— Jeg har ligget rundt doskåla og grått.

Skuespiller Ingar Helge Gimle sitter på en tynn pinnestol med et siv av en selvrullet sigarett mellom fingrene. Røyken flyter lett med vinden fra den åpne balkongdøra.

Leiligheten på St. Hanshaugen er nesten tom. Ingar skal snart flytte. Han vet ikke hvorfor. Han vet ikke hvor. Men leiligheten er solgt, og han har fjorten dager på seg til å finne det ut.

— Vi har jo alle vært inne på disse følelsene, sier Gimle.

— Vi har følt oss ensomme, at vi ikke fikser dette her. Hvis vi husker det, slutter vi kanskje å dømme prostituerte, narkomane og alkoholikere.

Blant det lille som er igjen på åstedet er noen tynne gardiner med brungrønt mønster, flere bilder av den smilende datteren Kaja på atten, Amanda-prisen han vant for «Absolutt blåmandag» i 1999, og en bokhylle med pertentlige rekker norske, skinninnbundne klassikere.

De bryter mot den glorete førsteutgaven av Håvard Melnæs? «En helt vanlig dag på jobben», boka om det indre livet i Se og Hør. Gimle skal gestalte Sven O. Høiby i spillefilmen basert på Melnæs? bok.

Og det er sånne som Høiby Gimle sikter til når han snakker om dette med ikke å dømme.

— Han ønsket nok bare å hylle datteren sin, tror Gimle.

— Og han virket skarp som bare det. Men han var egenrådig, sånn; Ikke kom her og fortell meg, jeg er 66 år, jeg har vært journalist, jeg har fire barn, jeg har erfart mye. Så gikk det for langt, han ble utstøtt av familien.

Det er noen av Høibys valg han fremdeles jobber hardt med å forstå.

— Du vet, han var av den gamle skolen, likte å være gentleman, pent kledd og god i replikken. Han var en lystig mann. Og så får han anledning til å komme inn i kongehuset. Jeg tror jo han ville være med barnet sitt på den reisen. Men så gjorde han altså disse valgene. Kanskje han ble trassig fordi han ble passet på og fikk beskjed om ikke å drikke i selskaper.

Datteren Mette-Marit har Gimle ingen problemer med å forstå.

— Tenk, livet ditt begynner å gå bra, du blir forelsket, til og med i en fra kongehuset. Og så er en av foreldrene dine plutselig en belastning. Jeg skjønner at hun tenker at kan ikke bare det mennesket være litt borte nå. Det er mange barn som opplever at foreldrene blir for dominerende, at de vil ha dem vekk. Og så er de likevel mamma og pappa.

Kanskje var det trass. Kanskje var det drikkingen.

— Høiby tok sikkert noen runder med seg selv. Men du vet, når noen drikker konstant, da sløves sansene. De tør ikke bli edru, for da ser de hva de har stelt i stand. De orker ikke tanken på å være helt klare og se seg i speilet. Og så begynner de å forsvare valgene de har tatt, slutter å se dem utenfra.

Han vet hva han snakker om. Lille Ingar vokste opp på Torshov i Oslo, på sekstitallet, i et arbeiderklassestrøk der store familier krammet seg sammen på to rom og kjøkken.

En dag kom et Vinmonopol deisende ned blant bygårdene. Torshov ble aldri det samme.

— Etter det var halve bydelen full i ti sammenhengende år, forteller Gimle.

En vanlig dag kunne det sitte tjue mann i oppgangen til Ingar og drikke curaçao. Når han gikk på skolen om morgenen var de pene og velkledde. Når han møtte dem igjen halv fire kjente ham dem ikke igjen. Luggen lå på den andre siden. De sto og klamret seg til veggen.

Ingar var fascinert.

— Du vet, de sto sånn her.

Gimle demonstrerer. Reiser seg og tar et godt tak i veggen.

— Og så bestemte de seg for å prøve å komme seg inn døra.

Han stabber bortover gulvet med stivt blikk. Det er den berømte «alkisgangen» som skuespillerkollegaene forteller om med utilslørt beundring. Gimle har perfeksjonert den siden han var tretten.

Han var den korte fyren som kompenserte med å få klassekameratene til å le, som studerte mennesker i smug og plukket opp fakter og tonefall, og laget treffsikre parodier. Han pleide å komme på ungdomsskolen som full mann og få forferdet tilsnakk av lærerne, for så å rette seg opp og gå normalt.

— Alkoholikerne hadde ikke følelse i bena, så de hadde ikke noe forhold til hvor bakken var. Og så kunne de ikke snu hodet, de måtte snu hele kroppen rundt. Og samtidig prøvde de å virke edru. Det var vondt å se på dem.

Ved siden av Amanda-statuetten står en liten bronseskulptur av en spretten ung mann sekunder før han slår til en tennisball. Den forestiller faren Helge, som Ingar har mellomnavnet etter.

Første gang han spilte mot Wenche Foss, sa hun at han absolutt burde kutte ut «Helge». Selv hadde hun en million fornavn, men moren hennes hadde rådet henne til å holde det enkelt. Det mente hun Ingar også burde gjøre.

«Lever din far ennu?» spør hun fremdeles, hver gang de møtes. «Har du kvittet deg med det navnet nå?» Men det vil ikke Ingar.

Ingar var et av svært få skilsmissebarn på den tida. Faren dro til sjøs. Ingar fortalte eventyrlige historier om pappa som var i Amerika, men egentlig sørget han dypt og lengtet etter å ha en far. Han var mye redd.

— Det var et tøft miljø på Torshov, forteller han.

— Jeg var alene hele tida. Moren min var fantastisk varm og kjærlig, men hun jobbet hele tida, og faren min var borte. Gå med avisa, komme meg på trening, alt måtte jeg ordne selv. Og det var svære gjenger der, som slåss.

På barneskolen følte Ingar at barna ble snakket til som om de var idioter.

— Allerede første skoledag skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Jeg ble visket ut på skolen. Jeg har gått gjennom mange irrganger i livet for å komme tilbake til det jeg engang var.

Ingar og de andre var ute i gatene fra de var seks år gamle.

— Jeg lærte meg tidlig å lyve, lærte hvem jeg måtte være snill med fordi de kunne bli farlige. Jeg syklet alltid, jeg våget ikke gå på gata.

Fremdeles kan den store redselen komme over ham.

— Flyskrekk er kiling i forhold. Du må gange det med hundre tusen. Det er ikke en frykt for noe bestemt, det er bare noe som kommer. Det er en panikkangst som gjør at du bare må komme deg vekk.

Gimle har fått profesjonell hjelp flere ganger.

— Men egentlig tenker jeg at angsten er noe fint. Den hjelper meg å finne ut hvor jeg er i landskapet, den er en reaksjon på at noe ikke stemmer i sjelslivet mitt.

De sier han er snill mot rollefigurene han spiller. De kaller det en «maskulin sårbarhet», det Ingar Helge Gimle bringer fram på scenen eller lerretet, i filmer som «Ti kniver i hjertet», «Uro», «Lønsj» og «Ulvenatten», på teater i alt fra «Brødrene Karamazov» til «Svindlere med stil», på tv i «Hotel Cæsar», «Seks som oss», «Luftens helter» og «Hvaler», som ektemannen til Otto Jespersens Tårnfrid og fortellerstemmen i «Big Brother».

Terje Rangnes, som skal regissere Se og Hør-filmen, sluttet å lete etter en Sven O.-skuespiller etter å ha sett Gimle prøvespille i ti minutter.

Han berømmer Gimles balanse mellom det triste og det komiske. At det ikke virker som spill når han spiller, men som levd liv. Nå sitter skuespilleren foroverbøyd, lodden, skjeggete, med krøllete lilla skjorte og en sigarett som ser ut til å gjenoppstå fra de døde med ti minutters mellomrom.

Han ville ikke vært malplassert i en bar. Han ville ikke vært malplassert i et barslagsmål. I sistnevnte har han faktisk vært uhyggelig troverdig.

Da Gimle og kameraten Dennis Storhøi gikk sammen på Teaterhøyskolen, var de på byen samme dag som de hadde lært å spille slåsskamp.

Storhøi var god til å slå. Gimle var god til å falle. De leverte en praktfull knockout foran bestyrtede utelivsgjester. Straks styrtet det til fem karer som skulle banke opp Storhøi. Forsikringene om at de to var skuespillerstudenter hjalp lite. Det ble å flykte før det utartet til noe mer.

Men så er det altså alle disse vanskelige følelsene. De fine hårene på armene er som tusen små følehorn, forbundet med tusenvis av små nervetråder som holder Ingar Helge Gimle spent og dirrende.

— Jobben min er å utlevere et menneske på godt og vondt, og få det til å bli noe vi kjenner igjen i oss selv. Da må jeg bruke nitti prosent av meg selv. Jeg synes jeg har fått mye ut av lengselen og sorgen jeg har i meg.

Han er en dedikert kollega. Alltid presis, alltid forberedt.

En som gjerne kommer og ser kollegaer spille og drar opp stemningen i salen ved å le og klappe høyt. Men når journalister kommer på premieren, er det Ane Dahl Torp, Aksel Hennie eller Pia Tjelta de helst vil snakke med.

— Det er mange situasjoner der jeg må stå bakerst i bildet, sier Gimle.

— Men det synes jeg er ålreit.

Etter en premiere rusler han opp i garderoben.

— Så sitter jeg der og har min egen tomhet, min egen lengsel.

Ikke at han ikke unner andre varmen fra rampelyset.

— Vi har fått en generasjon med filmstjerner, som kan gjøre ting vi ikke kunne på åttitallet, som å kjøre Harley Davidson og sjekke opp Tone Damli Aaberge. Aksel Hennie er en blid og åpen person, han har draget på damene, det er klart han er en magnet. Det er kjempegøy for dem at de får den oppmerksomheten. Men for meg er det viktigste at vi gjør en god jobb sammen.

Teaterscenen har vært et lukket rom der det som har vært vondt i livet ikke har fått ta overhånd.

— For meg er teatret et fristed, sier Gimle.

— Det er deilig å komme ned i garderoben, ta på kostymet, være et annet menneske, ikke tenke på regningene, på damene som har gått.

Han kan bli sint når kollegaer og regissører ikke gjør som de skal. En gang, i en prøveperiode, sa han at han syntes det var underlig at instruktøren gjorde ham dårligere hver gang de jobbet sammen. Instruktøren ble fiolett i ansiktet og forlot rommet. Gimle brukte dagevis på å unnskylde seg. Det er bare at dette med teatret er så viktig for ham.

— Jeg kan bli ubehagelig, innrømmer han.

Men han er fredsommelig i det lengste.

Det er et trekk han deler med datteren Kaja. Hun likner moren, forteller Ingar.

Hun er i alle fall mye penere enn ham. En bedre person på alle måter, faktisk. Hun er i det hele tatt et vidunderlig menneske.

— Hun er en rolig type. Men hun kan også være følsom. Hun er redd for å stå på scenen. Det var jeg også. Vi er født i Vektens tegn begge to. Vi er like sånn, litt beskjedne, konfliktsky og diplomatiske. Vil at alt skal være i orden.

Nå bor Kaja hos moren. Hun er ferdig med videregående og vil studere i utlandet. I mange år, da Kaja var yngre, bodde hun halvparten av tida hos faren. I timene mellom prøver om dagen og forestillinger om kvelden hentet han datteren på skolen og kjørte henne på trening. De spilte tennis. Det var fint.

Hun var bare to år da Ingars kone og ungdomsforelskelse, Siri Gran, bestemte seg for at det ikke gikk lenger.

— Jeg var bare så opptatt av å være skuespiller, sier han.

— Jeg tenkte på det femten timer i døgnet. Skuespillere bærer jobben med seg hele tida. Det kan være slitsomt å leve tett på. Jeg tok ikke del i oppvasken og støvfillene.

Også her kjenner Gimle igjen noe av Sven O. Høiby i seg selv.

— Noen mennesker er så trygge på seg selv at dersom de blir sett av mor, far og noen få venner og kollegaer, så er det greit. Men noen, som jeg, og som ham, tror jeg, ønsker å kommunisere med større deler av befolkningen. Vi har lyst til å stå der og si: Ser dere hva jeg sliter med? Er det noen av dere som føler det samme?

Han trekker pusten.

— Jeg tror at det å bli avvist og forlatt, av foreldre eller kjærester, ligger i alle mennesker som noe av det verste vi vet. Du har hengitt deg til noe, og så forsvinner det, de velger en annen. Og du spør deg selv om hvorfor du ikke gjorde det annerledes, hvorfor du ikke var mer til stede.

Gimle forteller om en stor, altoppslukende selvforakt som kommer sigende.

— Vi mennesker er mye hardere til å dømme oss selv enn andre. Jeg ville aldri sagt til andre det jeg kan tenke om meg selv, at jeg er feit, kvapsete, svak. Vi mennesker må være snillere med oss selv. Jeg må prøve å godta alle sidene mine, bli glad i Ingar.

Ingar Helge Gimle har aldri lagt skjul på at det smertet ham dypt å bli stemt ut av «Skal vi danse» i 2007. Det er dette med å bli avvist igjen.

— Det er som når du er liten og ikke får lov å være med og leke, sier han.

— Kanskje seerne ikke likte meg fordi jeg hadde spilt han slemme Arne Marcussen i «Hotel Cæsar». Kanskje de forbandt meg med drittsekkrollene.

Nå er Gimle igjen i bevegelse. For å spille Sven O. må han ned ti kilo på to måneder. Det er bare gress på kjøkkenet nå. Han trener to til tre ganger daglig. Drikker ikke.

— Det er en fin anledning til å begynne på nytt.

Gimle har kastet sikkert tyve tusen sigarettpakker. Krøllet dem sammen og hivd dem ut av vinduet eller ned i søppelsjakten.

Dagen etter kommer suget. Da må han ned i kjelleren for å fiske dem opp. Iblant møter han naboene. «Hva driver du med nå?a, Gimle?», spør de. Gimle lyver. Han bare mistet noe. Han begynte å røyke som trettenåring. Siden han var seksten har han hatet at han er så avhengig.

— Noen har slått seg til ro med at de røyker. Jeg har aldri slått meg til ro med det.

Like ofte som han har kastet sigarettpakker, har han anskaffet joggesko. Han har par på par, mange ubrukte.

— Når jeg kommer hjem fra teatret, hender det jeg ser på tv-shop, og så kjøper jeg alt som er der av utstyr. Jeg har vært shopoholiker i perioder. Når jeg var deprimert, gikk jeg og shoppet treningsutstyr. Se her, kunne jeg tenke. Her er jo alt jeg har bruk for.

Det er noe med det at han ikke vil det skal gå bra.

Gimle hoppet av handelsgym to måneder før eksamen. Han er redd for å lykkes. For om han når målet, venter den store tomheten. Leken fram er morsommere.

— Ja, jeg er nok en romantiker. For meg er det å lengte etter noe større enn å nå det. Jeg føler jeg nettopp har begynt. Og jeg har lyst til å ha den følelsen hele livet, selv om jeg vet det ikke er slik det er.

Det kommer en varme i stemmen hans når han snakker om dem som føler at det er en del mål de aldri har nådd. Det er dem han helst vil lytte til, helst vil spille.

— Jeg blir glad i folk som faller og reiser seg, sier han.

— Jeg liker de som har bommet i livet, dummet seg ut, og tatt med seg en omtanke de kan gi videre til andre.

Kanskje omtanken for de skakkjørte kommer fra barndommen på Torshov.

Mange av alkoholikerne på trappa til Ingar var fine mennesker, forteller han. Blide. Alltid med en spøk til barna.

Kanskje har det å gjøre med de to åra han jobbet som på Torshov som bingovert. Hver morgen satt de samme damene der, nysminket og med hatten på plass, og tre bonger foran seg. Og der satt Ingar og drakk kaffe og spiste smultring og snakket med hun som fikk bingospillet finansiert av sønnen som spilte på Bjerke, og han som ikke var så heldig, som pantsatte pianoet til kona for å fortsette å spille. Og så prøvde de å godsnakke med ham for at han skulle gi dem penger, og ikke gavekort, i premie.

«Du har så skjønn mikkrofonstemme, Ingar» sa de. «Dem andre hakke sjangs».

— Verden i dag er for mye av en solbrilleverden, folk går rundt med skjermer for øynene og iPod. Jeg kommer aldri inn på dem. Distansen og ironien som har dominert i perioder tror jeg vi snart kan klare oss foruten. Jeg blir mer og mer overbevist om at det vi trenger er vennlighet.

Derfor er han så glad i elefanter. To elefantfigurer flankerer den tennisspillende faren i vinduskarmen.

— Elefanter ser så snille ut. De går milevis sammen, tar vare på hverandre, sørger hvis noen dør. Jeg synes de er nydelige.

Ingar Helge Gimle vet ikke hvorfor han må flytte. Han tror det har noe å gjøre med at han søker forandringer, utfordringer.

Men noe av det som betyr mest for ham klamrer seg fast i den gamle leiligheten. På hedersplassen i vinduskarmen holder den stand, den tunge, glatte Amanda-statuetten for beste skuespiller, det håndgripelige tegnet på at Ingar Helge Gimle, han som har ligget og grått på gulvet, har blitt sett og beundret av dem som driver med det samme som ham.

— Da ble jeg veldig glad. Egentlig synes jeg det er like hyggelig når andre får den. Det er fint å se hvor glade de blir. Men det handler om at noen ser deg. At noen sier «så flink du var». Det tror jeg vi trenger, alle sammen. •

imh@dagbladet.no