Går det virkelig an å kvitre i telefonen?

— Åh, så kjempekoselig at dere har lyst å intervjue mæ, sa Jenny Jenssen.

Men egentlig hadde ikke artisten tid.

Det var bare to dager før hun og mannen skulle arrangere Blakerfestivalen, sommerens store dansebegivenhet på Romerike. To dager før åpningen av VGs sommerturné på Strømmen Storsenter, hun hadde fullt program. Ølkasser skulle bæres, orkesterbussen lakkeres.

Det var stille i tre sekunder.

— Men vil du komme hjem til mæ i morra tidlig?

Ja, det går an. Hun kvitret.

Så her er vi. I enden av en stille gate med krittstreker i asfalten, en malt postkasse med tre smilende mennesker. En velstelt hage, ytterdør med en stor blomsterkrans på.

— Hei, hei! Her er jeg! roper Jenny Jenssen og inviterer opp på terrassen bak huset.

Langs rekkverket henger det rader med små julelys. Jennys jul varer så lenge at det har ikke noe for seg å pakke lysene ned. På terrassen står en jacuzzi under tak, vannet holder 40 grader om vinteren, 30 på sommeren.

— Det er så deilig her, ikke noe innsyn, vi storkoser oss. Vi har snart bodd her i ti år.

Hadde du sett for deg at Jenny Jenssen bodde i et rødmalt hus på bygda? Feil. Vi er i en hvitmalt enebolig med store vinduer, himmelen er lyseblå, og ikke langt unna ligger Frognerparken. Hun har bodd i Oslo i over 25 år.

Jenny Jenssen plasserer to telefoner og en babycall på bordet. Det er sydenvarme på vestkanten denne dagen.

— Det er så mye å gjøre, det er søvnløse netter, det er bare helt herlig, sier hun og reiser seg igjen.

— Jeg er så full av energi for tida, det er bare å nyte det. Men du må unnskylde meg litt, jeg må bestille noen tusen isbiter.

Merkelappen dansebanddronning kom lenge før hun begynte med egne juleforestillinger, allsangshow, Blakerfestival, etablerte slankeklubben «Jennys sunn og glad» og plateselskapet «Pinadø». Danse-Jenny. Jule-Jenny. Slanke-Jenny. Business-Jenny. Hvem vil hun helst være?

— Det er ok med ei tå i hver leir. Men åra da jeg ble kalt dansebanddronning var veldig begrensende. En gang hadde jeg et juleshow for hele familien på Beitostølen. Da forestillingen var over, sto det mange utenfor som trodde de skulle på dansegalla, de hadde sett en plakat med navnet mitt på. Jeg er stolt over å ha blitt kalt dansebanddronning, for all del, men jeg gjør så mye forskjellig.

I sommer kommer ny solo-cd. Til høsten reiser hun til Nashville for å spille inn duettplate med countryartisten Arne Benoni. Hun vil lage barneplate, hun vil skrive bok, hun vil delta i Grand Prix igjen, og hun vil lage tv-program.

Det siste har hun tenkt på i mange år.

— Det skal være et musikalsk program, «Jennys vertshus» med musikk, mat, sang og hyggelig samtaler. Piloten er laget, og ja da, det er tøffe tider i tv-bransjen. Men ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Det er mitt motto.

Jenny Jenssen vet hva hun snakker om. I flere år bar hun og ektemannen på en hemmelighet som til slutt ble forløst i både aviser og ukeblader.

Ekteparet hadde alltid tenkt de skulle få barn, mannen er hennes manager og bassist i Septimus. De skulle bare gi ut ei plate til først, dra på enda en turné, dansecruise og juleshow. 37 år gammel var hun endelig klar for å bli mor.

Men hun ble ikke gravid. Legene fant ingen feil, og de ble anbefalt prøverørsforsøk. Det endte med ti forsøk på fire år.

— Vi ble gravide på fjerde og sjette forsøk. Begge gangene sluttet hjertet på den lille i magen å slå etter drøye tre måneder. Men jeg tenkte da at så heldige vi er som hadde klart å bli gravide, at det skulle gå bra neste gang.

— Var det så enkelt?

— Nei. Men du må tenke sånn.

Hvert forsøk kostet 35 000 kroner. Like krevende var løpske hormoner og et liv som krevde strenge rutiner.

— Jeg har vært i overgangsalderen ti ganger, så Tor vet hvordan jeg kommer til å bli. Stakkars mann. De tre første forsøkene var plagsomme, det tar litt tid å finne de riktige dosene med hormoner. Vanligvis snakker jeg på inn- og utpust, men da var det faktisk enda verre. Før eggene hentes ut, er det viktig å sette hormonsprøyter til bestemte tidspunkt. Det verste var den gangen jeg var på konsert med Paul McCartney på Valle Hovin. For det første måtte jeg smugle sprøytene med meg inn, så måtte jeg stille meg i en laaang dokø, og prøve å time den til riktig tidspunkt for å sette sprøyta. Men det gikk bra. Alt går.

Jenny Jenssen reiste rundt og holdt juleshow, lot de små barna komme til seg, holdt dem på fanget og reiste hjem til nok en beskjed om at hun ikke var gravid. Hun fikk stadig spørsmål om hun ikke hadde lyst å feire jul med egne barn, et spørsmål som kvinner nærmere 40 gjerne får.

«Det hadde vært fint å feire jul med eget barn, men når man er i gang med en karriere, blir det lett til at man velger vekk å få barn, og så er det ikke alltid slik at storken kommer flygende akkurat når man selv forventer den», sa Jenny. Like blid.

På det tiende forsøket var det 15 prosent sjanse for å bli gravid. Da var hun blitt 42 år.

— Jeg visste inni meg at jeg skulle få oppleve å bli mor. Jeg visste at Tilje satt der på ei sky og skulle komme ned til oss. Hadde det ikke gått på det tiende forsøket, ville jeg fortsatt. Kanskje det er nordnorsk stahet, jeg vet ikke. Jeg har hørt om par som har tatt både 11 og 16 prøverørsforsøk. Det som gjør meg så steikandes førrbainna, er at folk må betale for å få barn. Staten dekker kostnadene ved sterilisering, men ikke kostnadene ved forsøk på å få barn. Hallo! Det må da gå an å bruke hodet, og tenke seg om. Barna er framtida vår. Det er så mange der ute som ønsker seg barn, så mange barn som kunne gitt samfunnet så mye.

Og nå står hun der i døra. Nyvåkna med trøtte øyne, en pute under armen. Tilje fyller tre år i september, har langt blondt hår og blå øyne etter farmoren.

— Hei, skatt! Åhhh ... lille vennen min!

Mor Jenny spretter opp, løper bort og gir dattera en lang klem. Er hun sulten? Tørst? Våken? Trøtt? Vil hun ha et jordbær? Bringebær?

— Hver dag sier jeg tusen takk til Tilje for at hun kom til oss. Det skal jeg si til henne hver dag hele livet. Om Tilje ikke er der, skal jeg si det i lufta. Hun er et fantastisk lite menneske, og var med på sin første spillejobb ti dager gammel. Men til høsten har hun fått plass i barnehage, selv om jeg vil være med henne hele tida og se på alt hun gjør.

— Kanskje det er sunt for dere begge at hun skal i barnehage?

— Jo, jo. Da vi fikk plass, spurte jeg Tilje om hun hadde lyst å gå til et stort hus med hage og leke med mange andre barn, eller være hjemme med mamma og pappa. Da svarte hun «Nei, mamma. Tilje leke med barna nå».

— Hva er den største forskjellen på livet etter du ble mor?

— Logistikken, nå er det Tilje som er sjefen. Bare ta dagen i dag. Jeg har tusen ting å gjøre, men se rundt deg, se på meg! Her er det kaos, jeg har ikke fått ryddet eller pyntet meg. Før ville huset vært strøkent og jeg nystylet. Men dette er virkeligheten. Nei, det er herlige tider.

— Du er blitt mindre selvopptatt?

— Ja.

— Du var selvopptatt før?

— Det blir for dumt å si noe annet når jeg har dette yrket. Artister som sier de ikke er selvopptatte, tror jeg ikke på. Vi er avhengige av tilbakemeldinger. Mitt gull er publikum, og jeg elsker publikummet mitt. Det er de som lar meg få synge andre steder enn i dusjen. Det er de som vil høre på meg, så da gir jeg blanke i hva anmelderne sier. Jeg har fått mange gullplater, og det er bekreftelse nok.

— Hadde det ikke vært hyggelig med noen virkelig gode anmeldelser?

— Jeg har da fått både terningkast tre og fire. Jeg synes det er bra. Du kan ikke gå rundt og tro at du skal få terningkast seks.

— Hvor mye øver du?

— Øve? Om jeg skulle ta det så høytidelig og sette av fire timer dagen til øving, hva ville livet blitt da? Jeg synger masse, men om jeg er så flink vet jeg ikke. Folk hører vel at det er Jenny Jenssen som synger.

Noen har det bare. Denne grenseløse optimismen, dette ustanselig gode humøret. Men det kommer ikke gratis.

Jenny Jenssen tok et oppgjør med seg selv da hun mistet den fem år yngre broren Trygve. Han var 30 år da han ble funnet alene på et hotellrom på ferie i Thailand. Hjertet hadde bare stoppet.

— Det første jeg tenkte var å reise nedover og hente Trygve hjem. Jeg ville se ham, ta på folkene som fant ham. Jeg ville være sikker på at ingen hadde gjort ham noe, at han ikke hadde gjort seg noe selv. Så Tor og jeg dro til Bangkok.

Jenny var 35 år og hadde aldri sett en død person. Mora forberedte henne på at panna til en død person er like kald som en stein i fjæra.

— Jeg er så utrolig glad for at jeg reiste, jeg tror min sorgprosess ble annerledes. I åra etter han døde, lærte jeg mye av Trygve. Han var et lys som plutselig ble blåst ut, og jeg skjønte at jeg måtte bli flinkere til å bruke tida mi. Ikke bare tenke framover, ikke alltid vente på sommeren, på høsten eller vinteren. Jeg er også blitt beinhard med hvem jeg bruker tida mi på, og tok en vareopptelling blant familie og venner. Blodigler som bare suger margen av deg, som bare er negative, de orket jeg ikke mer av.

— Forsvant noen ut?

— For å si det sånn, det er personer jeg har atskillig mindre kontakt med i dag. Alle kunne hatt godt av en vareopptelling. Det er bare ikke tid nok her på jorda.

Hvordan pynte til jul? Hvordan pynte barn om sommeren? Hvordan slanke seg? Hvem kan være med på NM i luftgitar? Ring Jenny Jenssen. Hun tar seg tid til media.

— Jeg synes det er fantastisk at noen tenker på meg, og vil ha meg med på ting. Det er jo et hav av folk å ta av der ute!

— Sier du noen gang nei?

— Ja.

— Når da?

— Da de ville ha meg med på «Ylvis møter veggen». Å stille i trikot og hoppe gjennom vegger er ikke min greie. Og så har jeg sagt nei til «Skal vi danse» tre ganger. Men det skulle jeg gjerne vært med på, jeg måtte takke nei på grunn av graviditeter, bekkenløsning og sånne ting.

Når Jenny Jenssen reiser på spillejobber, er det hun som kjører bussen. Eller lastebilen. Hun tok lappen på lastebil fem uker etter Tilje ble født. Artist, arrangør, platedirektør.

— Er det noe du ikke gjør?

— Jeg skulle gjerne hoppet i fallskjerm.

— Jeg tenkte i forhold til turnering?

— Åh. Ja, jeg skulle gjerne turnert mer i Skandinavia. Arne Benoni og jeg har allerede fått en spillejobb på dansk tv, etter countryplata vi skal spille inn sammen i Nashville.

Skal vi tro kommentarer til sanger av Jenny Jenssen som ligger på YouTube, har artisten allerede fans som tyr til engelsk:

This is such a great song!!! Love you, Jenny! Does anybody have a link to «Nu får du pinadø meg vaske klea dine sjøl»????

Bjerkvik er et lite tettsted i Nordland, innerst i Herjangsfjorden. Veien nordover går til Tromsø, vestover til Svolvær og sørover til Narvik.

Her i hjembygda vant Jenny talentkonkurranser, hun fikk hovedrollen i teaterstykker, hun var formann i elevrådet. 11 år gammel ble hun vokalist i et band med eldre gutter som spilte til voksendans.

For medelevene ble det til slutt for mye av Jenny Jenssen.

Det begynte med små kommentarer. Så ryktene. Stygge lapper på oppslagstavla. Baksnakkingen. Og til slutt den totale utfrysningen.

I dagboka si skrev Jenny:

«Det skjer forskjellige ting på skolen. Rettere sagt i klassen min. Jeg blir utsatt for det man kaller ?mobbing?. Noen sier at det er på grunn av ?misunnelse?.»

— Unger kan være så jævlige. Jeg hadde noen steintøffe år, sier hun nå, drøyt 30 år etter. Redningen kom hjemmefra. Faren var major i forsvaret, og gikk i krigen for datteren.

— Da pappa fikk vite om mobbingen, tok han affære og sa «Jenny, dette skal ikke du gå gjennom, dette skal du skånes for». Han tok saken til høyeste hold i kommunen, og forlangte at jeg skulle ut av den klassen.

Foreldre som ville ta en 13-åring ut av skolen? Det hadde aldri skjedd før i bygda. Skolestyret sa nei, men faren ga seg ikke. Saken havnet både i Nordlys og andre lokalaviser: «MISUNNELSE ANTOK GROTESKE FORMER» og «BJERKVIKJENTE UTSATT FOR GROV MOBBING», var to av overskriftene.

— Skolen mente det var nok om jeg fikk en unnskyldning, men pappa var tøff og ga seg ikke. Han gjorde alt riktig. For hvem andre skal snakke for barnet om ikke foreldrene gjør det? Hva skal foreldre gjøre når en lærer ikke ser at barnet deres alltid blir stående alene i skolegården? At barnet alltid kommer seint og går tidlig hjem? Det finnes dessverre en del svake lærere som ikke evner å ta tak i mobbing i klassen.

På slutten av skoleåret ble Jenny tatt ut av skolen og fikk hjemmeundervisning. Etter sommeren begynte hun rett i 8. klasse, og hoppet over trinnet der mobberne gikk.

— Jeg kom i en klasse med et helt annet miljø, og fikk venner som holdt på med musikk. Jeg gikk ut med M og S i alle fag. Det hadde jeg bestemt meg for.

Det gikk bra. Hun er ikke bitter, og har ikke problemer med å reise hjem. Men mobbingen har satt spor.

— I mange år klarte jeg ikke å være alene. Jeg kunne aldri sitte alene på kafé, da fikk jeg følelsen av ufrivillig isolasjon i skolegården. Det er faktisk først de siste åra jeg føler meg bekvem med å gå alene på kafé. Hjertet mitt blør når jeg leser om barn som blir mobbet. Det er helt forferdelig. Jeg kommer til å være veldig påpasselig når Tilje begynner på skolen, og vil være med på foreldremøter, reise på skoleturer. Å følge med på hva som skjer er viktig.

Etter videregående skole i Narvik reiste hun til California som utvekslingsstudent i 1983. Hun husker godt dagen foreldrene hentet henne på flyplassen året etter.

— Skulle ikke Jenny vært her? Hvor er hun? hørte hun dem si.

Men Jenny var der i ankomsten med kort hår med permanent og lyse striper i. Og tolv kilo ekstra. Det var da hun ble interessert i slanking, og ble en av landets yngste slankeinstruktører.

Da permanenten var borte, reiste hun til Oslo og studerte norsk politikk, språkvitenskap og engelsk. Spilte inn en kassett som kom i hendene på Tor Søreng som trengte en vikarvokalist til dansebandet sitt.

De to nordlendingene avtalte å møtes i Oslo. Hun var 23 år, hadde langt mørkt hår og rød skinnkåpe. Han var 31 år, hadde langt mørkt hår og rød skinnjakke.

De traff hverandre i februar og ble forlovet sankthansaften.

For tre år siden fornyet de ekteskapsløftet med over hundre gjester og Einar Gelius som prest. Da hadde de vært gift i ti år. Mannen Tor sier at livet med Jenny har vært et sant eventyr.

— Jeg kommer ikke på noe som Jenny kan bli bedre på, det måtte kanskje være at hun av og til kan gi litt mindre av seg selv, sier han.

— Vi har det så utrolig godt sammen. Tor er min aller beste venn. Han er fjellet, sier hun.

— Hvordan tror du det er å leve med Jenny Jenssen?

— Det kan nok være krevende, mest fordi det er så mye jeg vil gjøre. Og jeg har temperament, om jeg blir sint kan jeg godt slenge en bakt potet i veggen. Men det går fort over. Tor står da bare og ser på meg, det er jo jeg som dummer meg ut. Men innimellom må det bare ut litt energi.

Natta etter at hun ønsket velkommen på terrassen, sender Jenny Jenssen et bilde av «verdens lykkeligste trio» på e-post, og en liten oppdatering fra dagen.

Hun fikk tak i isbiter, hun har lempet kasser med øl, ordnet med bord og stoler. Nå er det bare timer til hun skal holde tre sommershow, arrangere festival og spille opp til dans.

Klokka er 03.05 når hun skriver:

«Nå sover far og datter, og jeg gleder meg til å se på dem. Mor er som vanlig i jobbehjørnet, fuglene kvitrer ute og det gryr av dag. Livet er herlig. Ha en strålende dag i solskinnet. Hilsen Jenny.» •

kbb@dagbladet.no