FILM: «Jeg vet ingenting om deg».

Billie Frechette (Marion Cotillard) er akkurat blitt sjekket opp av John Dillinger (Johnny Depp), Amerikas farligste og mest ettersøkte mann, og nå ytrer hun usikkerhet rundt det å bli med ham hjem. Han setter øynene i henne, åpner henne opp og røver henne som et pengeskap:

«Jeg liker baseball, filmer, kvalitetsklær, whisky, raske biler...og deg. Hva annet trenger du å vite?»

Tonen er satt
Kommentaren er ultramacho og cheesy, men samtidig så beinhard at man ønsker man uttalte den selv. I tillegg er den svært representativ for Michael Mann, regissøren som utelukkende lager filmer om menn med stor m. Denne gangen forteller han historien om John Dillinger, bankraneren som herjet under den amerikanske depresjonen og som bare rakk å bli 31 år gammel. Johnny Depp spiller Dillinger. Et skuespillervalg jeg er usikker på.

Til tross for høye kinnbein og smale øyne, er ikke Depp i besittelse av den samme røffheten eller den samme maskuline sårheten man finner begravd i skuespillere som Daniel Day-Lewis og Clint Eastwood, kvaliteter jeg savner i denne rolletolkningen av USAs samfunnsfiende nr.1. Depps skuespill føles faktisk til tider maniert, som om han ikke helt har maktet å løsrive seg fra Tim Burtons fordreide univers, et univers Depp de seinere år er blitt en altfor selvfølgelig del av.

Ordenstyranni
Filmen starter upåklagelig og de første 20 minuttene viser hvorfor Michael Mann regnes som en av de store. Kameraet er håndholdt, tett på. Volden er brutal og realistisk. Spenningen er til å føle på. Det dreier rundt Dillinger og hans bande, et knippe lovløse som stjeler fra bankvesenet, som lever og dør av pistolen, men som til tross for sin skruppelløshet er i besittelse av et sett med normer og verdier. Dillinger, ønsker Mann å fortelle, var en gentlemanstyv, en slags Robin Hood, som satte frihet foran samfunnets ordenstyranni.

«Vi stjeler ikke fra folk, vi stjeler fra bankene», uttaler Dillinger i begynnelsen av filmen. En kommentar som raskt kan få bein å gå på i dagens skakkjørte USA. Men dette er absolutt ingen film med politisk agenda. «Public Enemies» er en forsøksvis oppvisning i hvordan uttrykke noe gjennom det visuelle og det stilistiske. For eksempel er lange kjørescener om natta, med lyset fra dunkel belysning som reflekterer i velpolerte biler, typisk Mann. Og ikke minst utrolig lekkert. Hans velkoreograferte actionsekvenser er i en klasse for seg og like nøye gjennomtenkt som tidskoloritten i filmen. «Public Enemies» er en stilistisk perfeksjonert, men dessverre også mangelfull film.

Går seg bort
Selve hovedproblemet ligger i et svakt manus. Forholdet mellom Billie Frechette og Dillinger — et kjærlighetsforhold som utgjør selve drivkraften til bankraneren — blir underspilt. Viktige karakterer fremstilles med en kjølig distanse, noe som resulterer i at vi hverken bryr oss om de lever eller dør. Og den nødvendige emosjonelle dybden i filmen må vike plass for en nærmest alltid tilstedeværende Tommy Gun-salve.

I motsetning til i for eksempel Manns «Heat» (1995), der spenningen lå i hanekampen mellom Al Pacino og Robert De Niro, og der filmskaperen nærmet utelukkende konsentrererte seg om det psykologiske spillet mellom to likemenn på hver sin side av loven, går filmskaperen seg denne gang bort i all kruttrøyken.