Men noe av det som gjør henne kulere og mer uforutsigbar enn andre popprinsesser er at ved siden av å være seksuelt pågående, er Gaga aldri redd for å bli kantete og gutteaktig i dansebevegelsene, brøle og knurre og rope. Det handler om å ta rommet, ikke om å være en yndig dukke.

Dyr produksjon
Balladene ligger heldigvis igjen i New York.

Gaga synger sterkt og godt, hun danser sånn passe, og skravler med og forteller anekdoter til sitt hylende publikum. Med to småmorbide kunstfilmparodier under aliaset «Candy Warhol», tre dansere, tre parykker, fem kostymer, et lysarsenal som må ha kostet et halvt forsvarsbudsjett og en overarbeidende røykmaskin holder hun tempoet oppe under den timelange konserten.

Ikke perfekt
Iblant knirker det likevel i underholdningsmaskinen: Den tradisjonelle popkoreografien er for lite hardtslående, både «Just Dance» og «Boys Boys Boys» blir for statiske og hovedpersonen selv iblant for stillestående.

Høydepunktene er en forrykkende «Lovegame» og en skrudd kabaretversjon av «Poker Face» som Gaga framfører sittende praktisk talt naken ved et piano mens hun forklarer at når fansen hennes hyler, føles det som tusen små orgasmer.

Gaga trenger en litt bedre koreograf og litt bedre kondis, men hun vet å holde publikum på tå hev.