Det er tilfredsstillende å rope ut at en film er oppskrytt.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Se større kart Oslo
DET ER LITE som skjer i Storbritannia om dagen også. Forfatter og skribent Tim Lott har funnet tid til å skrive en Guardian-artikkel han har drømt om å skrive lenge: «De verste beste filmene som noen gang er laget». I artikkelen slakter han en rekke filmklassikere, som ifølge Lott fortjener fint lite av statusen som er blitt dem til del. Fellinis «La Dolce Vita»? Et dovent rot av halvrealiserte selvbedrag. Truffauts «Jules og Jim»? Umorsom og selvforherligende.
Film er fullendte bilder som blir utsatt for de kritiske blikkene til stadig nye generasjoner, for tidenes stadig skiftende forventninger. Så hvordan skal vi vurdere om en film er god eller dårlig? At det trengs mer enn en god/dårlig-akse er åpenbart. Her er forslag til fire nye kategorier:
Dårlig/dårlig. Møl. Denne kategorien er det påfallende stor enighet om. Mennesker som knapt kjenner hverandre, kan på en fest finne et umiddelbart og entusiastisk fellesskap i forakten for «Battlefield Earth» eller «The Wedding Planner». En interessant underkategori er dårlig/dårlig/bra, filmer som er så grenseløst slette at de blir gjenstand for ny interesse i senere tid, som «Dis» og «Plan 9 From Outer Space».
Dårlig/bra. Grunne filmer som er laget med guts og humør, eller som treffer noe i tiden og blir et fenomen. Sine hylende tekniske handicaps til tross faller «The Blair Witch Project» i denne kategorien.
Bra/dårlig. Overvurderte klassikere, storfilmer som har gått ut på dato, oscarsiklende dramaer som tar seg selv altfor høytidelig. Det er denne kategorien Lott forsøker å fylle ut. «Dr. Zhivago» passer også inn, i likhet med, vil vel de fleste si i etterpåklokskapens lys, «Titanic».
Bra/bra. Mesterverk. De vanskeligste klassen, fordi både det objektive og det personlige, det definerbare og det vage, følelsesmessige, er i spill. Ironisk nok er det er denne kategorien vi til stadighet forsøker å fylle ut og organisere i rekkefølge. Og da blir det bråk og sinte innlegg i nettavisenes kommentarfelt.
oppstår på punktet der filmens verden møter den enkelte seers. Og det punktet er aldri på samme sted. Det finnes ingen fasit. Men det finnes en personlig konklusjon, som kan være godt eller dårlig begrunnet, og som dannes på grunnlag av tre premisser: Smak, kontekst, og objektive kriterier.
Alle som har opplevd det smertelige gjensynet med studentfilmen de laget på universitetet, innser at det finnes objektive kriterier for hva som er godt og dårlig i en film. Det tekniske lar seg vurdere slik. Originalitet er en egenskap de fleste setter høyt. Å spotte originalitet krever referanser, men referanser er noe store deler av den vestlige verden har i overflod.
en film i et vakuum. Ofte er selve grunnen til at du ser en film at den er en klassiker, eller en oscarvinner, eller at venninna di sa den var morsom. Tim Lott hevder at «All That Jazz» er en langt bedre musikalfilm enn überklassikeren «Singin' in the Rain». Men da «All That Jazz» kom i 1979, var «Singin' in the Rain» for lengst etablert som referansefilmen for sjangeren musikal.
Resultatet er at alle har sett «Singin? in the Rain», men få kan sammenligne den med «All That Jazz». Det er en av grunnene til at kanoner ofte reproduserer seg selv.
smaken vår, bakgrunnen vår og opplevelsene våre i livet hva som treffer oss eller ikke. «Jammen han er jo et dataprogram!», utbrøt min informatikerkompis bestyrtet da jeg fortalte at slutten på den tredje Matrix-filmen var meg knusende likegyldig.
Hans fagbakgrunn gjorde at han fant noe fascinerende der jeg bare så et pompøst og hult klimaks. Et vakkert paradoks er at det er få som forsvarer favorittfilmen like innbitt og kategorisk som filmelskere — selv om de vet at de kjemper en kamp der det ikke finnes noen vinner.
Undertegnede sovnet forresten under begge forsøkene på å se Fellinis genierklærte «8 1/2». Det gjorde godt endelig å si det.
Film er fullendte bilder som blir utsatt for de kritiske blikkene til stadig nye generasjoner, for tidenes stadig skiftende forventninger. Så hvordan skal vi vurdere om en film er god eller dårlig? At det trengs mer enn en god/dårlig-akse er åpenbart. Her er forslag til fire nye kategorier:
Dårlig/dårlig. Møl. Denne kategorien er det påfallende stor enighet om. Mennesker som knapt kjenner hverandre, kan på en fest finne et umiddelbart og entusiastisk fellesskap i forakten for «Battlefield Earth» eller «The Wedding Planner». En interessant underkategori er dårlig/dårlig/bra, filmer som er så grenseløst slette at de blir gjenstand for ny interesse i senere tid, som «Dis» og «Plan 9 From Outer Space».
Dårlig/bra. Grunne filmer som er laget med guts og humør, eller som treffer noe i tiden og blir et fenomen. Sine hylende tekniske handicaps til tross faller «The Blair Witch Project» i denne kategorien.
Bra/dårlig. Overvurderte klassikere, storfilmer som har gått ut på dato, oscarsiklende dramaer som tar seg selv altfor høytidelig. Det er denne kategorien Lott forsøker å fylle ut. «Dr. Zhivago» passer også inn, i likhet med, vil vel de fleste si i etterpåklokskapens lys, «Titanic».
Bra/bra. Mesterverk. De vanskeligste klassen, fordi både det objektive og det personlige, det definerbare og det vage, følelsesmessige, er i spill. Ironisk nok er det er denne kategorien vi til stadighet forsøker å fylle ut og organisere i rekkefølge. Og da blir det bråk og sinte innlegg i nettavisenes kommentarfelt.
Alle som har opplevd det smertelige gjensynet med studentfilmen de laget på universitetet, innser at det finnes objektive kriterier for hva som er godt og dårlig i en film. Det tekniske lar seg vurdere slik. Originalitet er en egenskap de fleste setter høyt. Å spotte originalitet krever referanser, men referanser er noe store deler av den vestlige verden har i overflod.
Resultatet er at alle har sett «Singin? in the Rain», men få kan sammenligne den med «All That Jazz». Det er en av grunnene til at kanoner ofte reproduserer seg selv.
Hans fagbakgrunn gjorde at han fant noe fascinerende der jeg bare så et pompøst og hult klimaks. Et vakkert paradoks er at det er få som forsvarer favorittfilmen like innbitt og kategorisk som filmelskere — selv om de vet at de kjemper en kamp der det ikke finnes noen vinner.
Undertegnede sovnet forresten under begge forsøkene på å se Fellinis genierklærte «8 1/2». Det gjorde godt endelig å si det.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen