Elva Mersey flyter forbi under de store vinduene i penthouseleiligheten. Rommet er nakent, telefonen står på gulvet, det er et stereoanlegg i hjørnet. På den andre siden lyser Liverpool by. Stig Inge Bjørnebye er 23 år gammel, og dette skal være drømmen. Han er hentet dit det sies at fotball er viktigere enn liv og død, dit arbeiderne sparer i matbudsjettet for å kunne gå på stadionet i helgene, over brustein, langs murvegger, til Anfield Road. Han er blitt en av de store, han som ikke utmerket seg, som satt på benken på Elverums guttelag. «Er det ikke fantastisk?», spør folk. Navnet hans i massive, svarte overskrifter, millioner på konto, en kjendis, en suksess. Under ham flyter elva forbi i mørket. Frykten jager gjennom kroppen. Stig Inge ligger på gulvet og gråter.

«I ettertid kan jeg ikke sikkert si hvor mange ganger jeg lå slik, i fosterstilling. Sammenkrøpet og anspent. Men det gjenspeiler de første minnene mine som profesjonell fotballspiller i England.»

Fra boka «Løsrivelse»

- Jeg skrev denne boka for meg selv, for å få renset litt, skaffe en oversikt over alle inntrykkene, finne ro, sier Stig Inge Bjørnebye og skyver opp dørene til en nedlagt togstasjon som nå brukes til næringsdrift. Det har tatt to år å skrive «Løsrivelse», å jobbe seg ut av mørket, av all sårheten som er knyttet til det som skulle vært de beste åra i hans liv.

- Jeg hadde en boble rundt meg som alle tittet inn i. «Du må være den lykkeligste mannen på jorda», sa de. Så dro jeg hjem etter kamper, treninger og mottakelser og satt i mørket og hørte på trist musikk, og jeg var redd. Jeg syntes det var skremmende, sier han og begynner på de kalde betongtrappene. Utafor er Oslo varm av etterlengtet sommer.

- Jeg lærte meg teknikker til å skape et ytre, til ikke å skuffe folk. I stedet bekreftet jeg at ting var sånn de trodde, men jeg ble mer og mer innesluttet. Desto flere mennesker jeg møtte som tok seg til rette i mitt liv, desto mindre ga jeg til omgivelsene mine.

Trappene snor seg oppover mot lyset, han stopper ved en blå dør. Kraftige never leter i lommene på en opprevet olabukse. Han er fortsatt veltrent, ansiktet er robust med klare, blå øyne.

- Jeg holdt alle de vonde tankene for meg selv, sier Stig Inge og setter nøkkelen i låsen.

To dager før han dro til Liverpool, scoret han på overtid i den norske cupfinalen. 1992, Ullevål stadion. Han husker dagene i forkant, den gode spenningen, lunsjen med venner, forventningen i kroppen. Og så scoringen, den ville lykkefølelsen, feiringen. Alt var glede. Så pakket han bagen og reiste til England. Siden har han tenkt at dette var det siste han gjorde som barn.

«Noen ganger kan tristheten melde seg uten forvarsel. Det fortoner seg ikke som noe brutalt overfall, men med en mild introduksjon først. Det kommer sakte, mørkt og forventningsfullt. Jeg har ingen mur eller forsvar å stille opp mot det som kommer innenfra. Mørket har slik kraft at jeg ingenting kan gjøre. Jeg forsvinner fra omverdenen og dykker inn i et indre landskap. Som oftest er jeg alene når det skjer, men det hender at denne sinnsstemningen får overtak når jeg er sammen med andre mennesker også. Midt i andres monolog eller utredning om et eller annet, registrerer jeg bare livet og bevegelsene rundt meg. Alt snakk og lyd blir til en fjern støy som ikke kommer inn og forstyrrer meg. Det rare er at jeg synes denne stillheten behandler meg så skånsomt. Akkurat som det forventer å bli tatt imot. Jeg har lært meg å akseptere det som en del av meg.»

Ballen dunker mot en vegg. Det er morgen, eller kveld. Kanskje regner det. Den sparkes ustanselig. Tusenvis av repetisjoner, mot planker, mur, stolper, gjerder, trær, hundre tusen repetisjoner. Stig Inge var en middelmådighet, både på fotballbanen og i skolegården. Men så løsnet noe, han knakk en kode, bestemte seg bare, det startet med leksene på skolen, han satte små mål og nådde dem, hele tida. 16-åringen var kompromissløs. Som liten måtte foreldrene lære ham å tøyle konkurranseinstinktet, nå satte han det i system. Sola svir i øynene, den brenner i nakken og han sparker ballen mot veggen dag etter dag, forskjellige teknikker, utsida av foten, innsida, til det er perfekt, til han ikke gjør feil. Og så starter han om igjen.

På den andre siden av den blå døra. Betongtrappene har tatt oss opp til et atelier.

- Jeg tenkte dette kunne være et riktig sted å starte, sier Stig Inge og går foran oss under det høye taket. Store lerreter lener seg mot veggene, pensler overalt, i syltetøyglass, bokser, hyller, vinduskarmer, som tettpakkede tribuner.

- Hva synes du, spør han.

Stig Inge har armene i kors og nikker mot et maleri som forestiller en mann i fosterstilling svevende i et kaos av farger. For noen år siden ble han introdusert for kunstneren Tone Dietrichson. De var fascinert av den samme tematikken, og startet hver sine arbeider, hun med maleriene og han med boka. Underveis har de snakket sammen, diskutert, hun har fått lese tekstene hans og han har vært i atelieret og sett hennes arbeider. Om noen uker skal hun stille ut. Nå står han omringet av dystre bilder med mørke, angst og ensomhet som tema. Han kjenner igjen sitt eget mørke i hennes atelier.

- Jeg blir slått i bakken, det gjør så sterkt inntrykk på meg at jeg har skrevet ting som kan bety noe for et annet menneske og at hun har brukt tid på å lage disse bildene.

Stig Inge henter kaffe i rommet ved siden av. Han går igjen i hvert eneste maleri langs veggene, han er naken i dem alle.

- Jeg har nok gått på noen vegger i livet, men jeg har bare gått igjennom, ikke stoppa opp, bare slått hull i dem, sier han og synker ned i en blå sofa. Lysstoffrørene i taket er skrudd av.

- I stedet for å se på det som en depresjon, så tenkte jeg bare «sånn er livet, det er tøft og det må jobbes». Jeg oppsøkte ikke hjelp eller noen å snakke med. Jeg trodde ikke folk ville tro på meg, sier han og stopper seg selv.

I det ene maleriet langs veggen skimtes et hjerte utenfor kroppen hans, det renner tynne, klare strimer av blod over lerretet.

- Kanskje var det ikke troverdig overfor meg selv heller, at dette ble opplevd vanskelig og ensomt, at det var i overkant tøft.

Treningsanlegget til Liverpool var omringet av høye murer. Fem fotballbaner. Stig Inge trente hele tida, det ble medisin. Han var fast bestemt på å bevise hva han kunne, det var ikke rom for medlidenhet i denne jobben, han skjønte det.

Fridagene ble brukt til egentrening, en av de første dagene fikk treneren øye på ham. «What the fuck are you doing», ropte han fra klubbhuset og kommanderte Stig Inge hjem i seng. Etter det drev han egentrening andre steder.

— Følelsene mine ble aldri en begrensning, jeg lot de aldri få overtaket og på treningene leverte jeg det jeg skulle. Jeg var med på sosiale utskeielser i en slik grad at jeg ikke ble sett på som asosial, og jeg var ikke noe utskudd, jeg hadde gode venner i klubben, men jeg søkte en ensomhet i musikken jeg hørte på, i bøkene jeg leste, i kunsten som fascinerte meg.

Etter en trening der Bjørnebye hadde slitt litt, kom sjefstreneren bort til ham og spurte hva problemet var. Det føltes godt, treneren hadde ikke for vane å være personlig med noen av spillerne.

— I`m fine. Just confidence. I was a bit out of touch, sa Stig Inge.

Treneren så på ham og svarte kjapt:

— Ooh, fuck off, son.

Han traff Hege etter den første sesongen i Liverpool. Hun flyttet over til ham, de stiftet familie og giftet seg. Hege hadde vært landslagskeeper i håndball, hun forsto presset og ble hans nærmeste samtalepartner.

- Men jeg tror ikke jeg var bevisst på hva slags problemer jeg hadde. Vi hadde et flott liv der borte, mens jeg stort sett hadde tankene mine for meg selv. Men Hege er den som har forstått mest, ofte mer enn jeg gjorde selv, og hun har vært ubeskrivelig betydelig, forteller Stig Inge og fortsetter:

- De siste par åra, når jeg har tatt et oppgjør med dette, har samtalene våre vært enda viktigere. Det har vært fint og det har vært vanskelig, men forholdet vårt har fått en ytterligere dimensjon gjennom denne prosessen. Jeg er ydmyk overfor innsatsen Hege har lagt ned for vår familie, jeg føler jeg nesten står i en evig takknemlighetsgjeld til henne.

Da de skulle få sitt første barn våren 1996, nærmet det seg landskamp for Stig Inge. I samråd med legene bestemte de seg for å starte fødselen, så han skulle rekke en privatlandskamp. Slik kom Julie til verden på et privatsykehus i Liverpool. Han rister på hodet over seg selv:

- Det mest skremmende er at enten du vil det eller ikke, så blir du selvopptatt. Jeg ble jævlig selvopptatt, og samtidig tror jeg ikke du klarer å unngå det når du er 23 år og opplever det jeg gjorde.

Tre år etter ble Tobias født, og i 2002 kom det siste tilskuddet til familien, Iselin.

- Jeg kan selvfølgelig fortelle deg alle de flotte tingene alle menn sier om det å bli far. Jeg var stolt og glad, men jeg var aldri til stede så mye som jeg burde vært for barna mine, verken fysisk eller psykisk. Jeg var for opphengt i fotballkarrieren.

I bokhylla hjemme på Vinderen i Oslo står utklippsbøkene. I den første av dem er bildet av en seksåring som smiler uten tenner. Stig Inge ser lykkelig ut i lokalavisa. «Målet er så digert» står det i overskriften. Han var en liten målvakt med en litt for stor oppgave, men han ser glad ut. De gulnede utklippene forteller om gutten som flyttet til Oslo og fotballgymnas, som ble kjøpt av Rosenborg, som levde drømmen og kom på landslaget der han ble en sentral brikke gjennom storhetstida på 90-tallet. Side etter side. Så selges han til Liverpool. Overskriftene blir større, flere. Han kan se det i utklippsbøkene, et eller annet forsvinner i løpet av disse åra, alt blir større, mer sammensatt. Han klarer ikke spre glede utenfor banen lenger, alt drukner i alvoret.

I en av de første kampene han spiller på Anfield,starter han med å slå en feilpasning. Han merker skuffelsen fra publikum, hører tilropene. Like etter gjør han nok en feil og gjennom den øredøvende lyden fra tribunen ser han frustrasjonen i kroppsspråket til medspillerne, han leser misnøyen på leppene deres. I pausen blir han byttet ut. Han får ingen forklaring, det er ikke nødvendig. Et stykke ut i andre omgang snur manageren seg mot ham og peker mot de 44.000 på tribunene. «Skal du spille foran dette folket, må du ha selvtillit», sier han.

Stig Inge kan se det i utklippsbøkene. Gutten som smiler uten tenner i lokalavisa er borte.

«Jeg utviklet teknikker og rutiner i forberedelsene mine, og de startet ofte to døgn før kampen skulle spilles. Jeg hadde stram regi på hva jeg spiste og når jeg gjorde det. Jeg sov på bestemte tidspunkt og avvek aldri. Kvelden før kamp gikk jeg til sengs klokka ti, sto opp klokka syv morgenen etter og spiste havregrøt. Så la jeg meg igjen og sov til klokka ti. Jeg pusset fotballstøvlene mine og skiftet knotter selv før hver kamp. Jeg likte ikke at andre rørte ved dem, selv om vi hadde egne spillere fra juniorlaget som hadde i oppgave å holde dem rene. Jeg tok alltid den venstre på først, og gifteringen tapet jeg igjen på fingeren. To og trekvart runde med en halv bredde av en fire centimeters sportstape. Jeg festet tapen på det samme stedet på innsida av fingeren, og hvis den ikke endte opp midt på oversiden, rev jeg den av igjen og festet en ny, helt til den var akkurat lang nok.»

Det var premierefester, gallaer, avdukinger, blitzlamper.

- Versjonene av meg i offentligheten var tynne og overflatiske, de fortalte ikke om mennesket. Jeg ble fremmed overfor den personen, og jeg ble ukomfortabel med å bli konfrontert med andres opplevelser av hva jeg hadde gjort. Uansett hvor jeg kom, så ble jeg alltid åpningsreplikken, alt ble fotball, alt ble dette navnet:«Stig Inge Bjørnebye». Det var aldri noen som spurte «Hvordan har du det?».

Han smiler, legger armene i kors, puster rolig.

- Sånn er det fortsatt, særlig hvis jeg treffer folk jeg ikke kjenner godt, alle vil snakke om VM i 94 eller kampen mot Brasil eller et eller annet. Nå er det lettere for meg, men på den tida fikk jeg sosial angst av det.

Sannheten er at han ikke husker. Kampene, resultatene, de fine innleggene — nesten alt er borte. Ti års fantastisk fotballkarriere i verdens tøffeste liga, og mesteparten er slettet fra minnet. Hvordan ble han sånn? Han husker følelser, stemninger, han minnes ansiktet til ei jente på barneskolen som så trist ut da han var sju år gammel, eller holdningen til noen på supermarkedet som virket ensomme og han husker en mor som ikke har råd til å kjøpe iPod til barna sine. Slike ting har brent seg inn, men når kompiser forteller at de var på besøk og sov over hos ham, at de så kamp sammen og var på restauranter, så kan alt være forsvunnet. Helt tomt. Stig Inge stryker hånda over skjegget, trekker på skuldrene.

- Jeg lider av manglende hukommelse fra den tida, selv om det også var mye flott som skjedde i Liverpool. Jeg husker ikke de store kampene, alle disse historiene. Det er vemodig å tenke på, men mesteparten er borte.

«Jeg vet hvordan jeg selv så ut når jeg følte meg brydd eller var utilpass. Jeg ble minnet om det mange ganger av andre. De som ikke kjente meg, kunne finne på å si at jeg virket arrogant. Det var som å få et skudd i magen. De gangene jeg heller ønsket at bakken skulle åpne seg så jeg kunne slippe unna og være i fred, kom det noen bort til meg og påpekte at jeg var nedlatende.

- Who the fuck do you think you are?

På slike spørsmål ville en selvsikker blei svart like krast tilbake, men jeg stotret fram:

- Me? No one!

Jeg klarte ikke å slappe av de gangene jeg ble gjenkjent eller kom i fokus på grunn av jobben min. Selv faren min pleide å si at jeg måtte gi mer av meg selv til andre.

- Det ser ut som du vil være et annet sted, sa han.

- La være å introdusere meg til alle du kjenner, sa jeg.

Han ble millionær. Nye kontrakter, mer penger. På treninga diskuterte spillerne de nyeste bilene, dressene, investeringsprosjekter. De satt i baren på luksushotellet i Singapore og drakk seg sanseløse til de vasset i peanøttskall, de var på toppen av Burj Al Arab i Dubai, den gangen verdens eneste sjustjerners hotell, og det var alltid et ledig bord til dem på en av Londons fineste restauranter.Var det et problem, kunne det alltid løses ved å ta en telefon. Dressene i skapet var en endeløs rekke av Armani, Gucci, Prada, YSL, nøye sortert etter merke og farge.

Var det her han ikke orket ansiktet han så i speilet lenger? Det skjedde etter at han hadde brukket beinet foran hjemmefansen. Stig Inge hadde slengt seg for å nå en ball, kastet seg for å score og det knakk i leggen. Keeperen på motstanderlaget hadde hørt smellet gjennom brølet fra tribunen, og vinket desperat på legepersonalet. Det var påsken 1995, etter alt dette, på familietur til Røros. De hadde reist med svogerens familie, som hadde fått leie et overpriset hus i bygda. Stig Inge og familien ble innkvartert gratis på et hotell i sentrum, han var vant til at slikt ordnet seg. Som takk delte han ut noen diplomer til hotelldirektørens sønn og fotballaget hans. En ettermiddag var familiene samlet i hotellets peisestue. Stig Inge bestilte brus til niesen og nevøen sin, og de kastet seg over den i en blanding av høflighet og glupsk begeistring. Han ble fylt av skyldfølelse ved å se barnas glede, følte han forstyrret påskeferien deres, dro dem inn i hotellvarmen, til hans falske verden, bort fra der de hører til. Da svigerinnen spurte ham hvor mye hun skyldte for brusen, raste han sammen.

«Jeg forsvant helt. Smadret og pepret med bilder av Rolex-klokker, Gucci-bager, skreddere og innkastere. Spandable hotellsjefer og businessklasse på fly. Minnene om drinker innunder himmelen iført smal dress, herjet meg. Jeg var paralysert og selvransakende, stiv og våt i blikket. Så reiste jeg meg og gikk. Inni heisen, opp på rommet, og begynte å gråte. Som et barn. Hikstet og skrek. Kona mi kom etter meg opp på rommet for å se hva som gikk av meg.

- Verden er så jævlig syk! ropte jeg.

Jeg hatet denne delen av livet, som hadde dratt meg inn i en tilværelse full av muligheter til å flykte unna alt som er ekte og viktig. Et liv som daglig utfordrer de verdiene jeg en gang sto for. Jeg fikk en bismak av alltid å få, uten å måtte gi tilbake. Over tid var det blitt det samme som å kreve. Det var en flukt, men nå så jeg fluktruten. Det som har dekket over og trøstet de indrefølelsene mine. Jeg hadde fylt på med fysiske gjenstander og omgitt meg med plysj og peisvarme, så det vonde skulle bli borte. Jeg klarte ikke lenger å gjøre noe med de indre problemene ved å forandre det ytre. Jeg hadde bare dekket det til og skjult det for meg selv. Det var erkjennelsen av en livsløgn, på grunn av to flasker brus.»

Han låser døra til atelieret, setter kaffekoppene i oppvaskkummen på andre siden av gangen. Ned trappene og ut døra. Det begynner så smått å regne på de gamle togskinnene borte ved veien. Stig Inge åpner bildørene med et knappetrykk. Han lener seg tilbake i setet, det er helt stille.

- Jeg kunne vært et friere menneske, tryggere. Jeg likte ikke den jeg var. Jeg hadde ingen bitterhet til andre mennesker eller miljøet, men jeg hadde en jævlig selvforakt, forteller han og pirker med bilnøkkelen i hullet på olabuksa.

- For meg var dette starten på å bli den jeg skulle bli. Personen jeg så i speilet var ikke ålreit, og det satte i gang en del prosesser. Skal du være glad i andre mennesker, må du akseptere deg selv først.

Små regndråper legger seg på frontruta. Han starter bilen, svinger over togskinnene og ut på veien.

- Nå søker jeg ikke lenger etter å være perfekt hele tida. Det holder å lykkes med de riktige tingene, være til stede for familien, være en god far.

De kom hjem til Norge i 2003. Legene hadde nektet ham å fortsette. Han var nesten blitt blind etter er brudd i øyehulen og han hadde gjennomgått to by-pass-operasjoner i leggen. Stig Inge var ferdig som fotballspiller, men trente slavisk for å bygge seg opp etter skaden. Han hadde overvurdert hva han tålte, men nektet å gi seg. Han trente til han sto og kastet opp på det lokale treningssenteret.

Samtidig begynte tilbudene om trenerjobber å komme. Egentlig hadde han sett for seg en pause fra fotballen, men assistentjobben på landslaget fristet for mye. Avstanden til egen karriere begynte så smått å rydde rom for refleksjon.

Porten går automatisk til side.

- Boka var en nødvendig erkjennelse for meg, den har vært avgjørende for at jeg skal komme meg videre på en positiv måte, slippe alt som har vært tungt å bære. Det har vært terapi å skrive den.

Stig Inge har parkert bilen foran garasjen. Han har klappet hundene, fylt matskålene deres og hentet seg en is i bunnen av trappa ved familieportrettene. Nå lener han seg tilbake i sofaen ved bokhylla, barna er ute og bader, det er stille i huset.

- Dette er slik jeg alltid ønska. Jeg føler meg mye bedre enn på lenge, jeg har mer å gi til de rundt meg, til Hege og barna. Det er en fin følelse.

Utklippsbøkene står bortgjemt på nederste hylle.

- I sommer var hele familien på en liten hytte i Øvre Rendalen. Det var nordavind og dårlig fiskebitt, men en fantastisk ferie. Ikke noe mas om å kjøpe is eller bade i basseng, bare en elementær lykke, samvær. Jeg tror vi var helt inne på nerven av hva som er lykke, sier han og ruller ispinnen mellom fingrene.

- Jeg har kjent det i glimt før, men denne sommeren er første gang jeg har hatt en helt fantastisk ro i kroppen og hodet. Alt var helt renset.

Det startet med slutten. For to år siden. Huset i Kristiansand var omringet av journalister, han betraktet dem fra vinduet. Stig Inge Bjørnebye hadde fått sparken som trener i Start, men det eneste han følte da han tittet ned på presseoppbudet, var styrke. Han syntes nesten synd på dem. Det føltes som en seier.

- Jeg kjente en iver etter å se videre. Jeg hadde vært i en prosess hvor jeg satte en strek og sa «Nå skal jeg videre», jeg var ivrig, forteller han.

Så satte han seg ned og begynte å skrive, om det å være 23 år og bli solgt til en av verdens største fotballklubber.

Om litt vil døra gå opp og huset vil fylles med lyd og barn og logrende hunder. Snart løper yngstedattera over parketten og opp i armene hans.

- Dette er slutten på to år på vei ut av dette, jeg har lagt det bak meg. Vi får se hvor det bærer hen, sier Stig Inge.

Så ringer det på.