(Dagbladet.no) Forrige uke dukket utenriksminister Jonas Gahr Støre opp på Twitter, mikrobloggings-tjenesten som snart teller det som kan krype og gå av mediefolk, politikere og andre nerder med ytringsbehov.

Twitter er et nettsamfunn som belønner publisistisk energi og sosiale ferdigheter. Det burde passe Støre som hånd i hanske, og ganske riktig: I løpet av bare en uke har utenriksministeren, med Twitternavnet @jonas_ap, rukket å publisere mer enn 60 meldinger og få mer enn 2500 følgesvenner.

STØRE ANGRIPER den nye kanalen med et helt annet energinivå enn sin venn og sjef, statsministeren.

Et helt konkret mål på forskjellen dem imellom er at Støre har publisert flere meldinger i løpet av sin første uke enn Stoltenberg har gjort siden han kom på Twitter i april under brukernavnet @jensstoltenberg.

Støre bruker Twitter slik det er ment å brukes: Som en dynamisk samtale mellom nettbrukere med felles interesser. Mens Stoltenberg - Norges mest leste tvitrer med soleklar margin, ifølge nettsiden tvitre.no - hovedsaklig publiserer nøkterne bulletiner om sine politiske gjøremål og henvisninger til Arbeiderpartiets valgkampsaker og aktiviteter på nettet, går Støre i tett dialog med andre Twitterbrukere.

Det oppstår en samtale, fordi det inviteres til en.

Mens Stoltenberg, så vidt jeg kan se, aldri har svart en annen bruker på Twitter, er mange av Støres meldinger svar til andre brukere. Dialogen er nødvendigvis preget av Twitters format, som ikke tillater meldinger på mer enn 140 tegn. Men det er like fullt en slags samtale. Og som Støre observerer i en av sine meldinger: 140 tegn er en nyttig øvelse i å fatte seg i korthet.

For mennesker med en så ekstrem arbeidsbelastning som vår statsminister og utenriksminister, er det ikke gitt at tvitring er det man vil bruke en pustepause til. Det krever interesse, overskudd og disiplin. Om de påfallende forskjellene mellom Støres og Stoltenbergs tilnærming skyldes bevisst ulike valg av strategi, en avtalt arbeidsfordeling mellom partifeller, eller rett og slett ulik personlighet og interesse, er et åpent spørsmål.

DET LUKTER RÅDGIVER av en del av det som publiseres i toppolitikernes navn i sosiale medier. Heller ikke Støre har sagt at han skal gjøre alt selv. Men så langt fornemmer man at han er til stede, og synes det er moro. Det er selvsagt ikke gitt at prioriteringen vil gi målbar uttelling ved valgurnene. Twitter er fortsatt en mygg sammenliknet med Facebook, og kudos fra den harde kjerne av nettnerder er neppe direkte omsettbart i fortsatt jobb som utenriksminister.

Men i 2009 er sosiale medier for alvor blitt en del av den politiske påvirkningsmiksen. Det favoriserer politikere med ekstrem simultankapasitet og en genuin glede av å snakke med folk.

Følg meg på Twitter: @janomdahl