ANTHONY GIDDENS er den svært siterte sosiologen  - og den tidligere lederen av London School of Economics — som introduserte begrepet «den tredje vei», og hjalp den britiske labourlederen Tony Blair med å lansere New Labour.

Den tredje vei signaliserte en politikk som lå til venstre for De konservative og til høyre for Labours venstrefløy, hvis arbeiderklasseretorikk i mange år dominerte partiet og skremte sentrumsvelgerne bort, og derfor gjennom 19 år ga Labour det ene valgnederlaget etter det andre overfor Margaret Thatcher og senere John Major. Blairs lansering av New Labour var derfor en forutsetning for å vinne sentrumsvelgerne. For øvrig var det det skandinaviske velferdssystemet som lå bak begrepet den tredje vei.

Til sin lange rekke av bøker føyer Giddens nå til en ny bok. Ikke om klimaendringene, understreker han, men om politikken overfor klimaendringene. Hvorfor er det så mye snakk og så lite handling?

HAN VIL FORMODENTLIG MENE at spørsmålet fikk ny aktualitet etter det mye reklamerte G8-møtet i Italia. I den ukrainske nyhetsdekningen het det at G8-statssjefene var enige om at de utviklede landene skal senke utslippet av drivhusgasser med 80 prosent fram til 2050. Sant nok, men det som ikke ble rapportert var at de ikke kunne bli enige om hvilket år man skulle bruke som utgangspunkt for beregningen av nedskjæringen, og derfor skriver i slutterklæringen «i forhold til 1990 eller senere år».

Giddens mener at den manglende handlingen skyldes at vi alle sammen - i metaforisk forstand — kjører firehjulstrekkere, selv om vi vet at de vil bidra til en verdensompennende klimakrise av episke proporsjoner.

Denne selvmotsigelsen kaller Giddens — en anelse selvpromoterende — Giddens paradoks. Det går ut på at fordi farene ved klimaendringene ikke er håndgripelige, umiddelbare eller synlige i hverdagen, så vil de fleste mennesker være tilbøyelige til å ikke gjøre noe, i hvert fall ingenting som krever et stort offer. Men å vente til farene til synlige og akutte før vi våkner opp til seriøs handling, vil per definisjon være for seint.

Det er neppe en ny observasjon, men nå heter det altså Gibbens paradoks.

PARADOKSET ER, sier han, årsaken til at den politiske retorikken er langt unna realitetene. Politikerne snakker gjerne om hva de vil gjøre på lang sikt — i 2050 — slik de gjorde på G8-møtet, men de vil ikke si noe bindende om hva som skal gjøres innen 2020. Han sammenligner det med unge mennesker som begynner å røyke, til tross for at det står «røyking dreper» på pakken.

Gibbens erklærer at han har skrevet boken fordi, sier han, vi ikke har noen politikk for å ta oss av klimaendringene. Det politiske systemet er ikke innrettet mot langvarige tiltak. Det må innføres et langtidsperspektiv, en slags planlegging, og for at det skal kunne la seg gjøre må klimapolitikken tas ut av den sedvanlige høyre/venstre-konfrontasjonen. (Litt samme betraktning som med velferdspolitikken i den tredje vei). Venstrefløyen må slutte å snakke om at grønt er det nye rødt. Det må etableres tverrpolitiske avtaler om klimapolitikken, slik at den kan holdes utenfor alminnelig partipolitisk strid.

Og den skal føres med positive begreper i stedet for negative. På grunn av Giddens paradoks nytter det ikke å basere politikken på å skremme folk. Martin Luther King erklærte heller ikke «jeg har et mareritt», men «jeg har en drøm». Derfor bør det fokuseres på klimapolitikkens fordeler fremfor kostnadene. I stedet for nye reduksjonsmål, skal fokus rettes mot ny, ren energi som har bred støtte.

DET VIRKER LITT NAIVT av sosiologen å tro at man kan heve klimapolitikken over interessepolitikken. Hvor mye skal for eksempel bøndene ha for deres leveranser av halm og annen biomasse til energiformål?  Hvor mye skal vindmølleeierne ha i overpris for strømmen? Men han har naturligvis rett i at det vil kreve en kolossal omstilling av de vestlige industrisamfunnene, og derfor bred støtte til inngrep mot energiforbruket, hvis de skal levere en reduksjon på 80 prosent. Og det er industrilandene som må gå foran. Utviklingslandene har rett til å industrialisere slik de utviklede landene har gjort før dem. Her kommer fattigdomsbekjempelsen først. I de rike landene er derimot spørsmålet hvorvidt økt vekst også gir økt velferd, skriver han.

Innimellom langer Giddens ut etter de «grønne» leserne. Han kritiserer de grønnes sivilisasjonskritikk og fiendtlighet overfor industrisamfunnet. Det er ikke mulig «å vende tilbake til naturen». Han sier for eksempel at det å bekjempe oppvarmningen ikke handler om å redde planeten. Den skal nok klare seg. Det det handler om, er å sikre menneskene en ordentlig måte å leve på jorda.

Han bryr seg heller ikke om begrepet bærekraftig utvikling, som han kaller et slagord snarere enn et analytisk begrep. Likeledes er han ute etter «føre var»-prinsippet med den begrunnelse at det er upresist og kan brukes til å rettferdiggjøre så vel handling som mangel på handling. I det hele tatt synes han at begrepet «grønn» brukes til så mye at det snarere er en hindring enn en hjelp til å utvikle en politikk mot klimaendringene. Og han erklærer på et tidlig tidspunkt i boken at han i resten av boken vil unngå å bruke ordet.

DANMARK OG dansk energipolitikk omtales rosende flere steder i boken. I i lys av bokens internasjonale leserskare begår Giddens dog en ikke utbetydelig feil i sin omtale av hva den mangeårige støtten til vindmøller har ført til i Danmark. Han nevner en andel av elektrisitetsproduksjonen på 20 prosent i 2005, men fortsetter deretter med å fortelle at vindmøllene forbruker 17 prosent av det totale energiforbruket i Danmark. Det er slettes ikke riktig. I 2005 var tallet 3,5 av den samlede energiproduksjonen.

De 17 prosentene referer i virkeligheten til det den samlede andelen alternativ energi forbruker og dekker primært avfall, halm og tre fra skogene. Et annet sted skriver han feilaktig at værfenomenet El Niño kanskje kan virke modererende på oppvarmningen som FNs klimapanel IPCC har spådd.

Når boken rommer mange interessante og konkrete tall og opplysninger fra forskjellige land, er det ergerlig at man ikke kan stole på detaljene.

I BOKEN KOMMER HAN OGSÅ inn på de såkalte skeptikerne. Vitenskapsmenn som tviler på FNs klimapanels utlegning av hvordan klimaet vil bli i fremtiden. De fortjener å bli hørt. Skepsis er vitenskapens hjerteblod, og like viktig når det skal lages politikk. Det er viktig, fortsetter han, at alle påstander om klimaet og dets konsekvenser hele tiden blir vurdert med kritiske, ja fiendtlige, øyne. Og det er ikke noe som skeptikerne bør ha monopol på: «IPCC er ikke bare et vitenskaplig organ, men også et politisk og byråkratisk».

Det er derfor litt synd at han ikke forholder seg til bare et par av skeptikernes mer vanlige innvendinger: At den globale middeltemperatur målt i luften og i havet har vært stagnerende, til tross for stadig mer CO2 i atmosfæren. (Et forhold som den nylig offentliggjorte synteserapporten fra fjorårets klimakonferanse på Københavns Universitet for øvrig — bevisst? — ignorerer ved å la grafen for havtemperaturen slutte i 2003 hvor den topper, selv om det finnes tall fram til 2008. Men de er fallende).

Antakelsene om store klimaendringer bygger bestandig på store ligninger som en datamaskin beregner for hundre år frem i tiden. Men alle faktorer som påvirker klimaet er ennå ikke kjente eller mulige å sette inn i formler, og inngår derfor ikke i klimamodellene og deres beregninger.

Akkurat som med Jesu tilbakekomst, blir det derfor en trossak om miljøet virkelig varmes opp med 2-3-4 grader om 100 år på grunn av økt mengde karbondioksid i atmosfæren, slik IPCCs scenarioer tyder på. Tror man på det, så er det en mengde ting vi bør foreta oss. Her og nå. Giddens paradoks er at vi ikke gjør det i synderlig omfang. Kan Københavnkonferansen i desember punktere paradokset?

Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Silje Bryne. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.