DET ER ÅPENBART for alle at sola påvirker klimaet gjennom mengden lys og varme som den sender ut. Men bidrar den til den globale oppvarmingen?

Aktiviteten i sola svinger over en periode på 11 år, og i løpet av denne 11-års perioden varierer solens utstråling kun med 0,1 prosent, det vil si én promille.

Variasjonen i solas direkte påvirkning av klimaet er altså meget beskjeden. Det har fått FNs internasjonale klimapanel IPCC til å konkludere at den globale oppvarmning på cirka 0,8 grader celsius gjennom det siste århundret ikke har noe med sola å gjøre. I sin 4. vurderingsrapport fra 2007, betraktet IPCC det som mer enn 90 prosent sannsynlig at det meste av den observerte temperaturstigningen siden midten av 1900-tallet skyldtes flere menneskeskapte drivhusgasser i atmosfæren.

Men en ting er solas manglende direkte innflytelse.

Atskillige forskere arbeider med teorier om at sola påvirker klimaet på indirekte vis. Blant annet fordi det er en påfallende sammenheng (korrelasjon) mellom antallet solflekker - som er et tegn på varierende styrke i solas magnetfelt — og dannelsen av skyer.

DEN MULIGE INDIREKTE INNFLYTELSEN kan foregå via den påvirkningen sola har på energipartiklene som kommer til jorda fra verdensrommet, den såkalte kosmiske strålingen. Det finnes en hypotese, som professorene Henrik Svensmark og Eigil Friis-Christensen fra Institutt for romforskning og -teknologi ved Danmarks tekniske universitet lanserte for 12-13 år siden, etter å ha funnet en høy grad av korrelasjon mellom skydekket og mengden kosmiske stråler.

Den kosmiske strålingen kommer fra eksploderende stjerner i verdensrommet. Solas aktivitet, nærmere bestemt solas magnetfelt, bestemmer hvor mange av disse kosmiske strålene som når jordas atmosfære. Hvis solas magnetfelt og den såkalte solvinden er sterk, vil flere kosmiske stråler bøye av og ikke nå jorda, enn hvis magnetfeltet er svakt.

Man vet at det er en sammenheng mellom mengden kosmiske stråler som rammer atmosfæren og mengden av ioner i atomsfæren. Det store spørsmålet har vært om ionene har noen betydning for dannelsen av aerosoler (små, luftbårne dråper) og dermed for skydannelsen. Aerosolene er nødvendige for dannelsen av skyer.

FLERE STUDIER HAR VIST at mengden kosmisk stråling har avtatt gjennom de siste hundre årene fordi solas magnetfelt har blitt kraftigere. Derfor har det blitt dannet færre skyer i atmosfæren, noe som har medvirket til en temperaturstigning.

Hypotesen om de kosmiske strålenes påvirkning av klimaet står i kontrast til hypotesen om den menneskeskapte oppvarming, selv om de ikke utelukker hverandre. Svensmarks hypotese har ikke hatt det lett her på jorda. Dels etterlyste kritikerne en beskrivelse av hvordan det rent fysisk skulle kunne gå til at den kosmiske strålingen kan påvirke skydannelsen, dels påpekte de at tidsserien for kosmiske stråler ikke korrelerer med det totale globale skydekket etter 1991 eller med de globale lavtliggende skyene etter 1994.

I den siste — og fjerde — IPCC-rapporten fra våren 2007, ble Svensmarks hypotese avvist med at det manglet en påvist fysisk mekanisme mellom de kosmiske strålene og skydannelsen, at det ikke fantes noen korrelasjon etter 1991, og at sammenhengen mellom de kosmiske strålene fra verdensrommet og aerosol- og skydannelsen derfor var «kontroversiell».

Siden da har Svensmark og hans kolleger imidlertid påvist ved eksperimentelle forsøk at ionisert stråling rent faktisk kan danne aerosoler. Mekanismen som IPCC etterlyste, eksisterer altså.

Nå har Henrik Svensmark tatt nok et viktig skritt mot å dokumentere at det er en årsakssammengheng mellom solas aktivitet og skydannelsen. Det beskriver han sammen med Torsten Bondo og Jacob Svensmark i en artikkel i det anerkjente vitenskaplige tidsskiftet Geographical Research Letters.

Artikkelen analyserer sammenhengen mellom store utslipp av glødende solatmosfære fra solas overflate, de såkalte coronal mass ejections (CME), og mengden av lavtliggende skyer på jorda. I 1937 viste den amerikanske fysikeren Scott E. Forbush at store CMEer ble fulgt av en reduksjon i mengden kosmiske stråler fra vår galakse, Melkeveien, som rammer jorda. Svensmark kan nå vise hvordan store CMEer ikke bare blir fulgt av en reduksjon i mengden av kosmiske stråler, men også en reduksjon i mengden av lavtliggende skyer.

DET HAR IKKE VÆRT MULIG å treffe Henrik Svensmark, fordi han er på ferie, men den danske astronomen og solfysikeren Christoffer Karoff fra Birmingham Universitet sier om artikkelen at «resultatet er meget signifikant og mere overbevisende enn noe annet jeg tidligere har lest om en sammenheng mellom sola og klimaendringer, fordi det viser en tydelig sammenheng mellom nettopp de parametre, som Svensmark bruker i sin teori om sola, kosmiske stråler, skyer og klimaendringer.»

Svensmarks ide om at kosmiske stråler er med på å omdanne aerosolene som vanndamp kondenserer på i skyene, blir ytterligere forsterket av den nye oppdagelsen, sier Karoff. Svensmark kan dermed vise hvordan 1) CMEer blir fulgt av 2) en reduksjon i mengden kosmiske stråler som vi mottar her på jorda, og som igjen blir etterfulgt av 3) en reduksjon i antallet aerosoler, som vanndamp kondenserer på i skyene, som igjen blir fulgt av 4) en reduksjon i antallet lavtliggende skyer.

De lavtliggende skyene har en kjølende effekt på jorda. Når en økning av CMEer medfører en mindre mengde lavtliggende skyer, blir klimaet varmere.

«Svensmarks nye artikkel er vinklet annerledes enn hans tidligere arbeid. Han ser på spesifikke kortvarige begivenheter (CMEer) i stedet for å se på sammenhenger over en eller flere solsykluser. Under en solsyklus endres mengden av kosmiske stråler vi mottar her på jorda, fordi sola og heliofsærens evne til å skjerme oss fra Melkeveiens kosmiske stråler endres. I forlengelsen av en CME — et solutbrudd — endres mengden av kosmiske stråler, fordi de midlertidig skyves vekk fra området rundt jorda. Det er altså snakk om to forskjellige tidsforløp, men med samme effekt, nemlig at færre kosmiske stråler rammer jorda, hvor det dermed dannes færre skyer.

Det virker kanskje noe komplisert, men kort sagt peker Svensmarks nye beregninger mot at sola har mye større innflytelse på klimaendringer enn FNs klimapanel antar», sier Christoffer Karoff.

Han anser artikkelen for å være et skritt på veien til å få en forståelse av sammenhengen mellom sola og klimaet. Ved å observere de fenomenene (CMEer) som i Svensmarks modell antas å ha en betydning for skydannelsen, ser man en tydelig årsakssammenheng mellom sola og de lavtliggende skyene, med kosmiske stråler som bindeledd.

«DET ER ET UTROLIG STERKT RESULTAT, fordi beregningene viser at sola påvirker atmosfæren mye sterkere enn Svensmark og kollegaene hans hittil har trodd. Han viser at det skjedde noe markant i skydekket i løpet av få timer etter et stort solutbrudd. For eksempel medfører en 10 prosent endring i atmosfærens ionisering et 7 prosents fall i vannmengden i skydekket over havene. Artikkelen dokumenterer at den mekanismen som Svensmark fant eksperimentelt i laboratorieforsøk, også fungerer i den virkelige verden. Det er en tydlig årsakskjede.

Noen andre forskere har ment at korrelasjonen mellom solaktiviteten og skydekket i Svensmarks og Friis-Christensens opprinnelige artikkel for 12 år siden var tilfeldig, eller at korrelasjonen ikke var mellom skydekket og sola, men mellom skydekket og en ukjent, tredje faktor. Det, kan Svensmark nå vise, stemmer ikke. Det betyr med andre or at sola har en stor innflytelse på klimaendringene», sier Karoff.

Christoffer Karoff betrakter dermed Svensmarks artikkel som et særdeles viktig bidrag til forsøkene om å skape troverdige fremskrivninger av jordas klima, og et bidrag, som vil vekke stor internasjonal oppmerksomhet fra klimaforskerne.

Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Silje Bryne. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.