CD: Av de Sigur Rós-fans som kommer til å bli mildt skuffa av denne skiva — den første frontmann Jón Pór «Jonsi» Birgisson gir ut i tandem med typen sin, Alex Somers — kommer bare et fåtall til å bli skuffa over at den ikke høres ut som en Sigur Rós-skive. Hos de fleste vil skuffelsen ligge i at den ikke er så bra.

Datmaskin
Ikke at ting høres særlig fremmed ut. «Riceboy Sleeps» består helt og holdent av lyder man kunne funnet på enhver plate Jonsi har jobbet med de siste ti år — helakustiske innspillinger grundig skrudd på i datamaskin — men borte er postrockens oppbygginger og crescendoer, og borte er alt som heter tekst, det meste som heter vokal. Resultatet blir ei veldig pen plate som føles unormalt, i mangel av et bedre ord, fysisk for sjangeren.

Men etter et sterkt første kvarter taper «Riceboy Sleeps» litt fokus, og i en tjue minutters tid kan det virke som om Jonsi & Alex har falt for ambientens største synd: Å anta at så lenge man leverer vakre lyder, så er det lytterens jobb å forme dem om til melodier og ideer.

Tar seg opp
Ting tar seg heldigvis opp igjen mot platas siste del, og sangen «Daniell In The Sea», hvori et falsettkor langt borte rytmisk avbrytes av tunge, nære innpust, er som enkeltspor noe av det peneste gitt ut i år.