— Vi har ikke vært romantiske. Nei, det ville det være galt å si. Vårt samliv kan best beskrives som nøkternt. Å skape en trygg tilværelse for barna og oss selv har vært det viktigste. Vi har hatt et trygt hjem, et trygt liv. Sidsel og jeg har holdt sammen i tykt og tynt, sier Carl Henrik Bache-Wiig (100).

Den ujålete herren fra Oslo vest er glassklar i tankegangen og meget brukbar til beins.

Han søker øyekontakt med sin kone Sidsel (97), men hun halvsover i lenestolen borte ved vinduet. Ekteparet feiret nylig sin 75-års bryllupsdag. Det kalles atombryllup.

— Vi kjenner oss ikke helt igjen i dagens kultur, hvor så meget handler om lidenskap og sterke følelser. Sant å si synes vi det der er kvalmt noen ganger, sier herr Bache-Wiig.

Carl Henrik har følgende forklaring på at det livslange samlivet med Sidsel har gått så bra:

— Vi har aldri trettet om penger, ikke en eneste gang, selv om vi ikke har hatt det så fett bestandig. Det har vært en selvfølgelig ting for oss at vi har trivdes sammen og hengt i hop. Blant annet har vi likt svært godt å sykle sammen.

Han kikker mot vinduet, mot sola.

— En annen viktig faktor er at vi har hatt veldig like ønsker her i livet. Vi har aldri villet reise til Kanariøyene, Mallorca eller sånne steder. Ingen av oss er særlig glad i varme. Hytteliv på Ustaoset derimot, har vært til stor glede for oss begge. Vårt samarbeid i forhold til barna har også fungert utmerket, forteller han.

— Selvskryt kommer fra hjertet, er det ikke så det heter?

Carl Henrik forteller at Sidsel nesten alltid er i godt humør, at hun fortsatt kan være pigg og fin. Likevel innser han at tiden er i ferd med å renne ut.

— Hun er i ferd med å forsvinne for meg. Det er sårt. Men slik er vårt liv nå, hver dag kan være den siste. Det finnes bare én utgang på dette.

Ekteparet bor fortsatt i sitt eget rommelige hus bak Vigelandsparken.

Flere av de figurative maleriene i stua har husets frue selv malt. Sidsel har hatt egen kunstutstilling. Maken er umåtelig stolt av henne — og livet de har levd sammen.

— Hun har stått for de kunstneriske impulsene. Sidsels musikk var til glede for familien i mange, mange år. Da vi kom hjem fra en kino satte hun seg ned ved pianoet og spilte alle melodiene fra forestillingen på gehør. Helt perfekt! Å ja! Vi har hatt et flott liv.

En frisk sommerdag i 1928 er 19-åringen Carl Henrik Bache-Wiig ute og padler i Bunnefjorden med kanoen sin. Det blåser og bølger.

På sørsida av Malmøya oppdager han en robåt som sliter i den grove sjøen. Jenta om bord har ikke kontroll på farkosten.

— Hun kunne jo ikke ro! utbryter Carl Henrik.

— Jeg padlet borttil og jumpet over i båten til Sidsel. Vi kjente hverandre ikke fra før. En yngre bror av henne var også om bord. Jeg overtok åra og rodde oss trygt inn til Sandkroken, der den hvite broen over til Ulvøya sto ferdig året etter. Roturen tok vel en halvtimes tid. Jeg hadde kanoen min på slep. Etterpå fulgte jeg dem oppover bakkene på Nordstrand. Jeg likte den unge piken. Da vi kom fram til huset der hun bodde, forsøkte jeg å pense samtalen inn på muligheten for å treffes igjen. Jeg nølte, men Sidsel skar gjennom og sa: «Når da?» Det var hun som tok initiativet, forteller Carl Henrik.

— Husker du det, Sidsel?

Den gamle damen har slått opp de store øynene sine og stirrer intenst tilbake mot sin elskede mann.

— Å jo da, Calle, jeg husker det nok!

— Noen dager seinere ble jeg buden inn til mine framtidige svigerforeldre på aftensmat. Siden har vi vært sammen. Det er over 80 år siden nå, sier han.

Historien om roturen er blitt en klassiker i familien Bache-Wiigs forsommerfest på Bygdøy. Barnebarna maser og maser, helt til Carl Henrik forteller om besteforeldrenes kjærlighetsmøte på bøljan blå.

Bryllupet er en annen viktig historie i samlivssagaen.

Sidsel Lindboe og Carl Henrik Bache-Wiig ga hverandre sitt «ja» i Uranienborg kirke på Frogner den 26. mai 1934. Utenfor kirken ventet en staselig vogn.

— Vi ble fraktet fra kirken i en Landauer med to hvite hester foran. Det var en fyrstelig hendelse. Kusken hadde flosshatt, husker jeg. Vi følte oss som kongelige, der vi ble fraktet til mine svigerforeldres leilighet i Oscars gate. Så dro vi på bryllupsreise!

Herr Bache-Wiig humrer. Bryllupsreisen besto nemlig i en drosjetur til Nordstrand. Der paret hadde sin første bolig.

Å ferdes sammen ute på veiene har Sidsel og Carl Henrik gjort mye her i livet.

— Vi tok sertifikat samtidig, det var i 1938. Den gang fantes det ikke et eneste lyskryss, så det var ikke særlig vanskelig. Kjøretimene kostet tre koner og syttifem øre, minnes han.

Fortellergleden er stor hos Carl Henrik Bache-Wiig, og hukommelsen imponerende.

— Jobben min innebar en del reising til Stockholm, Skåne, Tyskland. På disse turene var Sidsel med ved flere anledninger. Vi likte å bile sammen. Jeg var alltid glad for å ha henne med. Min kone var det ideelle reisefølge. Kjeftet aldri på meg, men kom med saklige innspill. Hun ba meg rolig om å sakne litt på farten når det var nødvendig. Sidsel kjørte selv også, understreker han.

Carl-Henrik gir ikke inntrykk av å ha vært spesielt opptatt av karriere. De siste 25 åra av sitt arbeidsliv arbeidet han som disponent i VVS-bransjen.

Sidsel var aldri ute i lønnet arbeid, men husbonden mener likevel at samlivet har vært preget av likestilling.

— Ja, det vil jeg absolutt si. Det handler om en arbeidsfordeling. Vi har stått på begge to. Men ingen av oss har sett på gjøremålene som en oppofrelse. De har vært en selvfølge. Å framheve seg selv foran den andre har ikke vært vår stil, sier han.

Sidsel er våken igjen. Hun løfter på hodet.

— Si at jeg ikke føler meg så frisk lenger, Calle.

Forsommerdagen er lys og vakker med blomstrende frukttrær i tilstøtende hager. Inne i de gamles værelser hindrer gardinene at lysskarpheten blir for stor.

Mørke møbler og tunge bokhyller forsterker fornemmelsen av å befinne seg i en annen tid. På det brune flygelet står fotografiene, minnene, tett i tett.

— Vi har to sønner og to døtre. Antallet barnebarn er oppe i 16 og oldebarn har vi 17 av. Vår yngste sønn er skilt, men det var en lykkelig skilsmisse. Vi betrakter fortsatt hans ekskone som en datter.

Tiden for fotografering opprinner og Carl Henrik hjelper sin kjære Sidsel på bena med øvet hånd. Bevegelsene er langsomme og forsiktige.

Plutselig virker Sidsel Bache-Wiig helt klar og til stede. Hun saumfarer sin mann med øynene.

— Du har fått en flekk på buksene dine, Calle!

Hun ler og smiler.

— Det finnes ingen oppskrift på et godt samliv. Jeg vil i hvert fall ikke komme med noen råd. Folk får gjøre sine egne erfaringer. Mitt syn er at Sidsel og jeg har vært heldige, ja, jeg vil si at vi har hatt flaks. •

magasinet@dagbladet.no