—Så hvis du kjenner noen med mange penger...

Erling Lorentzen satt på en stol på den hellelagte terrassen på landstedet «Utsyn» på Oustøen. Oslofjorden brettet seg ut sommergrå og flat, det var måkeskrik og motordur. Lorentzen var sommerlig antrukket i joggesko, solblekete, blå slacks og en skarp rød genser, selvsagt var den rød. Favorittfargen er rød, alt skal være rødt, selv seilbåten «Saga» som dupper ved brygga, er rød. Nok en sightseeingbåt gled sakte forbi. Direktøren, gründeren, havseileren og prinsessegemalen kastet et blikk på den.

Han hadde han tatt oss imot på kaia inne i den lille private naturhavna sørøst på øya, og man merket straks at det er noe autoritært og distingvert over ham, der han drev rolig rundt og snakket slepent og presist. Lorentzen viste verkstedet, med alskens elektrisk verktøy og et femtitall syltetøyglass med skruer, bolter, beslag og spikrer. Han dyttet sitt to år gamle barnebarn, Alexandra, som satt i ei huske. Han sa ingenting om benkene i teak han hadde snekret. Heller ikke noe om båtene.

—Hva? Jo, hvor mange båter er det, da? Nu skal vi se. Der ligger en, to, fire, der...

Han teller seilbåter, motorbåter og robåter, han teller den brasilianske fiskebåten (seks), han teller den 57 fot lange «Saga» (syv) og han teller sin nyeste båt, en Targa 23, kjøpt fire dager tidligere.

—Og så eier jeg en tredjedel av den, sier han og løfter hånda mot ei tresnekke.

—Den er fra min fars tid. Vi har laget et lite aksjeselskap, min bror og min nevø og jeg. Hva blir det til sammen, da? Åtte og en tredjedels båt?

Et smil kruser over ansiktet. Hver sommer tilbringer Erling Lorentzen her, kringsatt av familie. For i skogen bor nevøer og nieser. Det var hans far som kjøpte eiendommen i 1911. Nå går han tungt opp svabergene mot det gule badehuset, som han fikk av foreldrene sommeren etter at han flyttet til Brasil i 1953. Han har siden bygget det ut i alle himmelretninger, og badehuset rommer nå ti soverom. I år har han fått bygget nytt kjøkken.

—Vi kommer hjem til Norge fast tre uker om vinteren, og en måned, halvannen, nu om sommeren, sier han og setter seg på en stol på terrassen.

—Min kone slo seg og fikk vann i kneet, og hun er ikke med denne gangen. Så jeg vet ikke hvor lenge jeg blir.

—Men nå er det ferie?

—Ferie og ferie, he-he. Jeg er busy fremdeles, jeg.

Erling Lorentzen er altså mannen som fikk prinsesse Ragnhild, og som siden emigrerte til Brasil, hvor han skapte sitt eget kongerike i form av fabrikken Aracruz Celuose. En gigant innen bleket eukalyptuscellulose med 12000 ansatte. I fjor høst solgte han seg ut etter 40 år. Timingen var god, men kunne vært enda bedre. For midt i handelen, kom finanskrisen, aksjekursen stupte og veltet nesten salget.

—Det var helt riktig av oss å selge nå. Vi fikk en veldig god pris, da.

—Hvor mye ble det til slutt?

—Den ble det vi ble enige om, men grunnet finanskrisen ble betalingsbetingelsene forandret. Vi skulle fått alt med en gang, men så ble det i stedet betaling over to og et halvt år.

—Til sammen rundt 3,2 milliarder?

—3,2 milliarder, hva da? Norske kroner? Nei, jeg har ikke regnet på det, sier han og smiler lurt.

—Du har kanskje ikke lyst å fortelle det?

—Det er ikke så viktig for meg. Men jeg har barn som skal ha sitt, og det er ikke blitt så fælt mye igjen til meg.

Han ler. Latteren går over i ei kraftig hostekule.

—Har du ikke sluttet å røyke?

—Jo, for femti år siden. Det er en forkjølelse jeg drar på.

—Hva skal du bruke pengene på?

—Jeg har noen prosjekter gående. Da jeg trakk meg tilbake som styreleder i Aracruz tenkte jeg: Hvordan kan jeg bruke min erfaring videre?

Han begynner å snakke om sitt favorittema: Skogplanting. Han snakker om flathogst, kvegdrift og dehydrering av enorme områder i Brasil.

—Mangel på skog har ført til mindre regnfall, og store områder er i ferd med å bli ørken. Miljø og vann er vår tids store utfordringer. Vi har en liten finanskrise i mellomtiden, men det er miljø og vann som er de store utfordringene. Og global warming. Jeg var lenge litt i tvil om dette med global warming. I vikingtiden var det jo like varmt som man nu snakker om at det skal bli.

—Hvem overbeviste deg om det er et problem?

—Det var i grunn meg selv. Fra mitt hjem, og til kontoret, er det 17 kilometer. Hvis jeg skulle forsøke å kjøre samme avstand vertikalt, ville jeg ikke kommet halvveis på grunn av mangel på surstoff. Så tynt er dette laget med oksygen rundt den lille kloden vår. Å tro at ikke seks milliarder mennesker, åtte hundre millioner biler, det er fly, fabrikker, ikke har noen innflytelse, er for meg en umulig tanke. Her står vi foran store farer.

—Du er bekymret?

—Absolutt! Jeg håper virkelig at FNs miljøkonferanse i København i desember kommer fram til noe. Dette er veldig alvorlig, og Vi må gjøre langt mer enn det som blir gjort. Solenergi, vindmøller og bevaring av skog, alt er utmerket. Men man snakker ikke nok om å plante skog.

I delstaten Minas Gerais i Brasil, har han vært med å starte instituttet BioAtlantica, der han er styreleder. Stikkord er biologisk mangfold og bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Han har også opsjon på å leie 400000 hektar i Ghana.

—Hvorfor Ghana?

—Jeg så først på Angola, som har nærmere tilknytning til Brasil, hvor de snakker portugisisk. Men der var det to ting: For det første var det landminer, for det annet var det korrupsjon. Det sier jeg absolutt nei til. Deretter så jeg på Kamerun, men der var det samme problem, korrupsjon. Så det ble Ghana, noe jeg er meget fornøyd med.

—Hva skal du gjøre der?

—Vi skal plante eukalyptus og akasietrær, som skal brukes til biobrensel for å skape elektrisitet. Det trengs det mye av i Ghana.

En telefon ringer. Det skingrer i to ringeklokker som er festet på uteveggen. Erling Lorentzen lar seg ikke affisere.

—Og så sier mange: Men hogger du skogen, er vi like langt. Nei, for dette blir utslippsnøytralt. Det vi hogger blir erstattet av ny tilvekst. I tillegg vil det kunne erstatte oljefyrte elektrisitetsverk. Jeg arbeider med å legge til rette for et stort prosjekt der nede.

—Dette er business, ikke veldedighet?

—Ja, selvfølgelig er det business! Big business. Det er ingen som vil investere store beløp, uten at det er fortjeneste. Men det som gleder meg stort, er at det i tillegg skaper masse arbeidsplasser og sosial fremgang.

Han har snakket med Verdensbanken, forteller han, han har snakket med utviklingsminister Erik Solheim.

—Og alle spør om det samme, sier han: —Hvem skal gjøre det?

—Skal ikke du?

—Jeg må se i øynene at jeg har begynt å komme opp i alder, og noen andre må ta det videre. Så hvis dere kjenner noen med penger...

—Nei, jeg gjør egentlig ikke det.

—... så be dem ringe meg.

—Hvorfor gidder du alt dette i en alder av 86 år?

—Fordi jeg må! Jeg må gjøre ting. Tilfredsstillelsen av å skape noe. Det er en drivkraft, det også. Jeg overhørte en kone si til sin mann: «Nå som du blir pensjonist, kan du gjøre det du har lyst til». Og han svarte: «Men det er jo det jeg gjør». Det er nok noe av den samme galskapen jeg er plaget av. Workaholic, er det ikke det man sier?

«Er ikke fortellingen om skipsreder Erling Lorentzen enda mer hårreisende eventyraktig enn en hel årgang av Allers?» Det var VG som stilte spørsmålet, da det ble kjent at skipsredersønnen og krigshelten hadde kapret Norges prinsesse Ragnhild. La oss ta det kronologisk: Hans far var skipsreder Øivind Lorentzen, og Erling var yngst av seks barn.

—Det var aldri store penger der hjemme. Far snakket heller aldri business. Ikke hjemme. Aldri. Heller ikke om penger. Han arbeidet meget. Han kom hjem, spiste middag, og gikk tilbake på kontoret. Vi møttes i London under krigen, min far var skipsfartsdirektør og sjef for Nortraship. Da hadde jeg hadde ikke sett ham på tre år, og jeg tenkte at; jeg kjenner egentlig ikke min far noe særlig. Vi ble etter hvert gode venner.

Erling Lorentzen var 17 år da tyskerne invaderte Norge. Han ble med i motstandsbevegelsen, og måtte flykte til England i 1942. Han vendte tilbake i 1944 og ble instruktør for Milorg med base i Hallingdal. I en alder av 22 år hadde han 800 mann under seg. Da freden kom, ble Gunnar «Kjakan» Sønsteby sjef for den kongelige eskorte og tok Lorentzen med seg. Slik kom han først i kontakt med prinsesse Ragnhild. Seinere, i 1948, ba kong Olav ham å lære prinsessene å seile.

—Jeg skulle prøve å lære dem å seile, ja.

—Og da skjedde det... noe?

—He-he. Ja, det gjorde vel det. Men det tok jo litt tid, da, for så vidt. Noen år.

For selv om Erling Lorentzen var en sjarmerende, høyreist mann, som avisene skrev, lyshåret med stålblå øyne og kobberbrun hud og med penger og krigserfaring, manglet han blått blod. Dette var i de tider da prinser og prinsesser var kapital for å skape allianser kongehusene imellom. Kong Haakon var skeptisk til barnebarnets romanse med livvakten.

—Nei, jeg er ikke så sikker på det, sier Lorentzen.

—Kong Haakon var meget positiv til Linge-karer. Men, hvorvidt han ville la det gå så langt at hans barnebarn skulle gifte seg med en av dem, var ikke opplagt. Først kom oberst Østgård og sa at det ikke gikk. Seinere var det kong Haakon som ville snakke med meg. Det var en hyggelig og rett frem prat. Han snakket om komplikasjonene det kunne medføre, for det var selvfølgelig komplisert. Det ble sagt at ingen europeiske prinsesser hadde giftet seg borgerlig.

—Hva sa du?

—Nei, jeg snakket min sak.

Bryllupet ble en begivenhet av de sjeldne, for Ragnhild var den første norskfødte prinsesse på 629 år. 50000 mennesker møtte opp langs brudeparets rute fra Skaugum til Asker kirke, med fluktstoler, gardintrapper og matpakker. Drammensveien ble stengt i seks timer.

Det er blitt sagt at betingelsen for ekteskapet, var at de straks etter vielsen flyttet utenlands.

—Det er noen som har skrevet og sagt det, men jeg har aldri hørt noe slikt, sier Lorentzen.

—Saken er at jeg hadde vært i Brasil, og var kommet frem til at det var dit jeg ville. Jeg kan til og med huske en lunsj hjemme hos mine foreldre, da kronprinsesse Märtha sa: «En kvinne følger sin mann».

Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen fulgte sin mann over Atlanterhavet. Først til New York, deretter mot Rio de Janeiro, hvor Lorentzen-familien hadde drevet skipsfart i mange år. Fra båten «Bow Canada» skrev han et brev til sin forlover Gunnar Sønsteby: «Ja, nu har Ragnhild og jeg lagt ut paa vaar virkelig store utenlands reise, og jeg tror vi begge, på hver vaar maate, er like spent på hvad eventyret vil bringe». Litt lenger ned: «Kjakan — jeg har nu paa turen faat lest en bok som heter ?Getting things done in Business' [...] Jeg vil foreslaa deg aa lese den for den er virkelig meget interesent og instruktive, I think».

Et isende kaldt Rio de Janeiro tok dem imot. Det ble en brå overgang. Ingen av dem snakket portugisisk, og de første månedene bodde de på hotellet Copacabana Palace. Mens Erling Lorentzen fikk ting gjort i business, la prinsesse Ragnhild kabal.

—Kabal, ja. Det var for henne en tøff tid. En enorm overgang. Særlig før vi fikk vårt eget sted å bo. Men hun er jo tøff også.

—Hadde du dårlig samvittighet?

—Ikke for så vidt. Vi hadde det godt sammen, og det var ikke hundre prosent business. Men på et meget tidlig tidspunkt satte jeg meg som mål å skape ti tusen arbeidsplasser. Og det målet nådde jeg vel et par ganger.

Stadig vekk kom det forlydender, som det het, om at de skulle vende hjem til Norge, men de forble i Brasil. Hun oppdro barn, han bygget business.

Erling Lorentzens virksomhet i Brasil har vært omstridt. Han er blitt refset av miljøvernere, indianere, samer og Den norske kirke. I 2004 kåret Framtiden i våre hender Aracruz til årets verste norskkontrollerte selskap i utlandet. Samme år kåret den brasilianske finansavisa Valor Economico selskapet til årets bedrift, og begrunnet tildelingen med gode økonomiske resultater basert på bærekraftig vekst og miljøhensyn. En dokumentar av Erling Borgen på NRK ble innledet med følgende kanonade: «Han har etterlatt seg en bedrift kringsatt av fiender, og som er involvert i en rekke rettssaker fra rasende mennesker som mener at Lorentzen-gruppen og de andre aksjonærene har tjent sin formue på å stjele land fra etniske grupperinger og har rasert naturen». Den tidligere fagforeningskjempen Rolf Utgård, nå konsulent, rykket ut og skrev i Klassekampen at Lorentzen var «et miljømessig og sosialt lokomotiv i sin region».

—Hvordan reagerte du på dokumentaren til Borgen?

—Hva skal jeg si? Den var jo veldig ensidig. Han neglisjerte totalt verdien av det som var bygget opp. Men ham om det, sier han.

—Men da du startet opp i 1968 tenkte vel ingen på miljøvern?

—Vel, jeg hadde den gang visse erfaringer som styreformann for Borregaards prosjekt i Syd-Brasil. Det lærte meg meget om hva man ikke skal gjøre. De kom opp i veldige problemer fordi de ikke hadde tatt miljøhensyn. Utslipp, lukt og forurensing. Jeg forsto nok så tidlig at dette var viktig. Og jeg mener at jeg stort sett har gjort riktige ting.

Telefonen ringer igjen. Lorentzen blir høflig sittende.

Hver forsommer kommer den røde 57 fot store «Saga» seilende inn Oslofjorden. Bak roret står Roberto Pellicano, som har jobbet for Lorentzen gjennom 41 år. Hver høst har Pellicano seilt den tilbake. I år blir «Saga» i Norge.

—Saken er den at det tar så mye tid å frakte den frem og tilbake. Skal den være her i begynnelsen i juni, må den dra fra Brasil i april. De siste årene har jeg bare seilt to-tre ganger i Brasil. Det blir ikke tid. Og så har vi jo «Heimen».

«Heimen» er hans landsted i de brasilianske fjellene. Der har han også bygget «Fjordland», et lite stykke Norge med høner, kuer, rideskole og 35 norske fjordhester.

—Vi forsøker å være der annenhver weekend. Vi flyr førti-femti minutter fra Rio, og så er det halvannen time å kjøre opp.

—Pleide ikke du å fly helikopter dit?

—Jo, og det hadde vært det beste, men min kone nekter å fly helikopter. Ikke tale om.

—«Heimen» blir også kalt tåkeheimen, har jeg hørt?

—Det er min kone som sier det. Jeg mener det er fordi den ligger så høyt at vi når opp i skyene. Men jo, det kan nok være litt tåke der.

Mobilen ringer. En skrikende ringetone. Lorentzen leter fram telefonen fra bukselomma. Det er hans sekretær som ringer.

—Jeg sitter her og blir grillet, sier han. Å, sier han. Nei, han har ikke hørt noen telefoner ringe. Han legger på.

—Har det ringt noen telefoner? Det har det, ja. Jeg hører ikke lenger så godt. Jeg har høreapparat, men kan ikke fordra å gå med det. Min kone hører absolutt ingenting uten høreapparat, og går med det hele dagen. Men jeg klarer det ikke. Det er som å sitte inne i en liten boks. Men jeg må nok begynne med det en gang, jeg også.

—Hvordan merker du alderen?

—Det er fysisk, da. Og jeg må nok innrømme at det er ting jeg ikke har helt kontroll over tenkemessig. Alderen er der, den. Men jeg forsøker å holde meg i god form og har nu gymnastikk tre ganger i uken med en ung dame.

—En personlig trener?

—Ja, nettopp.

Erling Lorentzen snakker om forskjellen på det brasilianske og norske lynne.

—Jeg tror nok årstidene preger oss her i Norden. Vi er vant til å tenke framover og planlegge. I de korte sommermånedene har vi vært nødt til å forberede oss på vinteren. Brasilianerne har ikke hatt den samme nødvendighet til å tenke framover. De kan bokstavelig talt ta ned en banan, og løse dagens problem. Der ligger en fundamental forskjell i tankemåte. De blir også dønn pessimistiske når ting blir vanskelige, og overoptimistiske når ting går lett. Samtidig er de flinkere å leve i nuet.

—Hvordan har Norge forandret seg gjennom disse årene?

—Nu skal jeg være forsiktig, for jeg sitter godt i det selv, men det bekymrer meg litt at alle er blitt så velstående. Livet er blitt så lettvint. Vi har alle godt av å måtte slite litt. Hva skjer med et land der det ikke lenger er noe å kjempe for? Hva skjer hvis landet møter vanskeligheter? Vi har også en tendens til å kritisere fattige land, men vi skal ikke glemme at det ikke er mer en 60 år siden vi selv var der. Jeg husker godt at familien leide en hytte i Telemark. For å komme dit, måtte vi gå forbi noen gårder. Der løp ungene med sekkestrie surret om føttene vinterstid. Det var fattigdom. I dag skal barna ha alt. Foreldrene også. Men nu skal jeg være forsiktig. Jeg vil nødig tråkke noen på tærne.

Som inngiftet i kongehuset, har Erling Lorentzen lært å holde lav profil, spesielt i politiske spørsmål.

—Som utlending i Brasil, har jeg hatt den innstilling at jeg ikke skal blande meg i deres politikk. Det har jeg ingen rett til. I Norge interesserer jeg meg for politikk, men har ingen aktiv rolle. Jeg stemmer ved stortingsvalg.

—Jeg antar at du ikke vil si hva du stemmer?

—Nei. Og jeg antar at du heller ikke vil spørre meg?

—Hva er hjem for deg?

—Hjem? Jeg liker meg godt i Norge både vinter og sommer. Vi regnet med å bruke femti-femti av vår tid i Norge og Brasil, men det er nok blitt mer der borte.

—Men når den tid kommer, hvor vil du begraves?

—He-he, det er første gang noen spør meg om det, sier han og reiser seg.

—Vi giftet oss i Asker kirke. Der har vi reservert plass.•

hop@dagbladet.no