— Jeg er jo født i Skorpionen, sier Hanne Nabintu Herland.

— Så jeg er en komtemplativ person. Tenkende. Hele tiden i dette dykket. Søkende etter livets dype sammenhenger. Men hvis man bare er nedi der og dykker, blir man depressiv. Heldigvis har jeg ascendanten i Skytten. Den er sånn livsglad og menneskekjær. Så jeg har en voldsom oppdrift i personligheten min. Kanskje det er en av grunnene til at jeg med såpass letthet tåler at store deler av Norges befolkning er sinte på meg.

Det begynte med foredraget hun holdt på valgmøtet til Trondheim KrF i juni.

Det handlet ikke om astrologi, men om hennes fagfelt religionshistorie. I løpet av tre kvarter ga Herland — hvis norske foreldre avbrøt forskerkarrierer for å jobbe for UNESCO i Øst-Kongo, hvor hun ble født inn i Shi-stammen og gitt mellomnavnet Nabintu, som betyr «rikdom til han som eier henne», og antyder en noe patriarkalsk stammestruktur — et riss av hvordan kristne verdier har vært en av forutsetningene for den europeiske samfunnsutviklingen.

Så avsluttet hun med noen forslag til «veien videre».

«Det vi trenger i dag, er mer av det gamle vikingblodets tøffhet. Å være stolt av vår egen kultur», sa hun. «Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Norske feminister er blitt altfor harde», la hun til.

«Jeg forstår godt at norske menn i et slikt klima heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat».

Etterpå skrev Adresseavisen at hun «framsto som en ekstrem versjon av Siv Jensen» og at hennes begeistring for vikingtida ga assosiasjoner til Nasjonal Samling.

Heldigvis har Hanne Nabintu Herland ascendanten i Skytten.

— Mange har jo spurt meg hva jeg synes om framstillingen av meg i mediene, sier hun.

— Ja, hva svarer du da?

— Jeg synes, for det første, at vi lenge nok har skammet oss over å være europeere. Hvorfor synes vi tradisjonell norsk kultur er så destruktiv, da? Er ikke Olav den hellige flott for Norge? Er det ikke lov å være stolt over å være norsk lenger?

— Og når det gjelder framstillingene i mediene?

— Jo. Jeg hadde et foredrag, jeg må tåle å bli sitert. Og det fine med norske medier, er at når noe først blir slått opp, hvis det er noe som er spissformulert eller feil, så får jo jeg taletid i etterkant for å kunne nyansere det. Mange akademikere er redde for å krysse grensene fra akademia til samfunnsdebattant. Men jeg mener det ekteskapet der kan gå forholdsvis bra, jeg.

Hun sitter i en salong i hjørnet av hennes faste intervjurom, en ellers tom ballsal i toppetasjen av en biffrestaurant i Bergen.

Hvis det er beroligende, gir ballsalen assosiasjoner til hansatida snarere enn til Nasjonal Samling-interiør. Og den Siv Jensen-parallellen, jeg vet ikke, tett på likner hun mye mer på den britiske soulsangeren Duffy, som er 25.

Foran seg har hun to glass vann og en bunke håndskrevne notater. De skal hun etter hvert komme gjennom.

Det vil si, hun får ikke helt flettet inn en passasje fra en roman av den franske forfatteren Michel Houellebecq («Det er selvsagt umulig å posisjonere seg slik at man utelukker det religiøse. Det er et samfunn det samme som selvmord»), men hun får sitert både de tyske filosofene Jürgen Habermas og Friedrich Nietszche, den franske sosiologen Emile Durkheim, den amerikanske lingvisten Noam Chomsky, den norske kulturredaktøren Knut Olav Åmås og en oppskrift på den italienske pastaretten gnocchi.

— Jeg elsker å lage italiensk mat, sier hun.

— Flere av de tankene som kommer til uttrykk hos meg, kan nok være et resultat av en femretters rundt langbordet hjemme, hvor vi samler interessante mennesker og i grunn sitter og drikker vin til de tidlige morgentimer. Vi har nok et litt sånt sydende og kokende miljø.

— Hva slags mennesker er det?

— I høyeste grad offentlige personer. Økonomer. Advokater. Leger. Journalister. Jeg synes det er veldig spennende å selektere mennesker fra forskjellige fagfelt, og å krysse dem.

I slike stunder, sier hun, kan tankene vandre til ungdomsårene på den internasjonale kostskolen i Nairobi i Kenya, hvor hun var del av en smeltedigel av presidentsønner og guvernørdøtre, ektefødte afrikanere og amerikanske misjonærbarn.

Men hun kan også fort bli minnet om sitt første møte, som 19 år gammel student, med det «provinsielle og konsensuspregede» norske samfunnet.

— Noe av det verste jeg vet, er hvis jeg havner i en situasjon hvor det skal diskuteres den nye hytta og den nye båten. Som er en gjennomgående tone i samfunnet vårt, at vi later som om vi er interessert i andre, men egentlig er vi det ikke. Det er et statusjag som er så destruktivt, en legitimering av egoisme og dyrkingen av Narsissus som blir så moralsk betenkelig for meg at da er jeg mer interessert i dem som bringer en ny tanke på bordet, altså.

Hun holder armen opp foran seg med håndflata åpen, Hamlet-aktig.

— Og sånn sett føler jeg meg svært privilegert med mitt miljø. For når jeg kommer med mine utspill, kan det kanskje virke som om de kommer fra et eneste stort intet. Believe me, they don?t.

Nå foretrekker for så vidt Hanne Nabintu Herland at det virker sånn.

Den tomme ballsalen er ikke tilfeldig valgt: På grunn av hva hun beskriver som «et trusselbilde rettet mot min person», ønsker hun ikke å snakke om sin nære familie eller hvor hun bor, rent utover at hun er gift (med en mann), og holder en leilighet både i Bergen og på Frogner i Oslo.

— Du forstår kanskje at man lurer på hvordan du er som ektefelle?

— Nå har jeg nok uansett en manglende interesse for sånne detaljer. Kan ikke mannen min bare sveve over dette, da? Som en gud? foreslår hun, og legger til:

— Det er jo da et valg man tar, om man lar seg stanse av et trusselbilde, eller om man sier at jeg er såpass idealistisk i livet at jeg forbeholder meg retten til å fortsette å snakke.

Det har hun tenkt å gjøre. I tillegg til foredragene hun tilbyr, jobber hun med to bebudede bokutgivelser. En om radikal islamisme og en om «religionens rasjonelle rolle i et sekulært liberalt samfunn», som ikke er så sci-fi som den kan høres ut.

— Jeg refser meningstyranniet i Norge i dag. Jeg kjemper for forskjellighet, oppsummerer hun.

— Norge preges i for stor grad av likhetstanken. Det ligger sterke føringer om at vi alle skal være like. Stakkars den som skiller seg ut. Rosa overdel og blå bukse til alle.

— Er din egen look en slags protest mot disse føringene, eller?

— Vet du hva, jeg har egentlig alltid vært sånn, sier hun.

— Men jeg bestemte meg nok virkelig da jeg kom tilbake fra Afrika. I møtet med det norske samfunnet, merket jeg avfeminiseringen av kvinnen. Jeg bestemte meg for at jeg må få være den jeg er. Siden har jeg vært det. •

svg@dagbladet.no