– Allsang er jo den minst kule sangformen som eksisterer. Det er så ekstremt folkelig, og man synger sanger som ungdommen synes er døve, sier sosiolog og popkulturviter Kjetil Rolness.

Siden 1931 har «Allsång på Skansen» vært et av Sveriges mest populære programmer. Først den siste tida har allsangbølgen truffet Norge for alvor. Den norske versjonen «Allsang på Grensen» har i sommer hatt 446 000 seere på det meste, og har et gjennomsnitt på 392 000.

Men fenomenet er ikke helt nytt i Norge. På 90-tallet gjorde NRK suksess med programmer som «Lollipop» og «Da Capo», mens «Beat for Beat» feirer tiårsjubileum i høst.

På det meste ble «Da Capo» sett av over 1,1 millioner seere, mens Ivar Dyrhaugs uhøytidelige sangkonkurranse på det meste er blitt sett av hele 1,2 millioner nordmenn.

Verdt hundretusener
Et vidt spekter av artister har stilt opp på «Allsang på Grensen», fra Sputnik, Lillebjørn Nilsen og Tone Damli Aaberge til Jaa9 og OnklP, Timbuktu og Paperboys. Men hvorfor vil alle være med?

– Fordi det er så i tida. Og de får synge sine egne sanger. Når det er så få musikkprogrammer: hvorfor skal man ikke stille opp?, sier popkulturekspert Per Sundnes.

Pr-rådgiver Geir Bjørli i Geelmuyden. Kiese mener det har stor pr-verdi å være med på denne typen programmer i beste sendetid.

– Tilsvarende reklame ville garantert kostet et par hundre tusen kroner. Konseptet har vist seg å favne mye bredere enn dem man vanligvis ville puttet i allsangsjangeren, og artisten når ut til omtrent en halv million i beste sendetid, sier han.

Frykter ikke folkelighet
Rolness tviler på om rockeband som DumDum Boys og Raga Rockers, og for den saks skyld Mira Craig, hadde gjort seg bra på allsangscenen. De er populære i for få miljøer, hevder han.

– At Paperboys prøver å få folk til å synge med, er imponerende. Det er jo ikke alle som kan tekstene. Og teksten skal jo ikke synges engang, men snakkes. «’Allsnakk’ på Grensen». Om Paperboys får til dette, skal de ha stor respekt for det, sier Rolness.

Dagbladet var til stede da Paperboys inntok Halden og allsangscenen for noen uker siden. Vokalist Vinnie, som også deltok i TV 2s «Korslaget», var fornøyd med å ta del i konseptet og fryktet ikke et folkelig stempel.

– Nei, he-he. Jeg passer på å nyte øyeblikket og tenker ikke på hva andre synes.

Demokratisk sang
Elisabeth Andreassen, artist og kjent allsangdeltaker, mener fellesskapsfølelsen er viktig for konseptets popularitet.

– Allsang er hjertelig, og gir en følelse av fellesskap. I små bygder i Sverige brukes kor og sang for å få et sosialt nettverk. Når slike konsepter går på tv, så sprer allsangfenomenet seg til bygder og små steder, sier hun.

Rolness påpeker det demokratiske i allsangen, og karakteriserer den som anti-elitistisk.

– En må vel kunne si at allsang generelt er den mest demokratiske formen for kultur som finnes. Du kan ikke synge låter som bare noen få kan. Dessuten synger man med hvert sitt nebb. Allsang kamuflerer dem som er dårlige til å synge. Det som er interessant, er at det også er umulig å skille seg ut positivt – allsang kamuflerer også de virtuose prestasjonene. Om man prøver seg på en Mariah Carey, blir det tatt ille opp, sier Rolness.