Sara Johnsen vet hun burde være glad. Hun vet hun burde være beæret over at hennes nye film «Upperdog» åpner filmfestivalen i Haugesund neste uke. Og det er ikke det at hun ikke er det.

–Det er bare det her med opinionsdanning, ikke sant. Siden vi er åpningsfilm, har vi ikke lov til å forhåndsvise den sånn veldig mye, sier hun.

–Ellers så var det egentlig planen.

I stedet for å markedsføre filmen på sommerens musikkfestivaler – en etter hvert vanlig promostrategi for norske høstpremierer – har hun derfor måttet nøye seg med å sette opp filmen for grupper som er berørt av eller med i filmen: Det norske forsvaret har fått en spesialvisning, det samme har Adopsjonsforum, interesseorganisasjonen for adopterte til Norge, som på deres nettside har skrevet at filmen «er å anbefale for alle som er adopterte og/eller har noe med internasjonal adopsjon å gjøre». Og lenger nede er det lagt til: «Eller forresten, det er en film for alle som liker gode filmer.»

–Og det er sånt som gir meg en kjempegod følelse, så klart, ikke minst i og med at jeg ikke har noen direkte bakgrunn for å skildre adopterte, sier hun.

–Men min største uro er fortsatt om folk kommer til å se den. Jeg vil så innmari gjerne at mange skal se den, rett og slett.

Som den mellomste i en søskenflokk på seks, har Sara Johnsen kanskje alltid hatt et behov for å bli sett. Hennes første film, sorgdramaet «Vinterkyss» (2005), som drøye 35000 nordmenn løste billett til, demmet ikke helt opp for det behovet. Ikke hennes første bok, novellesamlingen «Han vet om noe hun kan prøve», heller.

–Det er veldig identitetsskapende å vokse opp med så mange rundt seg, sier hun.

–Det er ganske bra sosial trening. Samtidig som det kan være frustrerende. Det er veldig streng kontroll. Du er alltid i midten, og der forblir du, liksom.

–Er det sånt man kan bli nesten trassig individuell av?

–Man blir en upperdog av det, kanskje? Man får en sånn upperdogmentalitet. For er man yngre, er man underdogen, som krever sin rett etter hvert. Er man storebror, så er man ikke dog i det hele tatt, da er man jo bare upper … Men ja.

Sara Johnsen avbryter analysen.

–Nå er jeg en som er veldig opptatt av søsknene mine, da.

Hun er også ganske opptatt av dette ordet hun har funnet opp: upperdog. Hun kom på det en dag hun hørte om to yogastillinger kalt dog facing up og dog facing down. Nordmenn flest, har det slått Sara Johnsen, har en kombinasjon av de posisjonene – vi er «ovenpå og underlegne på én gang». Hovedpersonene i hennes nye film er mer konkrete eksempler: Du har adopterte «Axel», som vokser opp i et dannet hjem på Oslo Vest – slik regissøren selv delvis har gjort – men ikke virker helt genuint lykkelig av den grunn. Eller Afghanistan-soldaten «Per», som, vel hjemme etter et skjellsettende opphold i en fremmed kultur, ikke helt forstår seg på sitt nye studentliv i Oslo. Det gjorde ikke Sara Johnsen heller, da hun kom tilbake til Norge etter å ha tilbrakt tenåra i Botswana i Afrika, i anledning legefarens jobb i Norad.

–Jeg var aldri veldig fascinert av det å være ungdom og studere på Blindern og gå mye ut på byen og sånn, sier hun.

–Eller, det har aldri vært mitt hovedfokus, for å si det sånn. Jeg ønsket meg barn fra jeg var 18 år, jeg. Jeg ønsket meg barn før jeg hadde en mann å få det med.

–Det høres nesten litt rart ut?

–Biologisk sett er det jo ikke så tidlig, men jeg har tenkt litt på det etterpå, hvorfor det var så viktig for meg. Jeg hadde nok alltid lyst til å ha en familie, rett og slett.

24 år gammel fikk hun datteren Io med sin daværende ektemann. For tre år siden fikk hun en til, Emily, denne gang med regissørektemannen Pål Sletaune, som hun har en gjensidig enighet om å ikke brette ut forholdet til.

–Det er bare en avtale mellom oss. Vi snakker ikke om hverandre, sier hun.

–Men det jeg kan si, er at som i andre tilfeller, hvis par har samme yrke, så er det mye å snakke om, og det er det god hjelp i.

–Det kan ikke bli et element av konkurranse mellom dere?

–Nå tror jeg vi var litt ferdige med å snakke om det. Vi skal ikke snakke litt om Afghanistan og politikk også, da?

I likhet med hennes andre bok, den vel mottatte fjorårsromanen «White Man», som skildrer et forhold mellom en mann fra en tropisk øy og en kvinne fra øyas tidligere kolonimakt Storbritannia, er det en storpolitisk dimensjon i «Upperdog». Norges fredsskapende oppdrag i Afghanistan resulterer i filmen i at et uskyldig liv går tapt.

–Jeg hørte nylig på radioen Erna Solberg ergre seg over de afghanske flyktningene som kommer til Norge. Jeg sier ikke at dette ikke er vanskelig, men de som kommer hit, kommer hit fordi de har det helt jævlig. De flykter jo fra en krig, sier hun.

–Og jeg synes det er et paradoks, at du er med på å sende unge menn for å ta Taliban, som er veldig vanskelig å identifisere og vite hvem er, og soldatene derfor antakeligvis også kommer til å skyte sivile. Det er som om norske politikere later som om de ikke vet at dette er kjempekomplisert, og i stedet tenker at nå skal jeg være så sinna som jeg tror at folk er. Det føler jeg er falskt. Som regissør så føler jeg ikke at det er ekte.

Nå er for så vidt ikke Sara Johnsen alltid like opptatt av at ting må være ekte, heller. Scenene fra Afghanistan spilte hun for eksempel inn i fjellheimen i Vang i Valdres.

–Og på den ene siden har det å gjøre med at mitt fokus alltid har vært skuespillerne og selve spillet, sier hun.

–I begynnelsen, da jeg studerte film, så jeg bare på ansiktene til skuespillerne, egentlig. Jeg har alltid vært veldig opptatt av om ansiktene berører publikum.

Men så er det er en praktisk forklaring også.

–Jeg er ikke så glad i å reise. Jeg er ikke så glad i å fly. Jeg er ikke så glad i hoteller. Jeg synes egentlig flyplasser er det verste stedet på jord. Alt er grått og skarpe overflater og ting som de prøver å selge deg. Det er som å være inne i en reklamefilm. Det er dødt på en sånn farlig måte.

–Hvordan skal du komme deg til Haugesund, da?

–Jeg skal fly. Jeg flyr hvis jeg må. Og om flyet mitt skulle gå ned, vil jeg helst dø i Norge, sier hun.

–Haugesund er jo i alle fall safe sånn.•

svg@dagbladet.no