—En åpenbaring.

Rune Brynhildsen mykner fra ansiktet og ut til hendene som hittil har fiklet urolig med mobilen.

—Det var helt fantastisk å bli far, og en stor ubeskrivelig gave å få tvillinger. Vi strevde så lenge før de kom. Egentlig hadde vi gitt opp. De var utrolig etterlengtede.

Barna fødes en pinsenatt i 1999 på Bærum sykehus. Gutten kommer først, tjue minutter etterpå er det jentas tur. Hun trenger litt pustehjelp, men alt går udramatisk for seg. Rune tar inn øyeblikket, alle fargene og lydene, og kjenner hvordan det er umulig å bli mer lykkelig. Men knapt to år seinere følger ei ny lita jente, og Rune selv avanserer fra å være toppsjef i P4 den ene sjefsjobben til den andre, inntil han til å sitte som partner, daglig leder og medgründer i byrået Brynhildsen Woldsdal Public Relations. Millioninntektene sikrer stort hus, fine biler, hytte på fjellet og dyre ferierturer. Barna går en trygg og privilegert framtid i møte, med en ressurssterk og innflytelsesrik far.

Så blir han siktet og dømt for innsidehandel.

Familiefaren må i fengsel.

De fleste har fått med seg historien. Om hvordan Økokrim ringer på døra hjemme hos familien Brynhildsen en tidlig novembermorgen i 2005. Medbrakt er siktelsen i det som skulle bli den, til da, største innsidesaken i norsk rettshistorie. Rune Brynhildsen dømmes til fengsel i ti måneder for å ha lekket innsideinformasjon om tre børsnoterte selskap til en kamerat. Kameraten får samme straff. Ifølge dommen spredte informasjonen seg til fem andre personer. Tre domfelles, to frifinnes.

Brynhildsens anke ble avvist, og i fjor begynte han på eget initiativ soningen i Vestoppland fengsel, Valdres avdeling. Under en måned seinere slapp han plutselig ut igjen. Etter at FNs komité for sosiale og politiske rettigheter kritiserte praksisen med at lagmannsretten sjelden begrunner avslag i ankesaker, ble straffedommen opphevet og lagmannsretten må behandle saken på nytt. Den kan avvises igjen, men da må det begrunnes.

—Det var ungene som åpnet døra da Økokrim kom, sier Brynhildsen.

—Spesielt tvillingene lurte på hvem de fremmede var og hva som skjedde. Politifolkene var i ferd med å beslaglegge PC-en min, så jeg svarte at det bare var noen som skulle reparere dendatamaskinen. Etterpå spurte jeg politiet om jeg kunne få bære ut PC-en selv, slik at det skulle se mest mulig normalt ut for barna. Det fikk jeg. I tillegg fryktet jeg hva naboene ville tro og si.

Midt i alt som skjedde den morgenen, vokste en smertefull tanke seg stor og tydelig hos Rune Brynhildsen: Nå kom barna til å oppleve voldsom skam på grunn av en stigmatisert pappa.

—Når du har satt barn til verden, er det din hovedoppgave å sørge for at de er trygge og har det bra. Vi ville skjerme dem mot alt som måtte komme av negativ oppmerksomhet. Jeg drev et PR-byrå, hadde tidligere jobbet i femten år som journalist. Jeg visste at mediedekningen ville bli grisete.

Utrolig nok nådde ikke saken offentligheten før tre måneder etter siktelsen. Da ble det til gjengjeld fullt kjør i alle kanaler. TV, radio, aviser og internett. I løpet av tida fram mot dommen i tingretten skulle det bli over 1800 oppslag. Likevel klarte Rune og hans daværende kone å holde barna helt uvitende i to og et halvt år.

—Vi tenkte som så at jo lenger de kunne slippe å bekymre seg over dette, dess bedre. Og fordi jeg helt og holdent trodde på min uskyld, var jeg overbevist om at saken ville være over før domfellelse, sier han.

Omgivelsene bidro også.

—Venner, bekjente og foreldrene til ungenes kamerater var flinke til å holde sine barn uvitende om saken. De skiftet TV-kanal hvis jeg dukket opp på nyhetene, og fjernet aviser som inneholdt omtale, eller klippet regelrett ut artikler, sier Brynhildsen.

Kun i ett tilfelle glapp det. En dag, kort tid etter at saken ble kjent, kom sønnen hjem og sa at han hadde blitt ertet på skolen.

—Han fikk høre av en jevnaldrende gutt at «Faren din er en tyv og må i fengsel, for det sier foreldrene mine».

—Min sønns største bekymring var om han og søsknene måtte på barnehjem dersom jeg ble borte. Selv kunne jeg være helt kategorisk på at det ikke var sant. Dette var innledningsvis i prosessensaken, da jeg trodde at siktelsen ville bli frafalt og saken henlagt, sier Brynhildsen, som dro hjem til den andre guttens foreldre og ba dem om å være forsiktige med hva de sa rundt kjøkkenbordet.

—De la seg paddeflate og beklaget.

Men da forsommeren 2007 kom med ankebehandling i lagmannsretten og en ny runde i media, var det ingen vei utenom. Barna var blitt eldre og måtte få beskjed.

—Vi relaterte det til deres egen hverdag og brukte formuleringer som «Noen mener at pappa har fortalt en hemmelighet på jobben som han ikke hadde lov til å fortelle», samt «Pappa mener at han ikke har gjort noe galt, men i rettssalen er det er en dommer som bestemmer, akkurat som på fotballbanen». De taklet det utrolig fint.

Så falt dommen.

—Hvordan er det å fortelle sine egne barn at man må i fengsel? Var du skamfull?

Brynhildsen rister iherdig på hodet.

—Nei, jeg har aldri skammet meg. Jo, i begynnelsen av prosessen, men så bestemte jeg meg raskt: Jeg har ikke gjort noe galt, hvorfor være flau?

Likevel: Å fortelle barna at pappaen deres skulle i fengsel, ble den mest krevende kommunikasjonsoppgaven Brynhildsen noensinne hadde tatt på seg.

Han gikk systematisk fram. Ved barnas skole var det mye velvilje, men verken lærere eller PP-tjenesten hadde spesialkompetanse på området og kunne ikke gi så mange råd om hvordan han skulle presentere nyheten for barna. Det ble psykiater Finn Skårderud som trådte til.

—Jeg begynte i terapi hos Finn to dager etter at dette marerittet startet. Måtte ha en egen luftegård med trygge gjerder rundt. Jeg forstod etter hvert viktigheten av å trene både den fysiske og psykiske helsa. Finn kom også med fine innspill angående ungene. Generelt er det slik at barn blir tryggere av fakta og realiteter. Da vet de hva de har å forholde seg til, sier Rune og forklarer:

—Ekskona mi og jeg fortalte en enkel, men konkret historie om hva som hadde skjedd. Her var barnas fotballinteresse god å ha. Vi sa at «Dommeren bestemmer, og spillerne må ta den straffen som dommeren mener er riktig. Sånn er det også i rettssalen. Det er lov å protestere, det er lov å være fortvilet og sint — men det hjelper lite når straffen er bestemt».

De forsøkte å framstille fengselet på en så lite skremmende måte som mulig: At det ikke er det samme som et fangehull, at man jobber og får god mat, kan ta i mot besøk og innimellom dra hjem for å treffe familien.

— Et viktig budskap var at ingen hadde blitt skadet eller fått vondt som følge av det noen mente at jeg hadde gjort. At dommerne også var enig i det, men at de likevel mente at jeg måtte straffes fordi jeg hadde fortalt denne hemmeligheten som jeg ikke hadde lov til å fortelle. Ungene syntes at det var fryktelig urettferdig, men de klarte å forholde seg veldig fint til dommer-analogien, sier Brynhildsen og legger til:

—I all denne historiefortellingen var det sentralt ikke å rokke ved et samfunnsmessig grunnsyn om lov og rett, moral og umoral. Vi ønsket ikke å bagatellisere.

—Gråt du da du snakket med barna dine?

—Jeg hadde allerede grått så mye. Det var ingen tårer igjen.

I dag er Rune Brynhildsen alenepappa med delt omsorg. Hver mandag pendler barna noen få hundre meter mellom hans leilighet og ekskonas hjem nær Bekkestua i Bærum. Innimellom samværet tar han enkelte PR-oppdrag og forsøker å bygge opp en ny virksomhet som foredragsholder. I «Dømt og fordømt. Til helvete og tilbake» forteller han historien om hvordan det går an å komme seg på beina igjen etter en krise.

Brynhildsen er klar på at barna reddet livet hans da det stormet som verst. Midt oppi alt raknet ekteskapet.

—På et tidspunkt orket jeg ikke mer motgang og var tankemessig på vei inn mot siste stoppested. Skulle bare ta med ungene på kino en lørdagskveld. Vi så «Svein og Rotta og UFO-mysteriet», hvor Sveins bestemor dør. Det var tydeligvis ungenes første møte med døden, og ved leggetid fikk jeg flere spørsmål: Når og hvorvidt jeg skulle dø, og at jeg måtte forsøke å holde meg i live i hvert fall til de ble like gamle som meg. Etter det snudde alt.

—De er min egen lille Baywatch-patrulje. Livreddende, små seismografer. Unge sjeler oppfatter mer enn vi voksne aner.

—Hva slags far har du lyst til å være?

—Kul, grei, relativt streng og åpen. Et forbilde, en som de kan være stolte av. En det også er naturlig å snakke med om triste, vanskelige ting.

Han ler, et morsomt minne har plutselig dukket opp i hodet.

—Jeg overhørte en samtale mellom sønnen min og en av hans jevnaldrende. Den andre gutten skrøt noe voldsomt av faren sin — han hadde doktorgrad i ditt og var sjef for datt. Da smalt det fra min guttunge: «Pappa'n min har sittet i fengsel, altså!»

Brynhildsens ansikt mykner igjen.

— Og så blunket han lurt til meg og smilte. •

Rune Brynhildsen og ekskona ønsker å holde barna avskjermet fra mediefokuset. Magasinet har respektert deres ønske om anonymisering av barna.