NOEN DYR ER GODE å spise; andre dyr er gode å tenke med, sa antropologen Claude Lévi-Strauss i 1970-åra, hvor de tause og undertrykte — kvinner, barn, arbeidere og dyr — fikk lov å tre inn i manesjen som interessante studieobjekter for historikere.

- Hva så med homoseksuelle og venstrehendte, ropte ironiske skeptikere fra sidelinjen. De fant tanken absurd. I dag er de blitt tause, og tidsskriftet Den jyske Historiker, som utgis av Aarhus Universitet, bruker hele sitt siste nummer på dyrehistorier, som i virkeligheten handler om mennesker. Om mennesker, dyr og grusomhet. Om mennesker, dyr og sterke følelser.

- Når man skriver om dyr, skriver man også om seg selv, innrømmer historikerne Anne Katrine Gjerløff og Jette Møllerhøy, og siterer en anekdote om hvordan det skulle gå om elefantenes historie skulle skrives: Den tyske forfatteren leverte en kort (skjønt temmelig omfattende) innføring i elefantens tånegl. Den jødiske historikeren tok for seg «Elefanten og det jødiske spørsmål», mens den britiske så på «Elefanten og det britiske imperium». Den franske forfatteren skrev om «Elefantens kjærlighetsliv» — eller var det «100 måter å tilberede elefant»?

Dyr er speil og dypt integrert i menneskenaturen, rett og slett fordi folk er så interesserte i dem. Dyr er inngangen til naturens verden og det annerledes.

Dyrehistorikere føler ikke lenger trang til å rettferdiggjøre emnet, fordi de finner dyr overalt: myter og kulter, redskap og føde, og som fiender, venner eller familiemedlemmer. Grensen mellom dyr og mennesker er sentral, men forskyves hele tiden. Selv om dyrene har mistet sin betydning som arbeidskraft siden Den andre verdenskrig, har interessen for dem eksplodert i samme periode. Noen av dyrene gjør noe helt annet i dag enn tidligere, noe emosjonelt, mens andre oppfostres raskt, billig og ute av syne på fabrikker før de så blir spist. Dette himmelropende paradoks krever at mennesker tenker i hierarkier, hvor noen dyr (hunder, hester, katter) har større krav på omsorg og respekt enn andre (kyllinger, griser). Og at man benytter seg av vidt forskjellige dyresyn alt etter situasjonen.

HUND. Hesten har alltid vært det tyngste dyret i kulturhistorien, men hunden er et godt dyr å tenke med i den vestlige verden, for dens eneste mening er å motta følelser og gi mennesker lov til å betyr noe for den.

Liv Emma Thorsen, professor i kulturhistorie i Oslo og forfatter av «Hund! Fornuft og følelser» leter etter hvor grensen mellom mennesker og hunder skal gå ved hjelp av spørrreskjemaer: Får hunden adgang til alle rom? Spiser den av samme skål, og sover den i samme seng, som eieren? Ferierer den sammen med resten av familien? Får hunden gjøre seg kjent med mennesker på sin måte, det vil si å snuse på dem og slikke dem i ansiktet, aller helst i munnviken?

Det første skillet går ved om hunden oppfattes som et fremmed dyr eller som et vesen som likner oss. Den mest absolutte grensen dras av folk som ikke har et tett og personlig forhold til en hund, for eksempel kvinnen som synes det går for langt når legen hennes tar med hunden på jobb, eller venninnen tar med hunden til middag, forventer mat og dessert til Hector og lar dyret slikke tallerkener og skjeer rene. Andre hundeeiere lar ikke engang hundens matskål gå i oppvaskmaskinen, men vasker den med en spesiell oppvaskbørste. Mange setter grensen ved sengen, men noen lar hunden sove under dynen.

Svarene viser at det er store variasjoner i hvordan folk oppfatter rent og urent, og hva som går an ute og hjemme, men den største forskjellen i tankegang kommer fra avstanden til dyr. Hundeeiere tåler mye mer og har en fortrolighet med dyrene som minner Liv Emma Thorsen om tidligere tider, da skjødehunden satt på bordet, da små hunder var effektive varmeflasker under klærne, og da husmannsenker hadde ei høne til selskap inne hos seg i stuen. Denne fortroligheten økten også toleransen for dyrenes dyriske sider — seksualitet, lukt og avføring, pels og våte snuter.

FABRIKKDYRET VS. GODE GAMLE DAGER. Det typiske akademiske historiesynet er at byenes gode borgerlige elite på 1800-tallet stille og rolig oppdro bondebefolkningen til å føle medlidenhet med dyr og slutte å slå dem, og at vi derfor i dag har nådd opp til et mer avansert trinn hvor dyr behandles bedre enn i de onde, gamle dager. Påstanden holder ikke, mener historikeren Niklas Cserhalmi etter å ha gjennomgått svenske rettssaker om dyreplageri før og nå.

En sommerdag i 1979 sto travhesten Cocinette spent for sulkyen i stallen i Kalmar, da den plutselig frøs og nektet å røre seg av flekken. Treneren forsøkte å trekke og dytte den uten resultat, og ga så hesten et dobbeltslag med pisken så den fløy ut av stallen. Utenfor vegret den seg igjen og la seg på siden, så sulkyen veltet. Igjen forsøkte treneren å lokke og lirke på den liggende hesten, som til siste fikk nok et dobbeltslag, reiste seg og gjennomførte et feilfritt løp.

I retten ble treneren frikjent for dyremishandling, selv om Cocinette hadde opphovnede merker etter fire fem slag på hofter, lår og siden. Saken er et eksempel på hvordan man i moderne tid lar menneskers økonomisk interesse gå forut for dyrs velferd.

En høstdag i 1864, nesten hundre år tidligere, forsøkte en kusk å få hesten sin til å dra et lass sand til veiarbeid. Også denne hoppen ble pisket - velfortjent, som kusken forklarte i ettertid, fordi hoppen var dum og doven og måtte ikke smitte de andre hestene med uvanen sin. Forsøket på å skyve ansvaret for mishandlingen over på hesten feilet, og han ble dømt i retten. Transporten av sand ble ikke betraktet som viktigere enn hestens lidelse. Disse to sakene bryter med den akademiske forskningen. Ifølge den skulle kusken fra gamle dager få fri, mens travkusken fra våre opplyste dager burde dømmes, fordi vi har råd og overskudd til å oppføre oss ordentlig.

Gjennomgangen hans av gamle rettssaker viser at folk var svært parate til å anmelde både naboer og fremmede for dyreplageri. De holdt øye med om hesten ble kjørt for hardt eller var for mager. Hvor mye vann og for som befant seg på vognen når bøndene kom til markedet. Om dyr oppførte seg avvikende, og hester hadde sår etter selen, om de var halte eller trakk skjevt. Historikeren mener at det fantes en veldefinert standard for hvordan mennesker forventet at dyrene skulle behandles, og derfor ble et stort flertall av de siktede dømt for mishandling.

Det merkelige er, sier Nicklas Cserhalmi, at mens historikere generelt mener at dyr før i tiden levde dårligere liv, hevder lekfolk — politikere, debattanter, dyrevenner — som har skrevet om emnet, at dyr levde bedre liv i gamle dager. Filosofen Peter Singers bok «Animal Liberation» (1975) ble startskuddet til et bredt opprør i den vestlige verden mot dyrefabrikker med samlebåndslignende fohold for griser og høns, kyr og kalver.

Astrid Lindgren skrev i 1990 boka «Min ko vill ha roligt» sammen med dyrelegen Kristina Forslund. I boka vender de seg mot rasjonaliteten, teknikkberuselsen og overutnyttelsen av dyrene på de store, moderne gårdene, og savner den mindre skalaen, nærheten og fortroligheten til dyrene som fantes på de gamle gårdene. Lindgren og Forslund innrømmer at det gamle bondesamfunnet hadde problemer med mørke staller, sykdommer og underernæring. Men likevel.

De teknikk-kritiske forfatterne er ikke i tvil om at det industrialiserte landbruket ikke er et godt sted å være dyr i dag, selv om vi skryter av å vøre bedre mot dyr enn noensinne før i historien. I gamle dager hadde dyrene navn, ble betraktet som individer og var daglig i menneskenes hender. På den andre siden står veterinærer, husdyrsagronomer og fysiologer med øynene rettet mot rene helseaspekter, næringsinnhold i foret, parasittnivåer, og stiller seg uforstående til den andre fløyens krav om at dyr skal være glade.

Den svenske dyrevernforeningen har beveget seg fra den ene fløyen til den andre siden den ble opprettet på slutten av 1800-tallet. Når foreningen i begynnelsen ville vise den verste formen for dyreplageri, viste de fotografier av gårdsslaktinger der halvblinde gamlinger pinte livet ut av dyrene med sløve kniver, hvor himmelen på jorda var det moderne landbruk med sine slakterier. Ingen tillit til den gamle bondekulturen her. I dag støtter Forbundet Djurens Rätt småskalaproduksjon, nærhet til og fortrolighet med dyrene, og anser det store, rasjonelle landbruket for å være den største trusselen mot dyrene.

OG DYRESEX. Da to engelske politikere i 1822 fikk trumfet gjennom verdens første dyrebeskyttelseslov, ble det ansett for å være latterlig og feminint. Lovet straffet meningsløs grusomhet begått av fremmed mennesker og bare mot visse dyr i hierarkiet, ikke hunder, katter, griser og høns.

For å gjøre en lang historie kort, så beskytter lovene i dag også dyrene mot meningsfull utnyttelse i intensivt landbruk og dyreforsøk, og forskjellige politiske bevegelser arbeider for å utvide lovene og se dyrene som vesener med en egen rett til liv og respekt for deres naturlige egenart. Det vil si at dyr har krav på mer enn å bli brukt av mennesker på en akseptabel måte.

En lignende utvikling er skjedd med dyresex. Enkelte dyrevernorganisasjoner forsøker sammen med Dansk folkeparti å gjøre sex med dyr straffbart, etter en pause på snart 80 år. Ikke lengre av hensyn til Gud eller den offentlige moral, men av hensyn til dyrenes verdighet. Det er snakk om en form for voldtekt ettersom dyret ikke kan gi sitt tilsagn, sier de.

I middelalderen ble menneskers seksuelle forhold til dyr straffet med døden på bålet. Senere tider toket sex med dyr som en privatsak, og til slutt forsvant paragrafene helt i 1930 etter å ha ligget stort sett utbrukte i årtier. Hvis et dyr blir direkte mishandlet, var de alminnelige lovene allerede dekkende. Men nå er kravet om et forbud reist på ny.

- Argumentene har endret fokus fra å handle om mennesker, for eksempel syndige handlinger og angst for monsterlignende avkom, til å handle om dyr, deres velferd og status i menneskers liv, skriver dyrlege Stine B. Christiansen, professor i strafferett Vagn Greve og filosof Peter Sandøe. De tre forfatterne konkluderer at en kriminalisering av dyresex (i Danmark, o.a.) av hensyn til dyrene er vanskelig å begrunne. «Det synes uansett å handle om menneskers følelser».

Denne saken sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Silje Bryne. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.