— Er vi i Norge eller Sverige nå?

Sivilingeniør Trond Espelund fra Statens Kartverk løfter blikket fra kartet, ser nordover, så sørover.

— Nå er vi i Sverige.

I ei drøy uke hadde fire karer fra Statens Kartverk vært ute i felten på sin årlige inspeksjon av riksgrensa. Nå sto to av dem ved siden av en varebil på en parkeringsplass ved Trosterud i Rømskog kommune i Vestfold, og det var et betimelig spørsmål som ble stilt, for Norge lå ikke mer enn et par skritt unna.

Bilen var lastet med malingsspann og motorsager, GPS og kart, og de siste dagene hadde de malt og felt, de hadde ryddet og målt. Og så hadde de inspisert.

— Vi oppdaget noen eh... unormale forhold i dag, sier feltleder Tor Erik Bakke, som er fra Bodø.

— En ganske spesiell problematikk, ja, sier Espelund, som er fra Gudbrandsdalen.

— Hva er problemet?

— Det står et hus inne i grensegata, sier Espelund, og nikker mot noen hus på en grankledd kolle.

— Et av husene er påbygd. Nå ligger det bare én meter fra grenselinja, sier Bakke.

— Og det betyr at det ligger inne i grensegata. I prinsippet er det ikke lov å bygge noe i grensegata, sier Espelund.

— Hva gjør dere da? Flytter dere grensa eller river dere huset?

— Jeg tror nok begge deler må bli der de er. Vi skal opp å se på det nå. Det er ikke helt bra, sier Espelund.

Han har den lange tittelen Forvaltningsansvarlig for administrative grenser. Til daglig sitter han på Statens Kartverks hovedkontor i Hønefoss, men en gang i året er han i felten, og da som regel sammen med feltleder Tor Erik Bakke. Bakke jobber ved Statens Kartverks kontor i Bodø. Men før vi skal opp og inspisere huset som ligger i grensegata, må vi gjennom litt historie.

Riksgrensa mot Sverige har ikke alltid ligget der den ligger i dag. Selvsagt ikke. Den er et resultat av århundrer med krig og okkupasjon, av fredsavtaler og forhandlinger.

Norge mistet for eksempel Jämtland og Härjedalen etter freden i Brömsebro i 1645, og Bohuslän etter freden i Roskilde i 1658. Etter den store nordiske krig, der krigarkungen Karl 12 falt for en kule ved Fredriksten Festning i Halden i 1718, ble det i de påfølgende fredsforhandlinger besluttet å trekke en endelig grense mellom Norge og Sverige.

Det var ingen enkel sak.

Fra norsk side ble arbeidet ledet av den danskfødte juristen og majoren Peter Schnitler. Tidlig i 1740-åra dro han ut på reise, og arbeidet besto i å innhente forklaringer fra bønder, samer og andre som holdt til i grenseområdene.

Arbeidet ble nedfelt i tre solide såkalte grenseeksaminasjonsprotokoller.

Svenskene laget tilsvarende protokoller. Da de omsider kunne sette seg til ved forhandlingsbordet, viste det seg at disse protokollene ikke alltid samsvarte. Til sammen ble det protokollført 26 tvister. Sverige ville ha Lierne, Norge ville ha Särna, og hvor skulle de dra grensa i det øde Finnmark? Svenskene ytret et ønske om ei havn i Varangerfjorden og hva skulle de gjøre med de svenske nybyggerne i Lierne?

Etter lange forhandlinger, ble grensa trukket og en traktat undertegnet i Strömstad i 1751. Dette er et omfattende dokument med flere vedlegg, og som regulerer alt fra bredden på grensegata (16 alen eller rundt 10 meter), hvordan riksrøyser i myr skal fundamenteres og størrelsen på dem (3 alen høye og ni alen i omkrets).

I løpet av de kommende 14 åra, ble ei grensegate ryddet fra Iddefjorden i sør til Treriksrøysa i nord, og 249 riksrøyser ble bygget.

Da skulle man tro at grensa var satt en gang for alle, men det var den ikke. Langt der ifra.

For det var langt mellom røysene, oppmålingene var unøyaktige og derfor er grensa justert mange ganger siden. Selv i dag blir unøyaktige målinger oppdaget.

— For noen år siden fant vi ei røys i Nord-Norge som lå 120 meter feil i forhold til kartet, forteller Bakke.

— Flyttet dere røysa da?

— Nei, røysa lå jo riktig. Det var kartet som var feil, sier Bakke.

— Det er faktisk ikke mer enn noen få år siden vi ble enige med svenskene om ei digital grense, sier Espelund.

De har kjørt bilen opp på kollen der grensegata går rett gjennom flere tun. Poenget med ei grensegate er å gi fri sikt.

— Så står det et epletre midt i gata, har vi lov til å felle det, sier Bakke.

— Men vi gjør det aldri uten å snakke med grunneier, sier Espelund.

Det er et slikt tre de har oppdaget nå. Ikke et epletre, men i en hage står ei stor bjørk.

— Vi må felle den. Vi har snakket med grunneieren. Han var bare glad til.

Jensen på grensen. Riksgrensa mot Sverige krysser veier og vann, den følger fjelltopper og elver. Og noen steder, som her ved Trosterud, sneier den ripsbuskene til Arne og Gunvor Jensen.

Mellom riksrøys 48 og 49 har de bodd i 60 år, og det er de som eier bjørka. De to har nok vært mer i utlandet enn folk flest, for mens huset ligger i Norge, ligger garasjen i Sverige. Nå har de akkurat kommet tilbake fra grensehandel i Töcksfors og Mysen, og Arne Jensen har kjørt bilen opp foren inngangsdøra.

Dialekten preges av svensk.

— Je snakker spik norsk, je, vett ø, sier Arne Jensen.

— Men det er vel noen brytninger. Ska je kjøre inn bilen, Gunvor?

— Du må få inn varene først, sier Gunvor.

Arne Jensen bærer inn varene, setter seg i bilen.

— Ja, nå kjøre je inn i Sværje, sier han, rygger over grusveien og drar opp håndbrekket i garasjen.

Han rusler tilbake de 15 meterne og slepper seg ned i en stressless i husveggen. Kona Gunvor tar plass på benken. Jensen forteller om den gangen det var egen tollstasjon på Trosterud med fire ansatte. Det var der Jensen begynte som tollinspektør i 1944. Stasjonen ble nedlagt i 1958, men Jensen fortsatte helt til han pensjonerte seg i 1986.

— Du kan vel strengt tatt kjøpe med deg så mye brennevin, kjøtt og tobakk du vil, så lenge du plasserer kvoten i garasjen?

— Ja, ja. Det er sant, det, sier Jensen og humrer.

Han har nok tenkt tanken.

— Men vi har så lite behov når vi bor så nærme Sverige, sier Gunvor.

Grensegutta er ferdig med lunsj og skal til riksrøys nummer 49. Hvert år bevilger Utenriksdepartementet en drøy halv million til Statens Kartverk for at de skal etterse riksgrensa.

— Vi tar en liten bit hvert år, sier Bakke.

— Men fire-fem stykker ute i to uker hvert år. Det holder ikke, sier Espelund.

— Men til enkelte ryddeoppgaver kjøper vi tjenester, sier Bakke.

Hvert 25. år er det såkalt hovedoppgang av grensa med representanter fra Norge og Sverige. Sist det skjedde var i 1984, og det skulle vært en ny grenseoppgang i år. Men grenseoppganger er ei tungdreven papirkvern med byråkrati og diplomati, og svenskene ba pent om å få den utsatt til neste år.

Enda tyngre går det med grenseoppgangen mot Russland. Nylig var Trond Espelund i Kirkenes og forhandlet.

— Vi er enige om at vi skal foreta en oppgang, men foreløpig driver vi med dokumenter. Vi har forhandlet i to år, og har ikke engang undertegnet mandatet eller reglementet for oppgangen.

— Jøss.

— Ja, det tar tid. Russland og Finland forhandlet i fem-seks år før de kom seg ut i terrenget.

— Men er det uenighet om hvor grensa mellom Norge og Russland skal gå?

— Nja. Den forrige oppgangen var i 1947, og mye av grensa følger vassdrag. Og grenser i vassdrag er komplisert. Elva har gravd litt her og der, og noen plasser har den flyttet seg så mye at grensa går over tørt land. Det ønsker vi å få justert, sier Espelund.

De fire grenserydderne har sin helt egen sjargong med uttrykk som umarkerte brytningspunkt, utliggere, mellomrøyser, og hjertestein.

Det er retningstein og vitnestein og sikringsbolter. Det siste er bolter satt ned i fast fjell eller store steiner, i tilfelle noen skulle finne på å flytte eller rive ei røys. Ved hjelp av sikringsboltene og målebånd kan de finne den opprinnelige posisjonen. Å flytte eller ødelegge røyser var og er straffbart.

Som det heter i Strömstadtraktaten: Den som «... forandre eller reent udkaste noget Grendse Røsz, skal til Skrek og Afskye for andre saa ildesindede, paa Giernings-Stedet ophænges».

— Er noen blitt hengt?

— Nei, sier Bakke og Espelund.

— Er noen riksrøyser blitt flyttet?

De veksler blikk, nøler.

— Ja, det er noen studenter fra Trøndelag som har hatt som hobby å flytte ei røys inn i Sverige, forteller Bakke.

Trøndernes Fagforening kaller de seg, og er studenter ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap på Ås, tidligere Landbrukshøgskolen.

«Å ta att Øst-Trøndelag — Trøndernes Fagforening ha ailler godkjeint freden i Brömsebro i 1645. TF ha i aille år kjæmpa ferr å innlæmm Øst-Trøndelag (Jæmtlainn å Herjedaln) i Trøndelag igjæn». Hvert år har de flyttet røysa lenger inn i Sverige.

De to varebilene fra Statens Kartverk er parkert i en grøftekant ved en øde grusvei.

De laster utstyr i sekkene. Maling, koster, børster, ryddesag, verneutstyr, GPS, kart, målebånd. Så brøyter de seg gjennom en vegg av gran og kratt, de snubler over myrsøkk og løsstein, det hviner i knott og mygg, det summer i fluer og klegg.

Med ett åpner skogen seg i den 1630 kilometer lange grensegata.

Og der, der nede, i et søkk, ligger Porstjärnröset, nedgrodd av kjerr og lyng og mose. Riksrøys 49.

Midt i røysa står hjertesteinen med årstallet 1753 og monogrammet til henholdsvis kong Adolf Fredrik og kong Frederik V.

— Så rart at de har plassert den nedi der, sier sivilingeniør Trond Espelund.

— Kunne de ikke satt den høyere?

Jan Erik Skogsholm drar i gang ryddesaga, og gyver løs på vegetasjonen. Roy Pedersen går løs på røysa med stålbørste og skrape.

Tor Erik Bakke klatrer opp på røysa og setter seg til med pensel og bengalakk. Han skal male kongemonogrammene. Trond Espelund lokaliserer sikringsboltene.

Etter førti minutter inspiserer Espelund røysa. Han er fornøyd.

— Den står til Dovre faller, sier han.

— Da er det klart for dokumentasjon.

Feltleder Bakke tar fram kameraet, og fotograferer fra alle himmelretninger etter et visst mønster. Fotografiene skal inn i grensemerkeprotokoll. Så er de ferdige. Klokka er halv fem.

— Vi rekker vel røys 50 før vi gir oss?

I samlet flokk braser de på ny gjennom skogen.

— Dere får sett mye av landet vårt?

Tor Erik Bakke stanser opp.

— Mye? Vi får i hvert fall sett ei smal stripe. •

hop@dagbladet.no