DA DEN SEKTERISKE VOLDEN raste som verst i Irak etter 2003-invasjonen, var det et område hvor livet fortsatte nesten som vanlig: Irakisk Kurdistan. Den oljerike regionen i nord ble i svært liten grad rammet av borgerkrigen mellom sunni- og sjiamuslimene.

Nå ser det imidlertid ut som om trenden har snudd. Mens Irak rykker stadig nedover Foreign Policy Magazines rangering av verdens mest dysfunksjonelle stater, og USA har overlatt sikkerhetsansvaret til den irakiske hæren, advarer tenketanken International Crisis Group (ICG) mot en ny, potensielt destruktiv konflikt mellom den føderale regjeringen og det kurdiske lokalstyret.

- Ikke siden den amerikansk-ledede invasjonen i 2003 har Iraks selvstyrte kurdiske region og den irakiske staten vært nærmere krig, erklærte den kurdiske statsministeren Nechirvan Barzani den 15. juli i år, ifølge Washington Post.

Riktignok hadde han et lokalvalg å se fram til, og det kan hende retorikken ble tilpasset deretter. Men uttalelsen var uansett dårlig nytt for USA, som skal trekke seg ut av landet innen 2011. Det siste de ønsker, er nok en væpnet konflikt i Irak - denne gangen langs etniske skillelinjer.

- Konflikten i det nordlige Irak er den fremste kilden til ustabilitet i landet, fortalte general Ray Odierno, den øverste amerikanske generalen i Irak, på en pressekonferanse i dag tidlig.

IRAKISK KURDISTAN HAR vært tilnærmet uavhengig siden 1991, da den irakiske hæren ble jaget ut av Nord-Irak under den første Golfkrigen. Demarkasjonslinjen skilte irakisk Kurdistan fra resten av Irak fram til den amerikanske invasjonen i 2003.

I sikkerhetsvakuumet etter invasjonen, benyttet den kurdiske militsen, peshmarga, sjansen til å ta tilbake det de anså for å være deres områder. Ifølge ICG går den nye grensen, som blant de militære går under navnet «the trigger line», i en halvsirkel fra Syria til Iran.

- Det irakiske folket har hele tiden ventet at noe skulle skje som følge av endringene i Iraks geopolitiske forhold etter invasjonen, sier den norsk-irakiske forfatteren og statsstipendiaten Walid al-Kubaisi til Magasinet.

- For første gang i deres historie, klarte kurderne å oppnå en situasjon der de kunne styre seg selv uavhengig av sentralmakten i landet. Forholdene har også gitt dem mulighet til å utvikle selvstyre i Nord-Irak, i en statslignende tilstand. De har bestemt seg for å skille seg fra sentralmakta ved ikke å lære arabisk, ikke bruke Iraks flagg. Tenk deg at samene i Norge ikke skulle lære seg norsk!

I fjor satte imidlertid den irakiske statsministeren Nouri al-Maliki ned foten, og i dag står både irakiske og kurdiske soldater langs «the trigger line». Størst misnøyde hos kurderne vakte imidlertid al-Malikis beslutning om å utkommandere hærens 12. divisjon til Kirkuk, noe som fikk USA til å øke sitt nærvær i området.

- Problemet er at staten Irak ikke er sterk nok til å kjempe mot den kurdiske militsen. Kurderne har forberedt seg i alle disse årene mens araberne har kjempet mot hverandre. De har bygget system og institusjoner som gjør den kurdiske militsen overlegen den irakiske hæren, sier al-Kubaisi til Magasinet.

KONFLIKTEN HAR MANGE SIDER. Det handler om land, om fordelinger av oljeinntekter, om irakisk frykt for kurdisk separatisme og om hvordan kurderne ble forfulgt under Saddam Hussein, og, i kurdernes øyne, den irakiske uviljen til å ta opp dette.

Den største tikkende bomben er byen Kirkuk, et av de mest oljerike områdene i Irak. Seks prosent av verdens oljereserver, og 40 prosent av Iraks, finnes rett utenfor bygrensen, skriver NY Times. Selv om mange av oljefeltene er skadet i krigen, produserer de fremdeles en million fat olje om dagen.

Paragraf 140 i den irakiske grunnloven av 2005 åpner for en folketelling og en påfølgende folkeavstemning for å avgjøre om byen skal være en del av irakisk Kurdistan, eller en selvstendig provins i det føderale Irak, skriver Christian Science Monitor.

Både turkmenerne og kurderne hevder at de har majoriteten av befolkningen; ifølge den siste folketellingen fra 1957 hadde turkmenerne flertall i byen og kurderne flertall i området rundt. Araberne var nest flest utenfor byen og tredje flest i Kirkuk. Under Saddam Hussein ble imidlertid området arabifisert, og grunnlovens paragraf 140 gir også kurdere som ble jaget vekk av Saddam Hussein på 1970-tallet rett til å vende tilbake til byen.

DEN NYE FOLKETELLINGEN, som ifølge den irakiske grunnloven skulle holdes i 2007, er nå satt til 24. oktober i år. Imidlertid er det lite trolig at det irakiske parlamentet vil ratifisere folketellingen. FN har også advart mot å holde en folkeavstemning om byens fremtid.

Det hjelper neppe at al-Maliki og den kurdiske presidenten Massoud Barzani ikke snakket sammen på ett år.

Uenighetene har også ført til at en nasjonal irakisk oljelov, som vil sikre landet mye etterlengtede utenlandske investorer, står på stedet hvil.

USA arbeider nå på spreng for å skape tillit mellom kurdiske og irakiske offiserer og politikere, blant annet ved å dele informasjon om troppeforflytninger og etterretningsmateriale, og ved å opprette delte kommandoposter.

- Utfordringen er å gjøre om, på demokratisk vis, det som har blitt gjort med makt. Saddam dro tilfeldige grenser — flyttet folk nordover og flyttet folk sørover. Det er lett å gjøre når man er diktator, men vanskeligere å gjøre på en demokratisk måte, sier Alex Laskaris, leder for amerikansk UDs rekonstruksjonsprogram i Ninevah, til Christian Science Monitor.

Den amerikanske visepresidenten Joe Biden, som i juni ble utnevnt til USAs spesialutsending til Irak, engasjerer seg også sterkt i konflikten.

PÅ LØRDAG VAR DET VALG i irakisk Kurdistan. Grunnleggeren av opposisjonspartiet «Goran» («Forandring»), Nawshirwan Mustafa, hevdet før valget at de kurdiske lederne overdrev trusselen for å sanke flere stemmer.

- Det er en fabrikkert trussel, for å mobilisere offentligheten, sa han til The Independent.

I så fall ser det ut til å ha fungert. Den sittende presidenten ble etter all sannsynlighet gjenvalgt med 70 prosent av stemmene. Det er imidlertid lite trolig på at president Barzani endrer standpunkt av den grunn:

- Vi aksepterer ikke at FN eller andre parter kommer med alternativer til paragraf 140. (...) Dersom et land i regionen eller Bagdad intervenerer i interne saker, vil vi gå lovens vei mot de som ønsker å underminere enheten i det kurdiske huset, sa Barzani i sitt første intervju etter valget.

Det er dessuten lite som tyder på at det nye opposisjonspartiet, som skal ha gjort et relativt bra valg, tar lettere på paragraf 140 enn det de sittende partiene har gjort.

- BEGGE DE TO STORE KURDISKE PARTIENE har kjempet for kurdernes rettigheter, og målet har hele tiden vært en selvstendig stat. Det har vært vanskelig, men nå er det mulig med amerikanerne bak seg. Den kurdiske saken har blitt internasjonalisert slik at alle vet at kurderne har et problem, så vel som en rett til å styre seg selv, sier al-Kubaisi til Magasinet.

- Etter valget på lørdag har folk gitt inntrykk for at de ønsker en selvstendig stat. De har gitt signaler tidligere om at selv om de er en del av Irak, ønsker de også selvstendighet. Nå har de muligheten. Men de vet at dette er veldig vanskelig og at de har grenser som er omringet av fiender - Tyrkia, Iran og Syria har alle advart mot en kurdisk statsdannelse.

For Irak derimot, er det ikke separatismen som er viktigst, men det en løsrivelse vil innebære av tap av oljeinntekter, mener al-Kubaisi:

- Det er Kirkuk som teller for Irak. Irak uten Kirkuk er et fattig land, og derfor føler de fleste sjia- og sunnimuslimene at Iraks enhet er truet av kurderne. Kurderne har hele tiden sagt at Kirkuk er kurdernes Jerusalem. Men Kirkuk er ikke bare en del av det irakiske området. Historisk har det aldri vært kurdisk, men turkmensk.

- JEG VILLE HA BRYDD MEG veldig mye mer om hva som foregår i Bagdad, enn om det som skjer i den kurdiske hovedstaden Arbil, sa nylig den pensjonerte amerikanske generalløytnanten Jay Garner til Foreign Policy Magazine.

Han ledet første fase av gjenoppbyggingen av Irak, og mener at forholdene mellom sunnier og sjiamuslimer i Irak fortsatt er langt mer sårbare enn forholdet mellom araberne og kurderne. Begge scenarioene inkluderer likevel faren for regional krig, understreker han:

- Alt som skjer i Irak, enten det er kurdere mot arabere eller sjiaer mot sunnier, er ikke bare et irakisk problem. Det er et regionalt problem. Og det er stort. Større enn Irak. Hvis det er en konflikt mellom sjiaer og sunnier, har du Iran på sjiaenes side og landene i Golf-regionen på sunnienes. En konflikt mellom arabere og kurdere kan utvikle seg til en etnisk krig som kan kreve mange liv, og der mange land vil involvere seg for å påvirke utfallet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

Kommentarfeltet i denne saken er nå stengt grunnet personsjikane og hets mot folkegrupper.  Magasinet på nett ønsker å oppfordre leserne til å holde en høfligere tone overfor sine meddebattanter!