For voksne lesere av Harry Potter-bøkene har det alltid vært mer enn trollmannsdueller og quidditchkamper som har gjort at vi har ligget med lyset på for lenge og nesa i den siste boka og blitt litt forlegne når kollegaene dagen etterpå spør hvorfor vi ser søvnige ut. De fire filmskaperne som hittil har festet seks av sju bøker til filmlerretet, har hatt et kompetent grep om actionsekvensene. Men den følelsesmessige siden ved bøkene er det først og fremst meksikanske Alfonso Cuarón, regissøren bak den tredje filmen, «Harry Potter og fangen fra Azkaban», som har tatt alvorlig.

Harry Potter er et ensomt barn og en ensom tenåring. Foreldrene hans ble drept av den onde trollmannen Voldemort da han var spedbarn. I barnelitteraturen er det et velbrukt grep å sende et foreldreløst barn ut på eventyr. Det tjener åpenbart et praktisk formål å feie foreldrene ut av soga med et kjapt pennestrøk – ellers ville de hindret barnet i å dra ut på egen hånd. Det gir også forfatterne mulighet til å vekke lesernes omtanke for den vergeløse hovedpersonen. Når det er så mange foreldreløse barn i nettopp britisk litteratur, kan det ha å gjøre med Storbritannias lange tradisjon for å sende små barn på prestisjetunge kostskoler. For den som trenger hjelp til å forestille seg hvor alene en syvåring er i møte med en stor og nådeløs barnekoloni, er Roald Dahls «Boy» anbefalt lesning.

For Harry er det ikke skolen som er smertefull. Den er et velkomment eksil fra livet hos de uspiselige slektningene. Men savnet av foreldrene og vekten av vissheten om at det er han som en dag må ta opp kampen med Voldemort, tærer på ham.

Det var det nesten umulig å spore i de to første filmene, de sukkertøyfargede fantasiene til Hollywood-lojale Chris Columbus. De to siste filmene, nummer fire og fem, har også lidd under at regissørene måtte trenge hver sin murstein av ei bok inn på to og en halv time. Men i «Harry Potter og fangen fra Azkaban» trengte ikke Daniel Radcliffes Harry å si så mye. Regissør Cuarón skapte store, melankolske landskaper der menneskene ble små og ydmyke. Han la triste middelaldersanger på soundtracket og lot spøkelser av riddere til hest minne om parallellen mellom Harrys kamp og ridderne som i sagnene rir ut mot overmakten. Både en tidsreise og en varulv som våknet ved fullmåne sto sentralt i historien, og Cuarón brukte månen og skolens store klokke og lot sirkelformen gå elegant igjen gjennom hele filmen. Harry ble skimtet bak viserne og tallene i klokka og vandret foran den store, sakte vingende pendelen, et lite menneske mot tidens og historiens velde.

I årets film, «Harry Potter og Halvblodsprinsen», vender regissør David Yates fra forrige film tilbake. Om filmen er ujevn, er han mer lydhør for uroen og kvalene hos hovedpersonene enn før. Men det er ikke Harry Yates er opptatt av, det er den fornemme og hovmodige Draco Malfoy, Harrys jevnaldrende nemesis gjennom alle åra, som går mot sin skjebne med voldsomme og blandede følelser. Skuespiller Tom Felton er like lys som Harry er mørk, og med sin smale, svarte dress minner han om en snudd, skrudd utgave av Kenneth Branaghs «Hamlet».

I likhet med Cuarón dveler Yates ved Galtvort skoles middelalderarkitektur og gjør bruk av gamle, klagende sanger. Den som kjenner middelalderens litteratur vet hvor sterk vekt det legges på menneskenes lojalitet, deres hengivenhet overfor en guddommelig plan og overfor rollen de er tiltenkt i livet. Harry og Draco er begge en slags riddere, en lys og en mørk, pålagt oppgaver de går til med uro. Men først og fremst er de to ensomme barn.