–Det høres patetisk ut. At jeg ikke ønsker offentlig fokus på at jeg er gravid – samtidig som jeg lar meg intervjue om det.

Utenfor vinduene i bygården på Tøyen går livet sin sommersløve gang. Her, midt i det fargerike fellesskapet på østkanten, har Inga Marte Thorkildsen bodd siden hun ble innvalgt på Stortinget og fikk råd til å kjøpe sin første leilighet. En 2,5 roms, som siden er blitt utvidet med en ny balkong, hvor ektemannen øver seg på å ha grønne fingrer. En hissig sirene skjærer brått gjennom lufta og inn i hjørnesofaen. SV-toppen enser den ikke. Politikeren, som er blitt kalt en «intimitetstyrann», leter for en gangs skyld etter ordene. Hun nøler her hun sitter i sin egen stue og skal komme med intime betroelser.

–Jeg ville helst at det skulle vært hemmelig. Men folk spekulerer og kan være ganske tankeløse. Det kan være kommentarer av typen «skal ikke du ha barn snart?», eller «nå ser det jammen ut som du har lagt på deg litt». Og jeg får telefoner… Se og Hør har pest meg. Det har de gjort før også. Men jeg kommer uansett ikke til å kommentere privatlivet mitt i det bladet. Og den eneste grunnen til at jeg snakker om dette nå, er at det vil bli skrevet om uansett, av noen som skriver hva de vil.

Hun bretter den rosa hettejakka til side og stryker lett over en løs, hvit sommertopp. Magen begynner så vidt å bli synlig.

–Dessuten går det ikke å skjule denne mye lenger. Mange av klærne mine er allerede for små.

Babyen, en liten gutt, kommer ifølge terminen i desember. Før den tid er det altså et valg. Med Inga Marte Thorkildsen på toppen av SVs liste i Vestfold, uten at det automatisk fører til gjenvalg i september. På flere meningsmålinger i sommer har hun vært ute. Ved forrige valg kom hun inn på utjevningsmandat. Og det er mest derfor hun har tasset valgkampklar og hvitkledd rundt i gangene på fødeavdelingen på Sykehuset i Vestfold i Tønsberg denne uka. Det er her velgerne hennes føder, og hun har benyttet anledningen til å hospitere og lære seg litt mer om fødselsomsorg i praksis. Selv skal hun føde på den populære ABC-klinikken på Ullevål sykehus i Oslo, hvor kvinner søker fødeplass omtrent før de er blitt gravide for å sikre seg en såkalt «naturlig» fødsel.

–Det er et ideologisk valg. Jeg vet det betyr at jeg ikke får epidural, for eksempel. Men jeg mener vi trenger den typen fødetilbud, som er jordmorstyrt og basert på at det å føde er noe naturlig som kvinner har gjort til alle tider. Det føles i tillegg trygt, vi blir fulgt opp av de samme menneskene i lang tid før fødselen.

Dermed prater hun seg profesjonelt fra privatliv til politikk, om hvor viktig det er å ha et differensiert fødetilbud, om det kvinnepolitiske i å skaffe flere hele stillinger for jordmødre, og ikke minst om helsekortet for gravide. Et grønt A-4 skjema som provoserer henne kraftig.

–Du krysser av på en masse rubrikker, svarer på spørsmål om alt fra overvekt til røyking og psykiske problemer. Men de spør ikke om vold. Ikke om seksuelle overgrep. Ikke om omskjæring. Alt dette er relevante opplysninger for å ivareta kvinnen og barnet som skal komme. Vi vet for eksempel at kvinner som opplever vold i hjemmet, blir enda mer utsatt når de er gravide. Skal ikke helsevesenet spørre om det? Absurd! De høye herrer i helsebyråkratiet mener åpenbart at slike spørsmål er en politioppgave, og er redd det skal skremme kvinner fra å ta kontakt med helsevesenet. Men jeg vet av erfaring at kvinner i slike situasjoner er glade hvis noen bryr seg.

Kåre Willoch løfter arrogant på kaffekoppen mens Inga Marte Thorkildsen durer i vei. Jan P. Syse vifter irritert med pekefingeren. To store svart-hvitt portretter av Høyres «grand old men» henger på stueveggen. Bildene har fulgt henne fra hun jobbet som journalist i Tønsbergs Blad. En jobb hun mistet da hun sammen med faren aksjonerte mot privatisering av strandsona i Vestfold med å sage ned et gjerde. Feil gjerde.

–Jeg blir glad av å se på de bildene. De er morsomme. Og nå er jo Kåre Willoch blitt en klok, gammel mann. Hæ-hæ.

Hun knegger på sitt korte og karakteristiske vis. Kaster et blikk opp på sine politiske motstandere, og sier seg enig i mye av det Kåre Willoch mener om kvinner og barnefødsler.

–Engangsstønaden bør økes, og det er ille at kvinner velger å ta abort fordi de ikke har råd til å få barn. Det bør også bli enklere å få barn i studietida. Men det er naivt å tro at kvinner skal begynne å få barn på «riktig» tidspunkt. Mamma fikk meg da hun var 21 år, og da hun var 27 hadde hun tre barn. Jeg er glad det ikke er meg. Ting har forandret seg. I dag ønsker de fleste kvinner å ha levd litt før de får barn. Selv om vi vet at det kan bli vanskeligere etter at vi har fylt 30.

For det går ikke alltid smakk, bæng her i livet. Heller ikke for Inga Marte Thorkildsen, som ellers har en effektiv CV.

–Vi har prøvd å få barn en god stund. Og det har ikke vært så lett. Det virker som om mange har en forventning om at det skal ordne seg på første forsøk, men det viser seg jo – når man snakker med familie og venner – at mange prøver lenge.

–Var du redd du aldri skulle lykkes?

–Ikke riktig ennå, for jeg er såpass ung. Og det er mange måter ikke å lykkes på. Jeg har opplevd å miste barn i svangerskapet, da jeg var ganske langt på vei. En veldig vond og trøblete opplevelse.

Hun tar en pause og krøller de barbeinte føttene oppunder seg i sofaen.

–Jeg har vært usikker på om jeg skulle si noe om dette og, men når jeg hører fra andre hvor vanlig det er å spontanabortere, og hvor stort tabu det ennå er å snakke om det, bestemte jeg meg for å gjøre det. Det er en mismatch der, mellom hvor vanlig det er og hvor vanskelig det er å snakke om det.

–Hvorfor er det et tabu?

–Jeg tror det er lett å tenke at det er din egen feil. «Jeg skulle ha jobbet mindre.» «Jeg skulle ikke tatt det glasset med vin før jeg visste at jeg var gravid.» «Jeg skulle ikke gjort ditt eller datt.» Første gang man er gravid har man så mange spørsmål, og føler så mye frykt. Vi blir tutet ørene fulle med informasjon om alt mulig, alle farene, alle sykdommene. Også fra en industri som står parat til å dytte på oss dårlig samvittighet. Graviditet er blitt sykeliggjort. Det er til å bli gæærn av.

Inga Marte Thorkildsen skjønner at en del kvinner føler at de får samlebåndsbehandling av helsevesenet når de aborterer.

–Jeg har også opplevd det. Men jeg har også fått god hjelp. Og jeg vil gjerne gi helsevesenet et råd om at selv om det er vanlig å miste et barn i svangerskapet, er det alltid et unikt tilfelle for den det gjelder.

Graviditeten har ikke vært enkel denne gangen heller.

–Man skal liksom være overlykkelig helt fra starten. Jeg var ikke det, jeg var ganske ambivalent. Og jeg har nesten ikke turt å tro på det før helt i det siste. Men nå kjenner jeg at han sparker – og begynner endelig å tro at det skal gå bra.

Midt i det mørkeblå fylket Vestfold ble Inga Marte Thorkildsen flasket opp på sosialisme og kvinnesak. Hun vokste opp i Stokke som eldst av tre søsken. De venstreradikale foreldrene, Heming Olaussen og Lindis Thorkildsen, var begge sosionomer og tok sin førstefødte med i demonstrasjonstog da hun var bare to måneder gammel. Og sånn fortsatte det. Da hun var seks-sju år, gjorde hun seg bemerket på et arrangement i Tønsberg, hvor hun hadde laget sin egen plakat med slagordet «Høyre er dum». En parole hun ifølge faren har holdt fast ved siden. På skolen var hun flink, og ingen av medelevene, antakelig ikke lærerne heller, ble overrasket over at hun ble politiker. Den blonde jenta, som spilte fotball og drev med hester, «tok saka» når hun mente at noe var urettferdig. Det politiske engasjementet ble for alvor vekket da en flyktningebolig i Stokke ble påtent og ni mennesker kunne brent inne. Da startet hun, sammen med venner, lokallaget av SOS-rasisme. Deretter fulgte Natur og Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Sosialistisk Venstreparti.

–Klart jeg er påvirket av å vokse opp i et samfunnsbevisst hjem med mange diskusjoner. Jeg ble bevisst på at ting ikke skjer tilfeldig i samfunnet. Og at det er mulig å gjøre noe med urettferdighet.

Vestfold SV kommer ikke utenom familien Thorkildsen og Olaussen når partihistorien skal skrives. Pappa Heming, som i dag er leder av Nei til EU i Norge, sto på topp av lista i 1997, men fikk ikke nok stemmer til å bli stortingsrepresentant. I 2001 overlot han førsteplassen på lista til sin datter. Hun suste rett inn på Stortinget, 25 år gammel.

–Hva tenkte du den aller første gangen du tok plass på benken som folkevalgt?

–Åh. . . Jeg tenkte at det var veldig stort og høytidelig. Nesten uvirkelig.

–Og hva tenker du nå når du sitter der, åtte år etterpå?

–Jeg tenker fortsatt at det er et enormt privilegium, som jeg er takknemlig for å ha fått lov til å oppleve. Og så tenker jeg mange ganger at nå må de slutte å prate!

–Hva er det viktigste du har lært?

–At det fortsatt er mulig å få til store ting i Norge – selv om det kan ta frustrerende lang tid. Og at vi fortsatt ikke er så likestilte her i landet som vi tror.

Nevn en merkesak fra SV-boka, og Inga Marte Thorkildsen har vært der. Hun har ment og synset om feminisme, slankepress, barnehager, innvandring, kvinnemishandling, voldtekt, incest, radiomerking av overgripere, skjønnslikning av prostituerte, nei til tvangsekteskap, ja til tog og nei til oljeboring i Lofoten. Og så videre og så videre.

–Jeg prater faktisk ikke så mye som man skulle tro. Jeg er god til å holde kjeft og lytte. Hæ-hæ. Men jeg har et utrettelig engasjement.

Da SV kom i regjering, fikk partiet et brått og brutalt krasjkurs i realpolitikk. Også Inga Marte Thorkildsen. I energi- og miljøkomiteen ble hennes første oppgave å dra i land klimaforliket mellom de rødgrønne og opposisjonen.

–Det vanskeligste jeg har vært med på noen gang politisk. Det var en politisk balansegang, samtidig som jeg måtte lære meg klimapolitikken på en-to-tre og aldri hadde forhandlet før i hele mitt liv.

Miljøpolitikken har tatt henne nå, det er den hun ønsker å prioritere hvis hun får en tredje periode på Stortinget.

–Klimaendringene rammer så urettferdig. Fattige land og kommende generasjoner – som ikke har bidratt – er de som berøres mest. Det opprører meg.

–Er oljeboring utenfor Lofoten verdt å ofre en ny regjeringsperiode for?

–SV har lagt hodet på blokka, men jeg tror vi vinner den saken. Vi må avgjøre om Norge skal være en miljønasjon eller en forurenser. Det går ikke an å ri begge de to hestene og tro at vi slipper unna med det.

–Har du ambisjoner om å bli statsråd hvis de rødgrønne får en ny sjanse?

–Bare hvis jeg får en skuddsikker statsrådssykkel!

En morgen i mai var Inga Marte Thorkildsen, som vanlig, på vei til et møte. Denne morgenen i energi- og miljødepartementet. Mobiltelefonen hadde vært avskrudd om natta.

–Da jeg skrudde den på, kom det fem meldinger fra pappa. Jeg skjønte med en gang at noe hadde skjedd.

Stebroren hennes, Andreas Bull-Gundersen, var død, bare 25 år gammel. Han døde i København etter å ha fått et ølglass i hodet, og deretter blitt nektet behandling på det danske Rigshospitalet. Stebroren var bløder, hemofil. Den danske sykepleieren skal ha misforstått og trodd han sa homofil, og ikke skjønt grunnen til at han trengte legehjelp.

–Livet blir aldri det samme. Vi hadde et nært og bra forhold gjennom 10 år. Andreas var 15 år da pappa flyttet sammen med moren hans. Vi ble en tett og fin storfamilie.

Etter dødsfallet ble Inga Marte Thorkildsen overskylt av hets på bloggen sin. Da det viste seg å være en dansk-pakistaner, tidligere kjent av politiet, som hadde kastet ølglasset på stebroren, fikk hun høre at nå fikk hun som fortjent. Anonyme innlegg meldte ting som: «Nå har også du fått føle innvandringens forbannelse. Du og det innvandrerkåte partiet du representerer er delaktige i drapet på din stebror. Du er en landsforræder.» Og: «Det er slike folk du selv ønsker inn i landet».

–Var du forberedt på å møte en slik vegg av hat midt i sorgen?

–Ja. Jeg regnet med det. Såpass kynisk blir man kanskje av å være i politikken. Jeg vet hva som rører seg der ute, av rasisme, hat og ondskapsfulle mennesker. Og da var spørsmålet om vi skulle ta et oppgjør med dem. Etter råd fra pappa og moren til Andreas, valgte jeg å gå ut offentlig og kjøre debatt på bloggen. Vi må ikke bli tilbakelente og si at det er så mange gærninger på nettet at det bare er å overse dem. Vi må identifisere rasisme når vi ser den. Ta til motmæle. Andreas var selv antirasist og hadde venner som er muslimer.

–Hvordan takler du sorgen?

–Det går opp og ned. Jeg tror veldig på det å prate, ikke holde det inni deg. Familien stiller opp for hverandre, prater, griner og holder rundt hverandre. Samtidig er det viktig å klare å gjøre hyggelige ting, ikke bare være i sorgen. Man må passe på ikke å ende opp bitter. Men… man må få lov til å være sinna og.

–Er du sint?

–Selvfølgelig! Jeg er sint på han som kasta det ølglasset – og som er så feig at han har stukket av fra Danmark – og på sykepleieren som ikke tok imot Andreas. Det er spesielt for meg, som satt i justiskomiteen i fire år, og jobbet tett på foreldre med drepte barn, å plutselig være en pårørende selv.

Opplevelsen har gitt henne et nytt forhold til døden.

–Uten tvil. Og når du får døden i trynet, skjønner du at ingen ting varer evig. Vi er utrolig sårbare. Selv om folk er unge, har du ingen garanti for at du får beholde dem. Så når vi er glade i noen, må vi huske å si det til dem.

Hun stopper brått. Lar ordene henge i lufta før hun legger til:

–Hele familien er preget av det som har skjedd. Derfor er jeg så glad for at det ser ut til å gå bra med barnet jeg venter – for å få en lykke inn i livet. Selv om det aldri kan erstatte noe.

I leiligheten på Tøyen er det ennå ingen barnevogner eller småplagg i sikte. Bare bøker, CD-er, malerier og polaroidbilder fra eiernes svært så omtalte bryllupsfest i 2002. Brudeparet viste seg nemlig å ha vært hemmelig gift i flere år allerede da de inviterte slekt og venner til bryllup. Uansett valgutfall til høsten planlegger Inga Marte Thorkildsen og ektemannen Lars Kolltveit, som er rådgiver i SV, å dele fødselspermisjonen så likt som mulig. Helt etter SV-boka. Hva slags barnehagetilbud de får når permisjonen en dag tar slutt, har de ikke tenkt på. Da er det verre med alle miljøproblemene som venter.

–Jeg synes det er skremmende å tenke på at mitt barn, og andre barn som fødes nå, må leve med de klimaendringene som vi ikke overskuer konsekvensene av. De kommer til å være voksne når endringene slår til for fullt. Og da kommer de til å spørre sine mødre, fedre og besteforeldre: «Hva i all verden gjorde dere?». Det bør vi tenke over alle sammen.

SV-politikeren trekker pusten så vidt, hun er tilbake i sitt sedvanlige engasjerte og lett forkynnende modus.

–Jeg ser meg ofte tilbake, på mine foreldre og besteforeldre, og ser på hva som har skjedd i samfunnet. Hva slags livsvilkår hadde de? Morfar måtte begynne å jobbe som 14-åring, han sto og rørte i åpne kjemikalier. Mormor var tannlegeassistent og sto gravid over kvikksølvdamp. Sånne ting er viktig å formidle til ungdom, for vi tar så mye av det vi har oppnådd for gitt, i stedet for å kreditere arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse og de som har giddet å stå på. Vi må ikke bli historieløse. Jeg føler sterkt at nå har jeg ansvar for å gjøre det jeg kan – og jeg skal oppdra sønnen min til å kunne masse om hva som har skjedd. Han skal aldri ta mulighetene, rettighetene og friheten vi har i Norge for gitt.

–Hvordan ser du for deg livet som topp-politiker og mor?

–Det har jeg ikke tenkt noe særlig over. Jeg har kolleger med små barn, kunnskapsministeren har fått tre unger på fire år eller hva det er, så det lar seg kombinere. På et vis. Men det er ikke tvil om at det er et sabla mas, med sene kveldsmøter og lite fleksibilitet. Så jeg har ingen illusjoner. Det blir tøft å kombinere barn og jobb. Og egentlig vet jeg ikke hvordan det er å ha barn. Og ikke vet jeg hva slags barn vi får. Hæ-hæ.

Hun knegger kort igjen.

–Vi kan jo få et barn som likner på meg.

En skrikerunge.•

bfro@dagbladet.no