— Jeg må bare si at TV2 var her i morges, det er derfor jeg ser så nysminka ut, begynner Karen Espelund.

— Jeg ser ikke egentlig sånn ut.

Da hun våknet opp denne søndagsmorgenen, kikket hun ut av loftsvinduet i eneboligen sin på landlige Eiksmarka i Bærum, registrerte at det hadde blitt væromslag, og begynte å bekymre seg for gressmatta på Ullevaal stadion, som hun alltid gjør når det er regn i lufta.

Så kom hun på at det trenger hun ikke lenger.

I forrige uke sa Karen Espelund opp jobben som generalsekretær i Norges fotballforbund, enten på grunn av lengre tids samarbeidsproblemer med sentrale personer i organisasjonen, en lite flatterende arbeidsmiljø-undersøkelse, hennes angivelige baksnakking av president Sondre Kåfjord, eller hva hun kaller «noen utfordringer i forhold til noen få».

Men en ting som er sikkert, er at for første søndag på ti år, trenger ikke Karen Espelund føle at hun ikke skjøtter jobben sin dersom hun i dag ikke drar på en kamp i Tippeligaen.

— Og det er klart, den følelsen er rar, sier hun.

— Jeg kunne så klart fortsatt tatt en tur på kamp, alle avgåtte generalsekretærer får visst fri inngang på livstid, men jeg jobber jo da med å senke skuldra og erkjenne at det ikke er mitt ansvar lenger... Nei, jeg får se litt. Jeg har ikke bestemt meg. Jeg skal bestemme meg litt nå etterpå.

Hun overtok generalsekretærjobben i Norges største idrettsforbund etter den nesten like karakteristiske Ivar Egeberg.

Først hadde hun Per Ravn Omdal som president, deretter Sondre Kåfjord, og presidenten har da ansvaret utad, for åpninger, representasjonsoppdrag, den slags — «litt sånn spøkefullt sagt så har vi hatt den fordelingen at presidenten tar godsakene og jeg tar drittsakene», som Karen Espelund sier — mens hun selv har hatt ansvaret «for å levere sportslige tiltak til 1845 klubber. Ha opplegg for 13 landslag. Gode samarbeidsavtaler som du vifter med inntektsmessig. En posisjon internasjonalt. I samfunns-Norge. I forhold til storting. Regjering. Alle de tingene der.»

Det ansvaret har hun tatt alvorlig. For alvorlig, mener enkelte.

Særlig ledere i markedsavdelingen i Norges Fotballforbund — hvorav ingen av dem i dag ønsker å kommentere saken — skal ha opplevd henne som «altfor detaljstyrende».

— Jeg har sittet og tenkt litt på meg sjøl, sier hun.

— Hvis du hadde snakka med alle mine arbeidsgivere, ville du fått beskrevet to ganske klare karaktertrekk: Det ene er «ansvarlighet», og det andre er «engasjement». Det gjelder for fotballen, men har nok vært tilfelle på andre arbeidsplasser også, sånn historisk.

— Det er jo i utgangspunktet to honnørord?

— Ja, men det kan av og til slå ... altså, du sliter ut deg sjøl sånn, da. Og så kan det jo være sammenheng mellom det med ansvarlighet og å være i overkant detaljist, som jeg er blitt beskyldt for. Det ligger noen hårfine grenseoppganger i dette også.

— Men det høres litt paradoksalt ut: Du er for engasjert?

— Det har ingen ikke hensikt å operere med den type karakteristikker. Sånn ble det, sier hun, kanskje litt dramatisk.

— Og så har jeg jo fått utrolig mye mange hyggelige tilbakemeldinger i ettertid på jobben jeg har gjort. Jeg satte meg oppe ved et vann i nærheten her om dagen og svarte på alle sms-ene jeg har fått. Det var nesten så det ble som en sånn tenåringsslitasje på tomlene, vet du.

Da Karen Espelund selv var tenåring, reiste hun hver sommer til folkedansstevner i Øst-Europa i en folkevognbuss med sine foreldre, faren metallurgiprofessor ved NTNU, den tyskfødte moren bystyrerepresentant for gamle Sosialistisk Folkeparti.

Som et slags ungdomsopprør, beveget hun seg 14 år gammel ut av det internasjonale folkedansmiljøet og over i en annen subkultur: Kvinnefotball.

Allerede som 17-åring var hun kaptein på Trondheims-Ørn-laget som tapte den uoffisielle cupfinalen mot BUL på Bislett stadion.

— Det jeg husker best fra den kampen er banemesteren som sa at vi måtte være snille mot banen, fordi det skulle gås VM på skøyter til vinteren. Det var liksom holdningen til kvinnefotball den gangen, sier hun.

— Hvordan var du som spiller?

— Jeg hadde et bra fotballhode, et bra taktisk hode, var god på å løpe og bevege meg, hadde mange assists, som det heter nå. Scora ikke så mye selv, men la mange opp. Men jeg var for svak på taklinger. Treneren sa jeg «takla som en kålorm». Og så var jeg snill. Fikk ikke et eneste gult kort på alle mine kamper. Fikk tilsnakk av dommeren en gang, bare. Da hadde jeg sagt «faen» til meg selv fordi jeg mislyktes med en pasning.

— Lærte du noe om selvkritikk av det?

— Ja ... i hvert fall å holde mer kjeft om det.

Det har hendt, sier hun, når det har blåst som verst rundt henne den siste tida, at hun har gått forbi bysten av den gamle generalsekretæren Nicolai «Nikken» Johansen i NFF-resepsjonen på Ullevål, og tenkt: «Hvilket nivå var det, Nikken? Hadde du én pressehenvendelse i uka? Én i måneden, kanskje?»

— Det er ikke noen klage, ikke sant, men likevel er det en rammebetingelse jobbmessig som kan være krevende, sier hun.

— Jeg husker jeg satt på flyet til Trondheim for å besøke min slagrammede mor i vår, så leste jeg VG hvor det sto at jeg må gå. Det er ikke så forferdelig morsomt, akkurat. Jeg kommer ikke til å savne den rampelysdimensjonen.

— Det var noen som spekulerte i at du slutter for å kunne stille som presidentkandidat?

— Jeg er blitt spurt om det i flere uker og det må jeg si er uaktuelt. Jeg skal sette meg ned og tenke, men hva jeg vil jobbmessig, det tror jeg ikke jeg skal ta stilling til så kjapt. Jeg tror bare aldri jeg vil ha en jobb hvor jeg blir sittende åtte til fire, stempler ut, og så er dét det.

— Du har tidligere sagt at du skulle ønske du hadde flere hobbyer?

— Jeg gleder meg veldig til å få lest litt mer. Det er det første jeg skal prøve å få fullført. Jeg har holdt på med «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann altfor lenge. Og så har jeg jo vært et par år uten katt. Gamle Puskas måtte jeg ta livet av for et par år siden. Sånne ting går det an å tenke seg at...

Hun hopper videre.

— Og jeg er kjempeglad i konserter, etter hvert mer og mer klassisk musikk. Og hver gang — de få gangene — jeg har vært på teater, tenker jeg: «hvorfor gjør jeg ikke dette mer?» Jeg var på Nationaltheatret og så «Rosmersholm» med en del kolleger her i vår, eller i vinter var det, kanskje, og tenkte: «jøss, her er jo Ibsen ekstremt aktuell.»

I likhet med Beate i «Rosmersholm», har ikke Karen Espelund barn.

Det kommer på en måte opp når vi går en tur ned til kunstgressbanen til Fossum IF, hennes lokale klubb. To smågutter og ei jente spiller med faren sin på den øvre halvdelen.

— Se der. Det gleder mitt hjerte. Jenta i ordentlige fotballsko, til og med. Det er bra, sier hun.

— Min lille nevø får jo alt av den tida der med meg. Jeg må opp til Trondheim og spille fotball med ham i den ballbingen de har der oppe. Jeg tipper at jeg skal dit nesten daglig nå framover. Jeg tipper det blir den neste kampen min. •

svg@dagbladet.no