?

—Jeg skjønner ikke hva Olav mener når han påstår at han mister meg. Ærlig talt, jeg bare spør: Hvordan er det mulig å miste meg?


Epilog: Til den som lurer, like etter dukket heldigvis Arne Olav opp igjen i lobbyen på Ritz Hotell.•

rja@dagbladet.no