En av de mest oppsiktsvekkende litterære debutene i 1972 er nesten glemt.

Den psykologiske thrilleren «Bortreist på ubestemt tid» var den gang en braksuksess, ble innkjøpt av Norsk kulturfonds støtteordning for norsk skjønnlitteratur, solgte 9000 eksemplarer det første året, og forfatteren Sigrun Krokvik fikk den nyopprettete Rivertonklubbens Gyldne revolver.

Før romanen var kommet ut i bokhandlernes hyller, hadde Pål Bang-Hansen og produksjonsselskapet til Egil Monn Iversen sikret seg filmrettigheter. Filmen, med Svein Scharffenberg og Ingrid Vardund i hovedrollene, ble en stor suksess. Den er karakterisert som en norsk variant av Hitchcock og regnes som et viktig bidrag til en norsk film noir-tradisjon. Det skaper en særlig uhygge, en atmosfære av fare og spenning, at vi vet hvem morderen er.

Krokvik selv må ha hatt Patricia Highsmith som en av sine læremestere, og fulgte opp med en ny thriller, «Kikkeren» i 1973. Den psykologiske thrillersjangeren Krokvik da skrev seg inn i, har ikke fått noe sterkt feste i norsk tradisjon, men hennes to romaner er oppsiktsvekkende og originale bidrag til denne sjangeren.

Den psykologiske thrilleren dveler ikke ved voldsepisoder, og skildrer ikke drap og blodsutgytelser rett på, spenningen skapes indirekte:

«Alex så Christinas hode i solstripen. Høstgyldent hår flommet over kanten av den svarte skinnsofaen. Hun lå henslengt på sin vanlige skjødesløse måte. Han kjente støtet i brystet, den kvalmende og hissende uroen. Ansiktsmusklene strammet seg, Pusten gikk fort.»

Forfatteren nøler ikke med å la uroen utløses, Alex dreper sin kone Christina, men selve handlingen er utelatt, slik at det på sett og vis ikke skapes sympati med offeret. Etterpå er det bare uhyggelig stille. Han bærer henne ned kjellertrappen og legger henne i den tomme fryseboksen. Og han kan senere innbille hennes søster at hun er reist bort.

Deretter skifter fortelleren fokus til Helen Hogstad. Ved en plutselig og tilfeldig utløst impuls beslutter hun seg for ikke å vende tilbake til ektemannen Martin og det forestående sølvbryllupet etter besøk hos datteren. I en litt forkommen tilstand blir Helen plukket opp av Alex som tar henne med seg hjem. Det utvikler seg raskt et forhold mellom de to. Hun er myk og kvinnelig og alt det som Christina ikke var, mens han er omsorgsfull, oppmerksom og varm og får henne til å føle seg som en attraktiv kvinne igjen. Men hva med liket i fryseboksen, hvordan skal Alex nå få fjernet det? Og hva med Helens ektemann Martin, som har etterlyst henne; hvor lenge vil hun kunne være bortreist på utbestemt tid?

Romanens to kvinneskikkelser, den selvstendige, frigjorte og provoserende Christina og den undertrykte hjemmehusmoren Helen, er begge velkjente skikkelser fra 1970-tallets feministiske litteratur, og kunne vært aktører i en av Bjørg Viks romaner eller noveller.

Det er Alex, den unge, desperate maleren, han som blir morder, som er et helt originalt bidrag til den norske litteraturen.

«Alex så opp og fikk i det samme et glimt av ansiktet sitt i sidespeilet på bilen. Fordreid, med et vilt, sinnsykt uttrykk i øyene stirret det mot ham.»

Raseriet utløses av at en guttunge kaster stein mot bilen hans. Men ansiktet i speilet bringer fram et ubehagelig minne fra barndommen, da han i raseri drepte den lille valpen han elsket. Etterpå føler han sorg og angst for sitt eget sinne. Alex er framstilt som en sårbar, utsatt person. Han appellerer til leserens sympati, fordi vi allerede helt fra begynnelsen får innblikk i hva som foregår i hans sinn. Patricia Highsmith har framhevet hvor viktig det er at det skapes en slik sympati med forbryteren, og at dette skiller thrilleren fra detektivromanen. Ikke minst skaper også kontrasten mellom de sympatiske sidene og de forbryterske sidene spenning.

«Alle kan myrde, tenkte han, hvis de ønsker noen død, ønsker det intenst nok og anledningen er der. Hvor stort mot skal det til? Men han, Alex var ingen modig mann, likevel drepte han Christina. Det hadde vært en plutselig, uimotståelig innskytelse etter at hatet hadde samlet seg opp i ham i lang tid.» (72)

Denne innsikten i forbryterhelten møter vi etter mitt syn altfor sjelden i den norske krimlitteraturen. Men allerede Stein Riverton la denne veien åpen, med skildringen av jeg-fortelleren i «Jernvognen» fra 1909, jeg-fortelleren som til sist måte avsløre at han selv var morderen. I den andre enden står privatdetektiven Aron Ask, som På Gerhard Olsen lar trå farlig nær grensen til å bli morder i «Rødt regn» fra 1992. Og Unni Lindells Cato Isachsen erkjenner i «Honningfellen», at han har trekk til felles med mordere han har møtt.

Hvordan skape spenning når vi allerede fra begynnelsen blir gjort fortrolig med forbrytelsen og med gjerningsmannen? Vi tilgir ham det han har gjort, og ønsker ikke at han skal utsette seg for risikoen med å bli oppdaget. Men vi ønsker heller ikke at han skal myrde på nytt. Spenningen skapes ved at vi ikke bare følger Alex? handlinger og tanker, men også kommer tett på Helens og - skjønt i langt mindre grad — hennes ektemann Martin. Til sist gjennomgår alle tre forandringer som gjør dem mer entydige. I en nesten klassisk forfølgelses- og fluktscene på en smal, svingete vei innover og utover fjorden, ender romanen slik den må ende, i en katastrofe for de tre.

Krokvik bruker sjangeren til å utforske hva begjæret fører til når det får makt over sinnet. Allerede innledningsvis møter vi Alex? følelsesmessige forvirring. Han er dypt avhengig av Christina på en måte han ikke forstår. «Hvorfor bad han henne ikke ryke og reise? Han elsket henne! Gjorde han? Nei! Han begjærte henne, var besatt av henne!» Derfor kan han heller aldri være sikker på om han ikke ville blitt trukket mot henne igjen, dersom han visste at hun fantes, et eller annet sted. Også i «Kikkeren» utforsker Krokvik hva som skjer med et menneskes sinn når begjæret ikke lar seg styre. Her blir møbelsnekkeren Jacob Kleve besatt av den unge Sylvia som han betrakter om kveldene med kikkerten fra vinduet sitt. Forfatteren behersker spesielt kikkerens psykologi på en glimrende måte. Hans begjær og betrakterposisjon kontrasteres med den sterke erotiske gleden og utfoldelsen mellom Sylvia og den bohemiske forfatteren Bård som bor alene på et lite småbruk. Slutten er nok mindre dristig enn i debutromanen. Likevel forblir det gåtefullt at det ikke kom flere romaner fra denne begavete forfatteren.

Irene Engelstad er hovedkonsulent i Gyldendal norsk forlag og professor 2 ved Universitetet i Oslo.