Karin Fossum har skrevet tidenes beste norske krimroman.

Tips oss 2400

Dagbladets krimkåring

1. Karin Fossum: «Elskede Poona»
2. Sven Elvestad (Stein Riverton): «Jernvognen»
3. Jon Michelet: «Hvit som snø»
4. Torolf Elster: «Historien om Gottlob»
5. Arthur Omre: «Flukten»
6. Gunnar Staalesen: «Falne engler»
7. André Bjerke: «Døde menn går i land»
8. Kjell Ola Dahl:«Siste skygge av tvil»
9. Jo Nesbø: «Rødstrupe»
10. Sigrun Krokvik: «Bortreist på ubestemt tid»
11. Vidar Sundstøl: «Drømmenes land»
12. Jørgen Gunnerud: «Raymond Isaksens utang»
13. Olav Angell: «Perdido, Perdido...»
14. Harald Thaulow: «Til Herr Politimesteren»
15. Olaf Bull: «Mitt navn er Knoph»
16. Kim Småge: «Kainan»
17. Arve Moen: «Døden er et kjærtegn»
18. Fredrik Skagen: «Nattsug»
19. Morten Harry Olsen: «Missisippi»
20. Ingvar Ambjørnsen: «Stalins Øyne»
21. Frank Tandberg: «Nattens joker»
22. Bergljot Hobæk Haff: «Renhetens pris»
23. Jan H. Jensen: «Snuff»
24. Aksel Sandemose: «Det svundne er en drøm»
25. Anne Holt: «Salige er de som tørster»


• I sommer kårer Dagbladet Norges 25 beste kriminalromaner.


• Parallelt med offentliggjøringen av juryens liste kan Dagbladets lesere være med og kåre folkets favorittkrim på dagbladet.no. Folkets favoritt offentliggjøres mandag 27. juli, samme dag som fagjuryens nummer én.


• De elleve som har sittet I Dagbladets jury er litteraturansvarlig i Dagbladet, Fredrik Wandrup, Dagbladets krimanmeldere Terje Thorsen og Kurt Hanssen, professor emeritus i nordisk litteratur Willy Dahl, førsteamanuensis Cecilie Naper, oversetter Rune Larsstuvold, krimekspert Nils Nordberg, leder av krimavsnittet i NRK Radioteatret, Else Barratt-Due, redaktør i Gyldendal, Irene Engelstad, redaktør i Oktober forlag, Cis-Doris Andreassen og redaktør i Cappelen Damm, Mariann Fugelsø Nilssen.

Vi har de siste årene hatt for uvane å utnevne konger og dronninger over en lav ballsko her til lands, men når det kommer til norsk krim finnes det for meg bare en verdig kandidat til tronen; Karin Fossum.

Karin Fossum debuterte som Karin Mathiesen i 1974 med diktboka «Kanskje i morgen».

Den fikk hun Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Så fulgte en diktbok til og etter to drøye håndfulle år kom to novellesamlinger tett på hverandre, før hun i 1995 ryddet seg permanent plass i norske krimleseres bevissthet med kriminalromanen «Evas øye» og sin motvillig enigmatiske etterforsker Konrad Sejer.

Så fulgte «Se deg ikke tilbake!» i 1996 og «Den som frykter Ulven» i 1997. Men selv ikke denne svært gode psykologiske thrilleren eller den påfølgende «Djevelen holder lyset» kunne ha forberedt meg på nåkkouten Karin Fossum leverte med «Elskede Poona» i 2000.

I novellene til Fossum kan man ane kimen til romanene som følger senere. Det eksisterer en minitradisjon innen krimmen for å bygge ut noveller til noe større, men hos Fossum er dette ikke så tydelig som hos f. eks Raymond Chandler.

Hans mesterlige sagaer om Philip Marlowe var fullformats-technicolorversjoner med kvadrofonisk lyd tuftet på egne noveller. Noveller som altså dannet utgangspunktet for de sjangerdannende og nå klassiske, ja, nesten hellige, romanene.

Men Fossum skriver tettere opp mot så vidt forskjellige forfattere som Ruth Rendell, under sitt nattsvarte alias Barbara Vine, og Jim Thompson, amerikanernes intense og nyskapende kiosk-Dostojevskij.

Fossum skriver om det oppløste som lurer bak det såkalt normale, om synkoperte reaksjoner som fører til fatale handlinger. Og i «Elskede Poona» gjør hun det på mesterlig vis.

Landbruksmaskinselgeren Gunder Jomann fra bygda Elvestad er kjærlighetskrank og drømmer, spesielt om en indisk kone siden han har lest mye om India i boken «All verdens folk» som han en gang fikk av søsteren sin.

Jomann veksler inn drømmen i en flybillett til Mumbai. Han tar inn på et nøkternt hotell og etter kort tid treffer han Poona Bai som arbeider på en restaurant i nærheten av hotellet.

Gunder har reist langt, men rekker ikke gå langt før Amor tømmer innholdet i sitt pilkogger i hans bryst..

Det viser seg at Poona godt kan tenke seg en framtid med denne trauste, blåøyde mannen som «ikke er så rask, verken når han handler eller tenker».

De gifter seg på tinghuset i Mumbai og Gunder reiser i forveien hjem til Elvestad for å gjøre det vakkert i hus og hage i påvente av sin brud. Han gleder seg til å vise Poona hvor fint det er i Elvestad når snøen og vinteren kommer og han venter intenst på henne.

Men forgjeves. Dagen etter hun skulle ha kommet finner politiet det maltrakterte liket av en mørkhåret, utenlandsk kvinne i nærheten av Gunders hus.

Karin Fossum flår bygdedyret til skinnet, hun skriver nådeløst og med vidåpent blikk og gir oss lokalsamfunnet og dets mekanismer i all sin klaustrofobiske gru. Men hun skriver også med enorm medfølelse og forståelse, for så vel ofre som overgripere.

Hun sender Konrad Sejer som probe inn i samfunnet og formidler hans avlesning med svært sikker og avklart språkføring. Det handler ikke om en ond vilje, men derimot om «den gode viljen som hindrer folk å si det de vet». Så med kontrollerte tak skraper hun seg inn til livet på sitt bareste og mest utsatte, ingen beskyttende lag av tillært oppførsel klarer å stå imot, og det hun finner er illusjoner og den uunngåelige konsekvensen av en rekke framtvungne valg. Menneskets evne til fornektelse og destruksjon, samt det avhengighetsskapende samspillet mellom disse to faktorene, danner slik jeg ser det grunntemaet i «Elskede Poona».

Den er en gjennomarbeidet og svært velskrevet roman uten fiksfaksereir av noe slag, en opprivende fortelling som hadde stått like støtt uten forbrytelsens element. Karin Fossum skriver i denne romanen med en sitrende medmenneskelighet som gjør vondt å berøres av. Man identifiserer seg med de forskjellige personene både på tross av og på grunn av deres basale handlinger.

Grunnleggende holdninger og prinsipper strekkes og ryker og et slags selvbeskyttende søvngjengeri inntreffer og tar over en stund inntil det uunngåelige faktisk blir nettopp det-uunngåelig.

«Elskede Poona» er spennende også i tradisjonell forstrand, men det er en spenning utført med fin blyantstrek ikke bred kost. Her finnes ingen jippo eller støy, alt hviler på og avhenger av framifrå skrivekunst og forståelse av eget materiell.

Romanen er også holdt stramt i tømme når det gjelder lengde. 274 sider som etterlater seg et mye mer varig inntrykk enn hvilken som helst skravlesjuk McLarsson kan håpe å noen gang oppnå.

Selv om vekten hos Fossum ligger på det følelsesmessige utgjør intrigen det velkonstruerte sentrum i romanen som banna bein holder, her er ingen svake lenker eller for vide sirkler.

Fossum dikter så godt at boka overtar, leseren underkaster seg boka og transporteres. Dette kunne ha skjedd der ute i virkeligheten, ikke bare her inne i lesekokongen. Men «Elskede Poona» mister aldri sin gyldighet eller reduseres til avskrift av virkeligheten, det er et fullt ut realisert univers Fossum gir oss.

Ofte er virkeligheten i krimromaner utelukkende en påstand, en skildring av gjennomsnittgråhet eller fargerik subkultur utført med staffasjebesatt glede.

Hos Fossum finnes ingen staffasje, det er nok heller sånn at mange reagerer negativt på det skrella språket fordi man har fått det for seg at krim skal inneholde en bråta døve metaforer og et urøkta blomsterspråk.

Konrad Sejer er en etterforsker med troverdighet, han står i rett nedadstigende linje fra klassikerne innen sjangeren som Jules Maigret og Reginald Wexford, og han har definitivt bestått eksamen fra traust&trygg-skolen med bravur.

Og mot slutten av «Elskede Poona» framstår Konrad Sejer som en immobilisert helt med aner tilbake til Dostojevskijs notater fra under gulvplankene og Becketts unevnelige. Med andre ord: dypt fascinerende.

Jeg har ikke lyst til å røpe avslutningen av romanen, men den er sjeldent opprivende når konsekvensene av den synker inn hos leseren. Fossum er heller ikke redd for å snyte leseren og vi gjennomgår ingen pyntelig katarsis og serveres ingen entydig oppnøsting av mysteriets alle tråder.

Det uforløste ved slutten innebærer en provokasjon – særskilt for de mer krimfundamentalistisk anlagte av oss - men gjør den også til en slutt man aldri glemmer.

I «Elskede Poona» er det ikke bare et par biter som mangler, det er puslespillet som er så mye større. Ja, rent ut for stort.

James Crumley ble i sin tid bedt om å si noen kloke ord om såkalte seriøse romaner vs krim. Han konkluderte med at seriøse romaner ofte er kjedelige, men at seriøse krimromaner ALDRI er kjedelige.

Mer seriøs enn «Elskede Poona» blir ikke norsk kriminallitteratur. Eller bedre.

Og brevet som avslutter «Elskede Poona» sitter som ei kråkeklo i brystvorta.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør