- It's going to be rough, sa Robert Wilson.

Vi hadde kjørt ut av Lisboa, over den røde hengebrua og forbi kristusstatuen som sto på en høyde med åpne armer. I to timer hadde vi kjørt østover i et solbadet, bølgende landskap mot Spania, innover grønne jorder der korkeikene strakk sine giktkrokede greiner mot den blå himmelen og til slutt hadde vi kommet fram til den lille landsbyen Aldeia da Serra. Mellom de hvite murhusene vagget tannløse gamle damer med stråhatt og skaut, gamle menn satt i skyggen med krykkene i fanget, en hane gol bak et hus.

Og det var der Robert Wilson sto utenfor bilen sin og sa at vi skulle kjøre etter ham, men at det kom til å bli en røff kjøretur.

Og det ble det.

Støvskyen stiger bak den sølvblanke golfen og legger seg som et langt, grumsete slør over den smale veien. Greinene risper langs bildøra, veien svinger, den stiger og faller. Bilen slenger fra side til side, det rister, over humper og steiner, men til slutt kommer vi over en topp, og en grønn dal åpner seg, og der i skråningen ligger Robert Wilsons blendende hvite murhus med et sitrontre foran inngangen.

—Pass dere for biene. En sverm slo seg ned i et oliventre i natt.

Wilson går en god omvei rundt treet, men biene letter i flokk, som en landeplage, hundrevis, tusenvis, i en brun, summende sverm. Han haster forbi svømmebassenget som skinner turkist, og setter seg ned i en paviljong ved vannkanten med hvite draperier og en gul sofa.

Vi overrekker en liten gave, en liten smak av Norge. Ei flaske Løiten Linie.

—Ah. I love Linie, sier han og løfter opp flaska.

Så der sitter han. Med olajakke og sokkeløs i de blå seilerskoene. Forfatteren som har skrevet ti bøker, utgitt i 28 land, deriblant «Et lite drap i Lisboa» og «Den blinde mannen i Sevilla». Og man må jo spørre seg hvorfor han — som den gangen bare var en vanlig, oxfordutdannet brite med jobb i et reklamebyrå i London — flyttet til den gudsforlatte portugisiske landsbygda?

—Det første Jane og jeg gjorde etter at vi giftet oss, var å reise i Afrika i ett år. Vi kjørte på tvers av Sahara i en van. Da vi kom hjem igjen, virket London for lite. Leiligheten virket for liten. Det var for mange folk.

De valgte Portugal. Wilson hadde vært der før.

Han hadde syklet dit fra London. I 1991 kjøpte de dette huset.

—Huset var en ruin. En gammel mann bodde her. Han var nitti år, og familien hans hadde alltid bodd her. Der hvor jeg sitter og skriver nå, var fjøset, der hadde han sauene sine. Der vi bor, hadde han høyet sitt. Det var ikke strøm, ikke vann, og det tok oss tre år å få telefon.

Wilson solgte leiligheten i London for å pusse opp. De installerte solcellepaneler, en liten vindmølle og boret brønn.

—Ingen portugisere ville bo her. De som bor i landsbyen, vil ikke bo der engang. Det er for stille. Ingen snakker engelsk, og det er ingen sjanse for å tjene penger her. Så hva skal man gjøre? Jeg hadde ingen veier å gå, jeg var nødt til å skrive. Det var da jeg begynte.

«Blodets Bånd» heter Wilsons nyeste bok, og den ble utgitt i mars. Det er den siste i serien om drapsetterforsker Javier Falcón.

—Jeg synes han er i bedre form nå enn da jeg først møtte ham. Så det er ikke ille å forlate ham nå. Det hadde vært verre hvis jeg drepte ham.

Boka starter med en fryktelig bilulykke. Robert Wilson vet hvordan det er.

Han var nitten år og satt på med søsterens kjæreste. De kjørte gjennom sentrum av London i en liten sportsbil, uten sikkerhetsbelter, og sjåføren sa han skulle vise Robert hvordan Formel 1-biler svingte. De kuttet et hjørne, og smalt rett inn i en lyktestolpe av betong.

—Først ble bekkenet mitt knust, og så knuste jeg frontruta med hodet. Og da jeg ble slynget framover, traff kneet mitt kassettspilleren. Musikken startet. Blodet pumpet fra ansiktet mitt, og «Pomp and Circumstance» larmet ut i natta.

Wilson krabbet ut og ble liggende på fortauet. Han lå der og så en strøm av blod renne bortover asfalten.

—Så står en politimann over meg. Alt jeg hører ham si er: «This one is a gonner».

Wilson så opp på ham.

—I'm still here.

På sykehuset fikk han ikke bedøvelse, ikke før de var sikre på at han ikke hadde hjerneskader.

—Det er en interessant tilstand å være i for en krimforfatter. Hvor mye smerte finnes? Hvor mye tåler man? Hva gjør smerten med deg? Jeg lå en natt uten smertestillende. Min måte å takle det på, var å forsøke å krabbe ut av meg selv, ut av sengen og inn i skapet ved veggen for å komme bort fra smerten.

Inne i det kalde murhuset, bak gangen med tolv speil på veggen, i senga med myggnetting, våkner Robert Wilson grytidlig hver dag. Klokka fem hver morgen, også i helgene, begynner han å skrive inne i det gamle fjøset.

—Du går inn i deg selv. Du er der inne med kosten, børster av støvet og avslører noe, noe som har blitt lagret lenge. Det er som ubevisst å grave gruver etter sterke opplevelser som har påvirket livet mitt.

—Man skulle tro det var vanskelig å skrive om brutale drap så vakkert som det er her?

—Vel, jeg setter meg ned med et tomt ark og en kulepenn. I starten kan jeg sitte slik i flere dager uten å gjøre noe. Gradvis tenker jeg meg ut av denne verden og inn i en annen.

Han hadde ikke tenkt så mye over det selv, før han ble spurt om det. Hvor fikk han sine voldelige historier fra? Drap, avkuttede øyelokk, slike ting. Så han begynte å tenke på det. Han hadde vært rugby-spiller, og det er jo voldelig, men han trodde likevel at det måtte komme fra noe dypere. Noe som skjedde da han var barn, som forandret ham.

—Faren min var offiser i flyvåpenet, og vi flyttet mye. Sju år gammel ble jeg sendt på privatskole.

Seksti gutter bodde i samme hus og fikk ikke lov til å gå ut. Reglene var strenge, guttene ble straffet.

Wilson husker da han var åtte år og hadde matte.

—Jeg hadde en god venn som het Simon som var dårlig i matte. Læreren ville straffe ham, og han visste at jeg var hans bestevenn.

De ble ropt opp til kateteret, og læreren ga linjalen til Robert. Simon ble bedt om å holde ut hånda. «Hvis du ikke slår ham hardt nok, slår jeg deg i stedet», sa læreren til Robert. Han klappet Simon forsiktig på hånda med linjalen og strakk ut sin egen hånd. Læreren slo og ga ham tilbake linjalen. Det samme gjentok seg. Så fikk Robert linjalen en tredje gang.

—Vi ser på hverandre. Simon nikker til meg. Og jeg slår ham. Hardt. Da får vi lov til å sette oss.

Juli 2006 herjer voldsomme skogbranner Portugal. En av dem kom over fjellet og nedover dalen mot Wilsons hus. Han sto og så den komme.

—Brannen var som et voldsomt villdyr. Den brølte, glefset, det spraket og knaket. Røyken nærmet seg, og det så ut som om den slukte alt. Da reiste vi.

Politiet hadde besøkt dem dagen før og gitt dem beskjed om å pakke det de trengte i bilen. Og det var, ifølge Wilson, en interessant ting å gjøre. For hva legger man egentlig i bagasjerommet, når det kanskje er det eneste du får med deg fra livet du har levd til nå?

—Skattepapirene. Skjøtene på huset. Alle fotografiene våre, noen tepper. Litt klær. Og Jane tok med seg alle de signerte utgavene av bøkene mine som hun har fått av meg.

Etter fire dager kunne de reise tilbake. Brannen hadde slukt 120 oliventrær bare rundt huset deres. Alt var helt svart.

—Det var fucking depressing. Men huset hadde klart seg. Det hadde brent helt fram til trappa, men så hadde brannen bare fortsatt forbi huset. Det var utrolig.

—Det tar bare fem minutter.

Wilson har gått inn på kjøkkenet, og nå står han og kakker egg og steker omelett. Den serverer han sammen med brødet han selv har bakt — han baker hver tirsdag morgen — under et tak av blomster i bakhagen.

—Det lå et kloster i nærheten før. Og munkene hentet vann her, forteller Wilson.

Fra fontenen der munkene hentet vann, kvakker froskene. Åsene rundt er fortsatt brunsvidde og bare etter brannen.

Etter lunsj viser Wilson fram kontoret sitt. På skrivebordet står et gammelt svarthvittbilde av faren i uniform. Der ligger to håndskrevne sider og et forstørrelsesglass.

—Etter at vi hadde pusset opp, var et skrivebord det eneste jeg manglet.

Han og kona reiste til en antikvitetsbutikk i nærheten. Der så de dette skrivebordet, brunt, med en liten skuff.

—Og da sa Jane: «Hvis du ikke klarer deg som forfatter, så vil vi i hvert fall ha et vakkert skrivebord». He-he-he! Hun har ikke fått skrivebordet ennå.

«Jeg trodde menn på din alder bare bekymret seg for to ting: Gjeld eller døden».

I «Blodets bånd» får etterforsker Falcón denne meldingen av sin sjef.

—Jeg regner med at du ikke trenger å bekymre deg for gjeld, men hva med det andre?

—Vel. Jeg hadde en liten dans med døden for to år siden. Jeg hadde ujevn hjerterytme, legen satte meg på en ergometersykkel for å gjøre en belastningstest.

Wilson syklet i to minutter. Han var ikke engang andpusten. «Stopp, stopp, stopp», ropte legen.

—Alle arteriene var blokkerte, og jeg måtte ha en trippel bypassoperasjon.

Wilson tar en pause.

—Du vet ... første gang jeg kjente at noe var rart med hjertet, var i Bergen. Det hadde vært en lang dag med intervjuer. Og en lang kveld med middag og...

Han ler.

— ...Løiten Linie.

sondag@dagbladet.no