Kompisene truet UD til å handle.

Tips oss 2400
REDDET: Jarle Trå ligger på sykehuset med store frostskader etter at han ble reddet ned fra Mount Everest. Inntil det ble klart at han måtte amputere fingre og tær, hadde han ikke gitt opp håpet om å nå toppen av Everest alene og uten oksygen.

REDDET: Jarle Trå ligger på sykehuset med store frostskader etter at han ble reddet ned fra Mount Everest. Inntil det ble klart at han måtte amputere fingre og tær, hadde han ikke gitt opp håpet om å nå toppen av Everest alene og uten oksygen.

SUPERSHERPAEN: Det var Dawa Chhiri Sherpa (37) som organiserte redningsaksjonen som førte til at Jarle Trå fant veien ned til framskutt basecamp på 6400 meter der de andre nordmennene ventet. Nå forteller han om hva som skjedde på 8300 meter og hvorfor han aldri mer vil organisere turer for folk som nekter å bruke ekstra oksygen.

SUPERSHERPAEN: Det var Dawa Chhiri Sherpa (37) som organiserte redningsaksjonen som førte til at Jarle Trå fant veien ned til framskutt basecamp på 6400 meter der de andre nordmennene ventet. Nå forteller han om hva som skjedde på 8300 meter og hvorfor han aldri mer vil organisere turer for folk som nekter å bruke ekstra oksygen.

FØRSTE REDNINGSFORSØK:  Jangbu Sherpa (fra venstre), Lhakpa Sherpa og Nawang Tenzing Sherpa er utkjørte etter at de gikk opp igjen til 8300 meter bare to døgn etter at de hadde stått på toppen. Her er de nettopp kommet tilbake og sitter i kjøkkenteltet på 6400 meter. De ble lovet 2500 dollar hver fra Stein Grønnerøe for å lete etter Jarle Trå.

FØRSTE REDNINGSFORSØK: Jangbu Sherpa (fra venstre), Lhakpa Sherpa og Nawang Tenzing Sherpa er utkjørte etter at de gikk opp igjen til 8300 meter bare to døgn etter at de hadde stått på toppen. Her er de nettopp kommet tilbake og sitter i kjøkkenteltet på 6400 meter. De ble lovet 2500 dollar hver fra Stein Grønnerøe for å lete etter Jarle Trå.

PÅDRIVERE: Petter Nyquist og Lars Oma Erichsrud satte i gang redningsaksjonen til Jarle Trå.

PÅDRIVERE: Petter Nyquist og Lars Oma Erichsrud satte i gang redningsaksjonen til Jarle Trå.

TIL KATMANDU: På grensa til Nepal sto en ambulanse klar for å frakte Jarle Trå til sykehuset i hovedstaden. Lege og klatrekollega Lars Oma Erichsrud overvåker Trå i ambulansen.

TIL KATMANDU: På grensa til Nepal sto en ambulanse klar for å frakte Jarle Trå til sykehuset i hovedstaden. Lege og klatrekollega Lars Oma Erichsrud overvåker Trå i ambulansen.

KRITISERER UD: Stein Grønnerøe mener staten gjorde altfor lite for å redde Jarle Trå ned fra Mount Everest. Samtidig understreker han at Trå ikke forventet noe hjelp fra norske myndigheter.

KRITISERER UD: Stein Grønnerøe mener staten gjorde altfor lite for å redde Jarle Trå ned fra Mount Everest. Samtidig understreker han at Trå ikke forventet noe hjelp fra norske myndigheter.

ANBEFALER REISEFORSIKRING: 
— Det skal ikke være slik at nordmenn på reise i utlandet kan se bort fra dette ansvaret, og forvente at den norske staten,  finansiert av norske skattepenger, betingelsesløst skal redde enhver nordmann i nød i utlandet, sier Ragnhild Imerslund, underdirektør i UDs kommunikasjons- avdeling.  Ifølge UD jobbet det mellom ti og tjue personer med å bistå Trå og sørge for at han fikk den rette medisinske behandlingen så raskt som overhodet mulig.

ANBEFALER REISEFORSIKRING: — Det skal ikke være slik at nordmenn på reise i utlandet kan se bort fra dette ansvaret, og forvente at den norske staten, finansiert av norske skattepenger, betingelsesløst skal redde enhver nordmann i nød i utlandet, sier Ragnhild Imerslund, underdirektør i UDs kommunikasjons- avdeling. Ifølge UD jobbet det mellom ti og tjue personer med å bistå Trå og sørge for at han fikk den rette medisinske behandlingen så raskt som overhodet mulig.

FJELLBRØDRE: Broren til Dawa Chhiri Sherpa døde under en ekspedisjon Jon Gangdal ledet i 1994. Ulykken og ansvaret Gangdal følte for tapet er årsaken til vennskapet som har ført til at Dawa og hans familie nå jobber i den norske fjellheimen om sommeren. Gangdal har etablert en stiftelse som har gjenopplivet Dawas hjembygd Rolwaling med skole, helsestasjon og mikrokraftverk.

FJELLBRØDRE: Broren til Dawa Chhiri Sherpa døde under en ekspedisjon Jon Gangdal ledet i 1994. Ulykken og ansvaret Gangdal følte for tapet er årsaken til vennskapet som har ført til at Dawa og hans familie nå jobber i den norske fjellheimen om sommeren. Gangdal har etablert en stiftelse som har gjenopplivet Dawas hjembygd Rolwaling med skole, helsestasjon og mikrokraftverk.

Mount Everest

Jordens høyeste topp, ligger i Himalaya på grensen mellom Nepal og Tibet, i 2005 målt til 8844 meter over havet (moh). Tidligere også målt til 8850, 8848, 8846 moh.


De mange forsøkene som har vært gjort på å bestige fjellet ble innledet 1921 av en britisk ekspedisjon. To av dens medlemmer nådde året etter ved hjelp av medbrakt oksygen 8321 moh.


I 1950-årene ble Nepal åpnet for utlendinger, og man kunne legge ruten fra sør, over det såkalte Sørskaret.

29. mai 1953 nådde newzealenderen Edmund Hillary og sherpaen Tenzing Norgay toppen.


Første solobestigning ble gjort i 1980 av italieneren Reinhold Messner. Østerrikeren Peter Habeler ble i 1978 den første til å nå toppen uten bruk av ekstra tilført oksygen.


Som første nordmenn nådde Bjørn Myrer-Lund og Odd Eliassen toppen 21. april 1985 under den norske Everest-ekspedisjonen ledet av Arne Næss. I 2. pulje i samme ekspedisjon nådde Ralph Høibakk, Håvard Næsheim, Arne Næss og Stein P. Aasheim, samt flere sherpaer, toppen noen dager senere.


Første norske kvinne på toppen var Randi Skaug i mai 2004, fulgt av Cecilie Skog tre dager senere.


Nesten 200 har mistet livet på vei opp eller ned. Raskeste bestigning er på bare litt over 8 timer. Man har også kjørt på ski og snøbrett ned fra toppen.


Navnet er etter Sir George Everest, den første som bestemte Mount Everests geografiske koordinater og høyde (1841).


Kilde: Store Norske Leksikon

Uten oksygen

Ifølge statistikken på adventurestats.com er dødsraten dobbelt så stor blant dem som prøver seg på Everest uten tilleggsoksygen og suksessraten er bare halvparten.


For dem som når toppen, blir dødsraten fire ganger så høy uten tilleggsoksygen.


En undersøkelse av alle dødsfall Mount Everest mellom 1921 og 2006 viser at:


• De fleste dødsfall skjer over 8000 meter, vanligvis på vei ned fra toppen.


• Kognitiv svekkelse og svekket muskelkontroll, symptomer på hjerneødem, er ofte til stede.


• Utmattelse og sein ankomst til toppen er tidlige karakteristika ved ikke-overlevelse.


Kilde: Sikkerhetsansvarlig Stein Tronstad i Klatreforbundet, sitert i magasinet Klatring

Dagbladet er felt for brudd på god presseskikk for denne artikkelen

- Han ville aldri vært i live i dag hvis ikke sherpaene hadde funnet ham på 8300 meter, sier Dawa Chhiri Sherpa (37).

Dawa er sjef for trekkingselskapet Tseringma Trek & Expedition Ltd som ga klatretillatelsen til nordmannen Jarle Trå for noen måneder siden.

For første gang forteller Dawa historien som til nå ikke har vært kjent: Hvordan han startet redningsaksjonen som brakte Jarle Trå trygt ned til hans norske klatrekolleger.

Trås versjon står fortsatt på hjemmesida hans: «Eg gjekk sjølv ned frå fjellet til framskutt base camp (ABC) på 6400 meter, eg vart ikkje reddet ned av andre. Eg gjekk sammen med to sherpaer og fekk overnatte i teltet deira på 7100 meter. Rett før ABC vart eg møtt av Lars, Stein og Petter. Dei reddet livet mitt der, og vidare ned til BC (basecamp) på ein yakokse. Dei fekk meg også trygt attende til Norge.»

Vi skal få høre hva Dawa, en av Nepals mest erfarne sherpaer tenker om Trås ekspedisjon, de som faktisk lever av — og i noen tilfeller — dør for at velstående utlendinger skal kunne sprenge egne grenser.

Den andre delen av historien handler om kritikken mot Utenriksdepartementet (UD) fra de tre nordmennene som sto på for å berge livet til Trå.

Er det rimelig at norske myndigheter skal ta ansvaret for å redde en mann som på det mest halsbrekkende vis — uten forsikring og uten å ha registrert seg hos ambassaden i Katmandu — begir seg alene til topps? Magasinet har fått tilgang til deler av UDs logg som viser kravene fra Trås kolleger og hvordan UD håndterte redningsaksjonen fra time til time.

TORSDAG 21. MAI er tre norske ekspedisjoner samlet i leir 3 på 8300 meter, på den nordlige ruta opp mot Mount Everest. Investor Stein Grønnerøe (51) skulle opprinnelig gått sammen med to andre nordmenn, men de hadde trukket seg og han slo følge med lege Lars Oma Erichsrud (28) og fotograf Petter Nyquist (31).

Jarle Trå hadde planlagt sin egen ekspedisjon fordi han ville gå alene og uten ekstra oksygen. For å spare utgifter delte lagene den relativt kostbare tillatelsen som Tseringma Trek & Expedition Ltd formidlet. Sjefen for Tseringma er Dawa Chhiri Sherpa, han er også ordfører i Rolwaling-dalen i Nepal. I tjue år har han vært med på 46 ekspedisjoner til 8000-metertopper, sjelden uten å nå helt opp. Han er redd hver gang han beveger over snø grensen på 5000-6000 meter. Så høyt ligger ifølge hans buddhistiske tro «gudenes rike» at bare ærgjerrighet, forfengelighet og egoisme kan bringe mennesker dit. Egenskaper som ikke står høyt i buddhismen. Derfor er Dawa og sherpabrødrene hans ikke bare redde for å miste livet, men også muligheten til å bli gjenfødt i en høyere tilværelse når de klatrer på de høyeste fjellene. Og om de dør, kan de ende i helvete. Men det er jobben deres, og den eneste måten de kan forsørge seg selv og familien.

Magasinet treffer Dawa i Norge, hvor han for tiende år har sommerjobb som guide ved Juvasshytta i Jotunheimen. Han har akkurat kommet ned fra sin 252. tur til Galdhøpiggen.

— Galdhøpiggen er nesten like lett som Everest, sier Dawa og flirer. På tross av et solsterkt yrke har 37-åringen et ansikt som en 20-åring. Kroppen er presset som en toppidrettsutøver og hodet pakket med risikoerfaring.

I 1994 mistet han broren sin under en ekspedisjon opp mot Everest ledet av Jon Gangdal, nordmannen med flest 8000-ekspedisjoner bak seg. Ulykken og ansvaret Gangdal følte for tapet er årsaken til at de nå står sammen på Galdhøpiggen og kaller seg brødre.

— Jarle Trå er en sterk og god mann, og svært heldig.

Det er det absolutt første Dawa sier om Jarle Trå, som også i 2005 forgjeves prøvde å gå alene og uten oksygen til toppen. På hjemmesida forteller Jarle om kollegaen Marco som hadde samme mål: Han «ligg bak ein stein paa ca. 8700 meter — stiv og kald.»

FREDAG 22. MAI, KLOKKA 10.00 står Jarle Trå på samme høydemeter igjen, på vei opp. Tre og en halv time tidligere har Erichsrud, Nyquist og Grønnerøe jublet på 8850 meter. På vei ned med Lhakpa Norbu Sherpa, Nawang Tenzing Sherpa og Jangbu Sherpa møter de Trå.

— Han var i godt humør, svarte fullgodt på spørsmålene mine og virket ikke utmattet. Fra en medisinsk vurdering var han sliten, men i stand til å ta vare på seg selv, sier Lars Oma Erichsrud til Magasinet i dag.

Dawa forteller sherpaenes versjon.

— Han var fortsatt sterk, men de mente han burde gå ned fordi været bare ble dårligere og dårligere.

Ifølge Dawa ville de sagt det til alle på det tidspunktet fordi klokka ni om morgenen regnes som siste frist for å bestige toppen. Trå var på 8700 meter etter klokka ti.

HVOR MYE FARLIGERE ER DET å gå til topps uten ekstra oksygen? Ifølge sikkerhetsansvarlig Stein Tronstad i Klatreforbundet er det bare 5 prosent av klatrerne som har besteget Everest uten tilleggsoksygen. Dødsraten er fire ganger så høy for dem som tar den risikoen. Dawa har sin egen beskrivelse:

— Nesten 100 prosent mer farlig. Du må stole på flaks. Det er gambling. Nærmest et selvmordsoppdrag.

Det er grunnen til at Dawa først nektet å la Jarle Trå dele lisensen med de andre klatrerne han organiserte ekspedisjonen for. Ikke før Trå hadde skrevet under en erklæring om at Dawas selskap ikke på noen måte var juridisk ansvarlig for sikkerheten, fikk han tillatelse.

— Sherpaene vet hvor farlig det er å oppholde seg lenge over 8000 meter, sier Jon Gangdal.

— Det svekker dømmekraften og fjerner den siste bremsen som kan få deg til å snu hvis det er fare på ferde. Dessuten øker det sjansen for forfrysninger dramatisk fordi mangel på oksygen reduserer blodsirkulasjonen. Sherpaene sover alltid med oksygen over 7000 meter og klatrer med oksygen over 8000 meter. Derfor er det ikke noe rart de reagerer når folk som har mindre erfaring enn dem trosser grunnleggende sikkerhetsprinsipper, forklarer Gangdal.

MAGASINET HAR SENDT FORESPØRSEL TIL JARLE TRÅ i arbeidet med denne artikkelen, men han ønsker ikke å la seg intervjue. Han sendte i stedet ut en pressemelding til flere medier i Norge der han skriver at han ikke forventet at noen skulle hjelpe ham hvis noe gikk galt.

— Hvis han virkelig ikke ville være til bry, måtte han ha valgt ei rute der det verken var sherpaer eller andre som kunne hjelpe ham. Når han ikke gjorde det, antar jeg at det i beste fall er en underbevisst kalkulasjon om at han visste at noen kunne redde ham dersom noe gikk galt, sier Gangdal. Han mener Trå burde satt seg inn i hva slags ansvar sherpaene føler, utover juridiske avtaler.

— De vil gjøre alt de kan for å redde oss som de betrakter som gjester og velgjørere, fordi vi betaler dem etter forholdene godt for de tjenestene de yter for oss, sier Gangdal.

Everest har helt siden den kommersielle åpninga av fjellmassivet vært det mest besøkte i verden. Før 1990 ble det bare gitt tillatelse til en ekspedisjon om gangen. Nå er det ofte kø av klatrere på vei til toppen som 3000 mennesker har stått på. I basecamp sør oppholder det seg 700 folk i høysesongen hvor de har varme dusjer og til og med et bakeri. Uten sherpaene og infrastrukturen, blant annet stiger og tau helt opp til toppen, anslås det at 90 prosent av alle klatrere aldri ville nådd målet. Ifølge Dawa var det i Trås klatrerute om lag 10 ekspedisjoner med til sammen 150-200 mennesker.

LØRDAG 23. MAI OM KVELDEN sitter Lars Oma Erichsrud, Petter Nyquist og Stein Grønnerøe i ABC, framskutt basecamp på 6400 meter. De er bekymret for at Jarle Trå ennå ikke er kommet ned. Dawas tre sherpaer er der også. Klokka 05.00 neste morgen bestemmer nordmennene seg for å lete etter ham. Men de er for slitne til å gå oppover igjen. Det samme er Lhakpa Norbu Sherpa, Nawang Tenzing Sherpa og Jangbu Sherpa, men Dawa oppfordrer dem til å gjøre et forsøk. Han befinner seg i basecamp på 5300 meter, og har radiokontakt med sine ansatte. Ytterligere motivert av nordmennenes garanti om 2500 dollar hver i belønning, tar de igjen fatt på fjellet klokka seks, en ganske umenneskelig oppgave selv for sherpaer, bare to døgn etter at de har vært på toppen.

Hvert steg oppover er en prøvelse. Vinden gjør den effektive kulda til minus 40. De tre går innom hver leir opp til den øverste på 8350 meter. De gjennomsøker alle telt, men finner ingen. Når de begynner å bli så utkjørte at de frykter for sine egne liv, avbryter de. Ikke før 11 timer seinere er de tilbake i leiren.

NORDMENNENE TROR NÅ JARLE ER OMKOMMET. Men Dawa nekter å gi opp. Han skynder seg fra basecamp til Rongbuk-klosteret et par kilometer unna. Der ber han overlamaen, sjefsmunken, om å bruke sine åndelige evner:

— Lever Jarle Trå eller er han død?

— Han lever. Dermed setter Dawa i gang et nytt forsøk. Han går rundt til alle de ti ekspedisjonene som er i basecamp og spør om noen kan lete etter Trå, men ingen svarer. Så får han vite at en av sherpaene i den kanadiske ekspedisjonen, Phurpa Sherpa, en nær venn av Dawa, befinner seg lenger opp i fjellet. Dawa ber ekspedisjonslederen om Phurpa kan frigis til letingen. Det får han ja til. Phurpa tar med seg en kollega, blir lovet betaling og starter på Dawas andre redningsforsøk søndag kveld.

— Jeg fortalte at lamaen i Rongbuk hadde sagt at han kanskje ennå er i live, og ba dem om å lete bedre. Hvis de fant ham død, måtte de ta bilde av ham så både familien og vi kunne få visshet om hvordan det hadde gått, sier Dawa.

JARLE TRÅ ER PÅ DETTE TIDSPUNKTET så nedkjørt etter to dager i ekstrem høyde uten ekstra oksygen at han ikke husker detaljene når han seinere kommer ned. På over 8000 meter synker oksygeninnholdet til 37 prosent.

I litt ulike versjoner overfor TV2 og VG anslo Trå likevel at han snudde da han kom til 8800 meter. Derfra gikk den første biten greit, ned til 8300 meter der han krøp inn i et telt. Ifølge Trå kom to sherpaer, som var i samme situasjon som ham, innom leiren og ba ham slå følge ned. Det var nyttig fordi uværet førte til dårlig sikt.

«Det som virkelig gjorde at jeg fikk problemer, var at da jeg kom ned til 7700 meters høyde, så var utstyret fjernet. Noen sherpaer hadde tatt alt utstyret, maten og drikken og alt. Da så det virkelig svart ut», sa Trå til TV2.

«Min kritiske tilstand oppsto ikke før jeg var kommet ned fra fjellet til ABC (der nordmennene var) ... At jeg traff disse tre der, det reddet livet mitt», sa Trå til TV2. I virkeligheten var det langt ifra tilfeldig at sherpaene kom innom og at problemene ikke oppsto før i ABC, slik Trå forklarer. Riktignok gikk han ned på sine egne bein, men han ville aldri funnet veien alene.

— Det var bare fordi beina fremdeles var så forfrosne at han ikke kjente smerter. Uten å kunne gå selv, ville han aldri kommet ned. Ingen greier å bære noen i denne høyden. Han ville neppe funnet veien alene i den forvirrede tilstanden han var, men han må jo være vanvittig sterk som greide dette selv med assistanse, sier Gangdal, som selv har klatret denne ruta på Everest to ganger.

MANDAG 25. MAI KLOKKA 07.00 kommer en av sherpaene som følger Trå løpende ned fra fjellet mot ABC for å fortelle av Trå er funnet av dem. Nordmennene springer oppover for å møte Trå. Han har en kroppstemperatur på 31-32 grader og store frostskader på hender og føtter.

Erichsrud er lege med flere års erfaring fra ekspedisjoner og er aktiv i Norsk fjellmedisinsk selskap. Han jobber nå for å stabilisere tilstanden til Trå. Debinder ham fast på en yak-okse og går med ham ned til basecamp på 5300 meter. Derfra går turen med jeep over grensa fra Tibet til Nepal, der en ambulanse ventet på å kjøre ham til sykehuset i hovedstaden. Tirsdag klokka 15.00 er han endelig framme i Katmandu.

DET SOM SKJEDDE mellom søndag og tirsdag skulle en måned seinere resultere i enda ei bøtte med kritikk mot Utenriksdepartementet (UD) fra nordmenn i utlandet. «UD tar slett ikke saken» sto det å lese i en kronikk i Aftenposten onsdag 24. juni. Stein Grønnerøe hadde reagert på at stipendiat Halvard Leira ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt brukte Trå som eksempel på UDs raske hjelp til nordmenn i nød verden over. Feil, mente Grønnerøe: «Ikke før saken eksploderte i norsk presse, reagerte Utenriksdepartementet. Det virket som om UD var mest interessert i om Trå var forsikret.»

Kronikken var lest gjennom på forhånd av både Erichsrud og Nyquist, og i dag er alle tre fortsatt enige om at UD fortjener kritikk. — Jarle forventet ingen hjelp fra norske myndigheter. Men vi følte at vi hadde en medmenneskelig plikt til å gjøre noe. Vi forventet det samme fra UD som vi forventet av oss selv, nemlig at det måtte gjøres noe. Det var uinteressant for oss om det var selvforskyldt eller ikke, sier Grønnerøe.

Stemmer det, slik Grønnerøe hevder, at siden de ringte UDs vakttelefon om morgenen søndag 24. mai, skjedde det ingenting fra departementets side på 30 timer?

MAGASINET HAR FÅTT TILGANG TIL DELER AV RAPPORTENE som UD i Oslo og de norske ambassadene i Katmandu og Beijing skrev fra søndag morgen til tirsdag utpå dagen.

Den første loggen, skrevet av saksbehandlervakta i Katmandu, beskriver situasjonen slik Erichsrud forklarte over telefon, og hva ambassaden visste om Trå. Alle nordmenn som reiser til risikoområder, enten det er Katmandu, Kabul eller Kongo, oppfordres til å registrere seg på et skjema ved nærmeste ambassade. Det er en praksis som gjør det langt lettere for diplomatene å handle raskt hvis noe skulle skje. Erichsrud og Nyquist hadde fulgt den oppfordringen. I loggen står det:

«Grønnerud og den savnede har ikke registrert seg. Ambassaden i Katmandu har derfor ikke kontakt informasjon til Traas nærmeste pårørende. Den eneste kontakten vi har fått opplyst om via de andre norske klatrerne, er en mediekontakt, Olav Grjotheim».

«Erichsrud sa at de krever at leteaksjonen etter den savnede går fra UD via den norske gruppen av klatrere.»

Ambassaden i Katmandu orienterer nå ambassaden i Beijing og UD i Oslo. Siden klatrerne er på kinesisk territorium vil de bli fulgt opp fra Beijing. Etter noen timer har også saksbehandlervakta i Oslo snakket med Erichsrud. Han «ønsker at familien skal varsles om redningsaksjonen og mener sannsynligheten er meget stor for at Trå ikke lenger er i live. Han er også bekymret for de økonomiske forpliktelser de to andre norske ekspedisjonene har påtatt seg med leteaksjonen og vil at UD skal garantere for utgiftene.»

Dette kravet gjentas noen timer seinere. «UD må ta ansvar. Det er meningsløst at vi skal sitte på 6400 meter og bruke 70 000 kroner på en leteaksjon. Får vi ikke snart svar, går vi til media.» sier Erichsrud ifølge saksbehandlervakta. Mandag morgen ringer Grønnerøe journalist Lars Sigurd Sunnanå i NRK og tilbyr ham saken eksklusivt. Dette ifølge Grønnerøes kronikk i Aftenposten. Fra da av ruller historien i alle medier.

UDs logg viser at det gjennom hele søndagen ble jobbet både i Beijing, Katmandu og Oslo med saken.

HELT FRA FØRSTE KONTAKT var det ifølge loggen viktig for UD å få klarlagt forsikringsforholdene. De ville også be mediekontakt Grjotheim ta den første kontakten med familien. Siden Erichsrud og de andre på 6400 meter ikke kunne vite om eventuell forsikring, og Grjotheim heller ikke kunne svare direkte, ringte UD til alle forsikringsselskap i Norden. Ingen treff. Jarle Trå viste seg å ikke være forsikret. Det forhindret ikke UD fra å jobbe på ulike nivåer fra tre land og forsterke innsatsen da det viste seg at Trå var i live. Helikoptertillatelse fra kinesiske myndigheter ble da det viktigste for å raskt frakte ham fra basecamp til sykehus i Nepals hovedstad.

PROBLEMET VAR TODELT FRA UDS SIDE: Bare én gang tidligere hadde et helikopter fra Nepal fått landingstillatelse til kinesernes betente område i Tibet. Det var i 2006 da familien til en brite ville bringe ham ned. Den gang hadde de naturlig nok bedre tid på seg til å forhandle. Han var allerede død.

Et annet problem var at kinesisk UD først hadde vanskelig for å forstå hva som hastet siden det ble åpent meldt i media at Trå var i god form.

— Da representanter fra den norske ambassaden la fram det prekære i situasjonen til Trå i et møte med kinesisk UD ble de møtt med stor forståelse og de var svært hjelpsomme. De ga fly tillatelsen på rekordtid. Årsaken er at forholdet mellom Norge og Kina er preget av tillit og det var derfor mulig å ha en god dialog om saken. Det var langt ifra noen A4-situasjon, sier underdirektør Ragnhild Imerslund i UDs kommunikasjons avdeling.

Da tillatelsen var klar, tillot ikke været å fly inn. Derfor måtte Trå fraktes i jeep. UD ordnet en ambulanse som sto ved grensa og fraktet ham videre til Katmandu.

Erichsrud, Nyquist og Grønnerøe mener at UD burde ha garantert for utgiftene og tatt redningsansvaret fra første stund.

— UD burde hatt midler tilgjengelige for å gå inn og garantere for en bergingsaksjon, men mot et soleklart regresskrav etterpå. Vi ventet ikke på svar fra UD for å sette i gang, det hadde vi ikke tid til, men etterpå prøvde vi å laste utgiftene over på UD. Da fikk vi nei. Spørsmålet er: Hvis ikke vi hadde hatt midlene, ville de fortsatt sagt nei? sier Grønnerøe.

UD mener kritikken er en viktig påminnelse om hva som er den enkeltes ansvar og hva som kan forventes av UD.

— Utenrikstjenesten har ikke — og skal ikke ha — kompetanse til å drive søk og redning, heller ikke på toppen av verdens høyeste fjell. Vi kan heller ikke instruere andre land om hvilke tiltak de bør iverksette. Det vi kan — og gjorde i denne saken — er å anmode om bistand, sier Imerslund.

— Særlig utøvere av ekstremsport, herunder fjellklatrere som vil til topps på verdens høyeste fjell uten ekstra oksygen, bør i egen interesse ha sørget for en god reiseforsikring som dekker utgiftene om noe går galt.

UD HAR INGEN PLANER om å innføre Grønnerøes prinsipp om å garantere for alle norske borgeres utgifter i utlandet, uavhengig av forsikring.

— UD tilbyr bistand til nordmenn i nød hver dag over hele verden, uavhengig av hvor uforskyldt eller uansvarlig noen har oppført seg. Å komme opp i problemer i utlandet kan fort koste mye penger. Det er viktig å huske på at man ikke pakker velferdsstaten med seg når man drar til utlandet, sier Imerslund.

Hun mener prinsippet bør være, både i Norge og utlandet, at den enkelte er ansvarlig for seg selv og sine handlinger.

— Det skal ikke være slik at nordmenn på reise i utlandet kan se bort fra dette ansvaret, og forvente at den norske staten representert ved utenrikstjenesten — finansiert av norske skattepenger — betingelsesløst skal berge enhver nordmann i nød i utlandet.

Ifølge UD jobbet det mellom ti og tjue personer med å bistå Trå og sørge for at han fikk den rette medisinske behandlingen så raskt som overhodet mulig.

— Mye av det vi gjorde var ikke umiddelbart synlig for Grønnerøe og resten av klatrerne, men det betyr altså ikke at det ikke skjedde noe. Tvert imot, sier Imerslund.

Grønnerøe sier UDs forklaring ikke står til troende.

— Det er rart de ikke kunne fortelle oss hva det var mens det sto på og vi hadde behov for mental støtte. Vi var på 6400 meter og fikk følelsen av at de så på klokka og håpet vakta skulle være over til neste mann skulle overta.

Grønnerøe mener det ikke nytter å vise til regler, rutiner og prinsipper når en ulykke inntreffer.

— Skal vi ha et effektivt bergingsapparat må UD kunne ta høyde for å trå til når det ukjente skjer. Det er da problemet oppstår.

— Du mener at det dere krevde for Jarle Trå skal være et allment prinsipp for hva man kan forvente fra UD?

— Jeg ser at staten må sette en grense et sted. Du må lage hypotetiske problemstillinger for når staten har ansvaret. I dette tilfellet mener jeg de burde si ja.

ERICHSRUD ER UENIG I at Trås klatring alene og uten tilleggsoksygen er uansvarlig.

— Han var godt organisert og tar en risiko som er helt akseptert i klatremiljøet. Jarle var klar over risikoen og han forventet ikke å få hjelp.

Jon Gangdal er uenig.

— Det er høyst varierende aksept for denne type risikomaksimering i klatremiljøet, og særlig blant de av oss som har lang erfaring fra klatring på de høyeste fjellene i Himalaya. Hadde Trå vært så godt organisert som Erichsrud hevder, hadde han tatt høyde for hva som faktisk ville skje om noe gikk galt, istedenfor å overlate det til tilfeldighetene. Det er i praksis å skyve ansvaret over på andre klatrere og sherpaer. Å si at man ikke forventer at noen skal redde en, er en ganske grov form for ansvarsfraskrivelse, sier han.

— Jeg skjønner at klatrekameratene hans ble stresset. Men om også de hadde gjort hjemmeleksa si før de dro, og planlagt for det verst tenkelige, ville de ikke klandret noen for manglende assistanse, men tatt utgangspunkt i det som faktisk finnes av redningsapparat på den tibetanske siden av Mount Everest: Ingenting — bortsett fra andre klatrere og sherpaer. Det var jo også det som i praksis fungerte denne gangen og som gjorde at Jarle heldigvis berget livet, sier Gangdal.

ÉN MANNS DRØM OM å gjøre alt alene førte denne gangen til at fem sherpaer risikerte livet.

«Jeg har alltid levd et spesielt liv og gjort som jeg vil. Det innebærer en del ekstreme ting [...] Likevel kommer jeg til å klatre igjen», sa Trå til Dagbladet fra sykesenga i Katmandu, bandasjert på hender og føtter.

Han trodde på legene som sa at han ikke ville få varige fysiske mén. Men for knappe to uker siden sendte Trå ut en pressemelding der han opplyste om at «fingrene vil bli amputert slik at jeg beholder det innerste leddet på de fleste fingrene. Føttene er amputert et par centimeter bak tåfeste». På hjemmesida står det: «Eg ynskjer no ro frå media. Eg har sagt ja til NRK og BT på litt sikt, men ellers kjem eg ikkje til å stille opp i media i det heile tatt.»

Men utover nyheten om amputasjonen skriver han ingenting som utfyller bildet av hva som skjedde på 8300 meter.

 — Det er ingen tvil om at sherpaene reddet livet hans. Og jeg kan love at Jarle er dem evig takknemlig, sier Erichsrud.

Trå skriver i pressemeldingen at han «har fulgt med på diskusjonen om UDs rolle og kostnader knyttet til redningsoperasjonen og evakuering fra fjellet.» Og:

«Jeg hadde ingen forventninger knyttet til hjelp fra det offisielle Norge hvis et uhell skulle inntreffe. Jeg har derfor selv betalt alle utgifter knyttet til evakuering fra fjellet, sykehusopphold i Nepal og hjemtransport til Norge.»

Grønnerøe bekrefter overfor Dagbladet at han vil sørge for at de tre sherpaene i den første redningsaksjonen får pengene de er lovet.

— Så ligger det vel i kortene at Jarle skal betale tilbake til meg.

Nyquist og Erichsrud forteller at de har fått navnene på sherpaene i den andre redningsaksjonen. De skal også få betalt.

PÅ GALDHØPIGGEN gjør Dawa Chhiri Sherpa opp status.

— Dette var et mareritt. Jeg sov ikke på fem døgn fordi jeg var så redd for at det skulle gå galt. Etterpå ble jeg syk og jeg var i tvil om jeg kunne dra til Norge for å gjøre jobben min på Juvasshytta. Heldigvis ble jeg frisk, og jeg er så glad for at vi greide å redde Jarle, selv om han har litt problemer nå, sier han. Så legger han til:

— Men om jeg så fikk 300 000 dollar ville jeg aldri organisere en tur for en som vil gå alene opp på toppen av Everest uten oksygen.•

Magasinet ønsket at Jarle Trå skulle få anledning til å kommentere alle delene av denne saken ved at en av våre journalister møtte ham og lot ham lese manus. Petter Nyquist, som den siste tida i praksis har vært en mediekontakt for Trå og i tillegg lager en dokumentar om ekspedisjonen, har gitt beskjed om at det ikke er mulig. Han ville i stedet at vi skulle sende hele manuset til ham. Det har Magasinet avslått fordi vi ikke sender fra oss upublisert materiale.